Kunsten å kjøpe kunst

Siv Nordsveen og Silje Rønneberg Hogstads "Ting vi trenger" har dessverre ikke blitt en tegneserie du trenger.

Noen ganger får man ting på hjernen. Et klesplagg, en dings av noe slag eller kanskje et møbel. Og så må man bare ha det, selv om det er alt for dyrt.

Slike ukloke og uøkonomiske lyster burde det være lett å riste av seg hvis man er en fattig kunstner med et spedbarn å fø på, men for Siri, hovedpersonen i Ting vi trenger, blir et bilde hun har sett i Brüssel til en ren besettelse.

tingvitrenger_side06

Tøft valg

Det er tilfeldigheter som gjør at Siri og mannen hennes, Endre, oppdager bildet på en tegneutstilling. Begge er enige om at det er veldig fint, men så går de videre.

Når de kommer hjem klarer derimot ikke Siri å legge bildet bak seg. På atelieret går arbeidet i stå og Siri begynner å spore opp kunstneren for å høre hvor mye bildet koster. 10 000 er prisen, innrammet. Det er kanskje lommerusk for noen, men for denne familien betyr det at de ikke kan kjøpe oppvaskmaskin dette året heller. Da skal du være ganske glad i å vaske opp for hånd for å heller prioritere et bilde.

Selv om Siri er overbevist om hvor livsnødvendig det er å eie dette bildet er mannen, naturlig nok, mindre overbevist. Endre jobber i kommunen og brødfør også til dels Siri, slik at hun kan jobbe som kunstner. Mange i hennes situasjon ville nok derfor ikke ha kommet med tirader som denne: «Vi trenger mer her i livet enn oppvaskmaskin og penger til husleie, Endre! Næring for sjelen! Unner du meg ikke det?»

tingvitrenger_bilde03

Strabasiøs kunstreise

Endre må være en utrolig dumsnill fyr, for han lar seg faktisk overbevise av dette og blir med Siri tilbake til Belgia for å hente bildet. (Dette gjør det hele langt dyrere enn om de bare hadde fått bildet tilsendt. Jeg må innrømme jeg ikke helt skjønner logikken, men hadde de ikke reist ville det jo blitt en mye kortere bok.)

I Belgia møter de kunstneren, har en god og fuktig lunsj med ham og noen venner, og oppdager at bildet er mye større enn de trodde. Deretter følger en strabasiøs hjemtur hvor forholdet blir satt på prøve, tvilen sniker seg inn på Siri og spørsmål om hva som egentlig er verd noe i livet sniker seg (littegrann) på. Det sistnevnte blir derimot aldri utnyttet til fulle: boka klarer ikke å gjøre samlivskranglene til noe mer enn ganske irriterende krangler mellom kjærestepar.

tingvitrenger_bilde01

Naivitet uten nerve

Men selv om historien ikke utnytter potensialet sitt, er det tegningene som er det virkelig kritikkverdige i denne boka.

Hogstad og Nordsveen er begge kunstutdannet og man må altså kunne anta at de er ganske gode til å tegne, men det vitner ikke boka om. Karakterene har en total mangel på personlighet og de veksler kun mellom et par ansiktsuttrykk hver. I en rute står barnet deres foran i tegningen mens Siri står bak. Da ser det ut som om det er to Siri-er i tegningen. Likheten er kanskje villet, men det fungerer ikke visuelt. Denne lettvinte naiviteten fortsetter å enervere meg boka igjennom: I en rute spiser Endre av Siris Sandwich-is, men det ser ut som når en i Muppets Show spiser noe. Endre er bare et smil bak en overdimensjonert is, det siste man tror er at han faktisk kan spise den.

Det er selvfølgelig ikke noe galt med en naiv stil i seg selv. Anna Fiske viser på ypperlig vis mange ganger i året hvordan det kan gjøres med briljans, og hun er også en tydelig inspirasjonskilde for Hogstad og Nordsveen: De benytter seg for eksempel av Fiskes karakteristiske bakgrunnsstreker på ellers ensfargede flater. Men der det hos Fiske er sjel i hver strek, blir disse menneskene aldri mer enn sjablonger med klisjéfylte fakter, som det å sette en finger til haken når de lurer på noe.

tingvitrenger_bilde02

Mangel på oppfinnsomhet

Hogstad og Nordsveen er heller ikke noe flinke til å utnytte tegneserieformatets muligheter. Historien er veldig konvensjonelt fortalt og det er få, om noen, spennende eller oppfinnsomme valg når det kommer til historiefortellingen. Det er for det meste seks ruter per side med store tekstbobler over. Jeg hadde håpet at to kunstnere kanskje ville ha klart å leke seg mer med formatet og komme på noen nye vinklinger, men det vi får er rute på rute sett fra akkurat samme perspektiv.

Ting vi trenger er derfor dessverre blitt en tegneserie som ikke lever opp til forventningene. Men man kan jo inspireres litt likevel: I dag var jeg på kunstutstilling og så et bilde jeg likte, og sannelig kjøpte jeg det ikke! Det hadde jeg kanskje ikke gjort hvis jeg aldri hadde lest denne boka. For det er viktig å støtte gode kunstnere, og ikke minst er det en mye bedre måte å blåse ti tusen på enn en samlebåndsprodusert merkeveske. Men gjør det for dine egne penger, så slipper man at noen må ofre en ny vaskemaskin for deg.