Lene Ask rapporterer fra Helsinki Comics Festival

At en av mine tegneserier blir oversatt til engelsk, skjer ikke altfor ofte. (Det har faktisk aldri skjedd før!) Men nå er altså Kjære Rikard oversatt, og i den forbindelse ville det polske forlaget Centrala at jeg skulle komme til tegneseriefestivalen i Helsinki for å promotere boka. Dette kan jo bli den eneste muligheten, tenker jeg og lar restskatt være restskatt, tømmer kaffeboksen med sparepenger og reiser.

Tegneseriefestivalen i Helsinki, (Helsinki Comics Festival) har rundt 25 000 besøkende hvert år og er derfor en av de største tegneseriehendelsene i Norden. Det er mye spennende som skjer i tegneseriemiljøet i Finland. Jeg er spesielt glad i Amanda Vähämäki som er knyttet til tegneseriekollektivet KUTIKUTI og som gjestet Oslo Comics Expo i 2012 og Terhri Ekebom som gjestet Raptus året etter. Det finske tegneseriemiljøet fremstår som både sprekt og variert.
[infobox]

Da festival-arrangørene får vite at jeg kommer, setter de opp en presentasjon av boka mi i sideprogrammet. Det skal foregå på en liten scene ved siden av det store teltet. ”Dette kommer til å gå skikkelig fint”, tenker jeg nervøst. Jeg har forberedt meg godt til å snakke på engelsk og har to timer fra flyet lander til jeg skal være på scenen. Men i det jeg lander oppdager jeg at finnene ligger en time foran oss, jeg setter sannsynligvis personlig rekord i høyt blodtrykk og jeg tror nok jeg kan ha virket en smule desperat i blikket på vei ut av flyet. For å gjøre en lang og stressa historie kort, hadde jeg ikke trengt å løpe så vanvittig fort, for publikum uteble. Den allestedsnærværende redaktøren av Serienett er den eneste som dukker opp mens forleggeren min prøver å tvinge folka som står utenfor lokalet inn i salen, men de er jo bare ute for å ta en røyk, stakkarer.

Møte med storheter

Vel, det skal mer til enn dårlig oppmøte for å stoppe entusiasmen til en tidligere misjonsvenn! Selv om jeg oppdager at jeg akkurat har gått glipp av samtalen med Joakim Pirinen, den svenske serieskaperen med absurd og mørk humor kombinert med teknisk stålkontroll. Jeg fikk så vidt hilst på ham og sett den finske utgaven av Kommissarie kvadrat, før han spaserte ut av teltet og jeg inn for å få med meg Jesse Jacobs. En stund ut i foredraget blir jeg prikket på ryggen av selveste Anneli Furmark. Jesse Jacobs får ha meg unnskyldt, jeg forlater straks salen for det er jo ikke hver dag man blir prikket på ryggen av en svensk tegneserietegner man har vært fan av siden … Ja, Gud vet kanskje når, selv om det var etter hans tid. Det første jeg leste av henne var tegneserieversjon av Knutby-saken i «Allt for Konsten», en tegneserieantologi som kom ut i flere utgaver på Optimal press og som har hatt bidrag fra flere norske tegneserietegnere bl.a. Anna og Lars Fiske, Steffen Kverneland, Tor Ærlig, Karstein Volle og Christopher Nielsen.

Tema for festivalen i Helsinki var tegneserier fra Hong Kong og Sør Korea, men for meg handlet denne festivalen fra nå av kun om Anneli Furmark, og bitte litt om Seth.

Kunst og tegneserier

 Anneli Furmark er en aktiv tegneserietegner med flere publikasjoner bak seg, selv om hun startet forholdsvis sent. Før debuten i 2002 jobba hun nemlig som billedkunstner. Dette får meg til å tenke på en samtale mellom Mette Hellenes og Nina Hemmingson på Litteraturhuset sent i fjor høst, hvor begge snakket om sin bakgrunn som billedkunstner. Aner jeg et mønster her?

Er kvinnelige serieskapere rømlinger fra kunstakademiene?

Eller kanskje det bare er meg som trenger å se min egen bakgrunn i en sammenheng, da jeg fremdeles tenker at jeg ble frelst fra kunstens klamme grep ved hjelp av tegneseriene. Jeg må undersøke saken nærmere og spørre Anna Fiske om hun kjenner seg igjen i min teori. Hun ga iallefall ut en tegneserie som heter Danser på teppet i 2004, som har kunstmiljøet som bakteppe i beskrivelsen av vennskapet mellom Mari og Pia.

Anneli Furmarks siste roman «Den røda vintern» kom på Kartago forlag nå i vår. Boka utspiller seg i Norrbotten på 1970-tallet, i et intenst politisk klima der de harde frontene mellom sosialdemokratene og den kommunistiske bevegelsen påvirker både arbeidsplassen og familielivet.

