Kommer ikke helt i mål

Sleivdal IL: Tabellen er lang! er blitt en bok med åpenbare kvaliteter, men også forbedringspotensiale.

Fotballserien Sleivdal IL fikk boltre seg i bladet BOING – og abonnementsklubben med samme navn – i tjue år.

Nå står serien uten fast tilholdssted, og opphavsmennene Øyvind Sveen og Ivan Emberland gir ut samleboka Tabellen er lang! som agn for ny utgiver, men den er like mye en introduksjon til serien for nye lesere som den er et perledykk i arkiva for trufaste følgere. Sveen og Emberlands sans for helsprø humor, absurditeter og tørrvittigheter, para med en “allting-går”- holdning, gjør Sleivdal til en original og underholdende serie, der fortellergleda overskygger de tekniske svakhetene.120Sveen og Emberland huskes kanskje best for serien Hinsides Bar & Grill, som hadde gjestespill i månedsbladet Larsons gale verden, og som også blei samla i et par album.

I løpet av åra hos BOING produserte Sveen og Emberland hele 42 album med Sleivdal ved sida av månedlige korthistorier og striper, samt årlige julehefter. I tillegg hadde de flere andre serier gående i samme blad. Denne imponerende produksjonsmengden var mulig gjennom duoens tilknytning til BOING, men dette forholdet har nok også bidratt til at Sleivdal er relativt ukjent utafor bladet og klubben.

 

054

“Her i Sleivdal er ALT bare tøys! Taklingene, spillet, menneskene, omgivelsene, vitsepoengene og ikke minst stadionfasilitetene!” skriker en frustrert dommer i de innledende minutta av en tippeligakamp mellom Sleivdal og Tromsø. Det er ei ganske presis oppsummering av serien: Sleivdal er det håplause heimelaget fra ei isolert østlandsbygd, der alle er like evneveike som de er dumme, og ingenting er på stell. Til tross for den skrikende inkompetansen, er Sleivdal stadig involvert i internasjonalt seriespill og ligakamper, og bygda er ofte sentrum for utenlandsk oppmerksomhet. Dette gir serien et breiere nedslagsfelt, og åpner for mer fantasirike fortellinger, der aspekter ved det norske samfunnet så vel som fotballverdas viderverdigheter kan kommenteres og harseleres over.

098

Sleivdal IL presenteres i alle dens forskjellige inkarnasjoner: striper og ensidere, episoder på to til tjue sider og albumlange historier. Serien fyller stripeformatet greit nok, men synes å komme mer til sin rett i de lengre historiene. Der stripene er forholdsvis konvensjonelle, uten påtakelig særpreg, kjennetegnes de lengre historiene av en leikenhet og idérikdom som gjør serien uforutsigbar og underholdende. Sveen og Emberland virker mer opptatt av å underholde framfor å fortelle teknisk godt.

De fyller rutene til bristepunktet med informasjon, der detaljer i bakgrunnen – det være seg en gag, referanse eller kommentar – er like viktig som den egentlige handlinga. Det er rotete og kaotisk, men passer godt til seriens hyperbolske visuelle stil og viltre humor. Dette fungerer godt i de kortere historiene, men blir problematisk i de lengste fortellingene. Albumet Jakten på mesterpokalen handler i hovedsak om Sleivdals bestrebelser i den internasjonale Losers League, med et subplot om et heimsøkt tjern og romantiske forbindelser mellom Sleivdals midtstopper og et gjenferd. Forsøket på å kombinere ei litt var kjærlighetshistorie med overnaturlige elementer og ei ganske brautende historie om ei europeisk fotballturnering for idiotlag er ikke særlig vellykka, mest fordi man prøver å forene to autonome historier som er veldig forskjellige i tone og virkemidler.

163

Verdt å trekke fram er Sveen og Emberlands språklige teft, som virker inspirert av komikere som Kirkvåg/Lystad/Mjøen, og kanskje Øystein Sunde, i måten de vrir og vender på ord og setninger. (“Folk lo når jeg sa jeg skulle bli komiker. Vel, de ler ikke nå lenger!”) Det blir utvist stor oppfinnsomhet og variasjon, og dette bevisste forholdet til språk utgjør en stor del av Sleivdals originalitet og identitet.

Tida får vise hvilken skjebne som venter Sleivdal, men Tabellen er lang! viser i alle fall en serie som har åpenbare kvaliteter, men også forbedringspotensiale.