Naturlige historier

Felles for Annelis tegneserieromaner er at naturen bærer en stor del av historien. Fra scenen på festivalen i Helsinki forteller hun hvordan historiene hennes alltid begynner med et sted og at dette stedet og landskapet blir som en stemme som forteller historien på lik linje med tegningene og teksten. Dette kommer også tydelig frem i hennes bok «Jordens Medelpunkt,» der vi følger en 16 år gammel gutt på ferie på Island sammen med moren og den nye kjæresten hennes. Tegneserieromanene til Furmark har dette kjølige nordiske landskapet som bakteppe for å beskrive mellommenneskelige forhold. Det er noe klosset over tegnestilen hennes som kan minne om vår egen Inga Sætre. Både landskap og figurer har noe hjelpeløst over seg. Dette preger også dialogen, den er famlende som om personene i hennes historier prøver seg frem. Dette skaper en fin realisme i bøkene hennes. Det er jo slik vi snakker. Ingen av oss har (heldigvis) et ferdig manus med replikker vi fremfører. Som leser kjenner vi oss igjen i personene og får sympati for dem. I følge Furmark selv, bruker hun ofte bruddstykker av dialoger som hun har overhørt og siden skrevet ned for å huske.

Cora Sandel-inspirasjon

Anneli Furmark forteller også litt om sitt nye prosjekt i Helsinki, og det burde være ekstra interessant for nordmenn. Her tar hun nemlig utgangspunkt i Cora Sandels roman Alberte og Jakob og følger en 50 år gammel kvinne som reiser til Tromsø for å oppsøke de stedene der romanen skal ha utspilt seg. Det vil også bli utdrag fra Cora Sandels roman. Det er altfor få kvinner over 50 i tegneseriene nå om dagen, avslutter Anneli fra scenen i Helsinki. Og ikke minst, mener hun at det er det altfor få kvinner over 50 som lager tegneserier. Jeg sitter og regner over hvor mange kvinnelige serieskapere over 50 vi har i Norge. Jeg ramser opp minst tre, og kjenner at blodtrykket stiger litt enda en gang da jeg kommer på at det tross alt ikke er så mange år til jeg også tilhører den kategorien selv. Men til tross for litt panikk blir jeg mest stolt.

Seth, arkitektur og pønk

Flere av Empirix’ lesere husker nok den pent kledde Seth fra Oslo Comics Expo i 2012. Hans tegneserieroman Livet er til å holde ut tross alt ble gitt ut på norsk av No comprendo press samme år. Seth er like ulastelig antrukket på scenen i Helsinki som da jeg så ham i Oslo. Han forteller at han har besøkt Helsinki comics festival en gang før, og da var han mest opptatt av alle de vakre kvinnene. Denne gangen har han med sin kone og er derfor mer opptatt av den vakre arkitekturen. Han trekker frem jernbanestasjonen i Helsinki som sitt favorittbygg. (Jeg tror vi trygt kan konstantere at vår egen jernbanestasjon Oslo S, kanskje ikke hadde like imponerende kraft da han var på besøk her. )

Ikke-selvbiografisk selvbiografi

Seth opptrer som hovedperson i «Livet er til å holde ut tross alt.» (eller It’s a good life if you don’t weaken, som den heter på engelsk) men han påpeker at dette ikke er en selvbiografi. Han stiller spørsmål ved det å tegne selvbiografisk. Er det ikke veldig avslørende hvordan man presenter seg selv, enten man tegner seg selv finere eller styggere enn det man er? Han sier at han i sin bok bare later som han skriver selvbiografi, dette gir ham større frihet enn om han hadde hatt som mål å tegne sant. Men det vil alltid være en ring av sannhet i bøkene hans hevder han, selv om alt ikke er korrekt. Seth forteller også at han var punker i sin ungdom. Resten av foredraget hans blir jeg sittende og prøve å forestille meg Seth med stort hvitt hår og masse piercinger. 

Festivalfasit

Hovedforedragene på Helsinki comics festival blir holdt inne i selve salgsteltet. Der var det ikke ideelt å vise bilder, da teltet var altfor lyst og den eneste måten var å vise bildene på en liten TV-skjerm. Derfor ble foredragene mer som rene samtaler. Det var mye støy og bråk fra folk som var inne i teltet, og publikum gikk litt til og fra. Da synes jeg at dette er løst mye bedre på OCX og Raptus, hvor foredragene blir holdt i lukka rom, og der det er god mulighet til å vise bilder. Men kunnskapen og forberedelsene på de som ledet samtalene var veldig bra, så alle samtalene jeg hørte på var interessante og nyttige.

Festivalen består også av et imponerende utstillingsprogram, spredt over hele byen. Det var blant annet en utstilling fra tegneseriekollektive KUTIKUTI som har 10 års jubileum i år. Neste gang jeg reiser må jeg ha minst to dager ekstra for å få med meg alle utstillingene. Og gode sko! Det var den største tabben på hele turen, å velge utseende fremfor komfort. For utstillingene må man bare ha med seg.

Så hvordan gikk promoteringen av Kjære Rikard? Boka fikk bli med flere finner hjem, men jeg tror kanskje ikke at det er denne festivalen som blir mitt springbrett ut i verden. Om det er målet bør jeg kanskje heller ansette Øystein Runde som promoteringsagent hvis jeg skulle få penger igjen på skatten neste år. Men jeg får jo alltid restskatt og uansett var festivalen veldig hyggelig og inspirerende. Takk til NORLA som la penger tilbake i kaffeboksen. Jeg vil absolutt reise hit igjen, selv uten en aktuell engelsk utgave i kofferten, for festivalen er vel så viktig for inspirasjon som promotering.