Johannes Sigfred “Gulosten” Andersen var utvilsomt en kompleks fyr med mange historier på lager –  på første side i Liv i helvete blir han introdusert som henholdsvis Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengelsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker. Det burde med andre ord være nok stoff å ta av for en fyr så selvutnevnt «sykelig opptatt av historie» som Kristian Krohg-Sørensen, og resultatet skuffer heldigvis mildt sagt ikke.[infobox]

Bastøygutt og sjømann

Historien i Liv i helvete – første bind i en serie på tre – bretter seg elegant ut med en prolog som finner sted på Kristiania havn i mai 1921, i det Gulosten selv kaller for «vendepunktet». Han og Grisepurka er på brygga og på vei ut med båten, til det Gulosten henviser til som “tjue år med kølsvart mørke”. De neste kapitlene viser livet før dette vendepunktet – først møter vi han på Bastøy, eller det han kaller “Jæveløya”, der han og andre gutter i 1914 opplever hard disiplin, meningsløst arbeid og regelmessig avstraffelse.

Oslo er i Gulostens ungdom en by preget av et tydelig klasseskille. (Ill.: Kristian Krohg-Sørensen)
Oslo er i Gulostens ungdom en by preget av et tydelig klasseskille. (Ill.: Kristian Krohg-Sørensen)

Gulosten får tida til å gå ved å legge fluktplaner med kameratene Haakon og Siggen, men blir sendt på havet av bestyreren før de rekker å dra noe sted på egen hånd. Skuta tar ham med først til Irland og så til USA, hvor de befinner seg når første verdenskrig bryter ut. Etter sju måneder på havet kommer Gulosten tilbake til Oslo, søker et ærlig arbeid og får jobb hos en murmester. Han møter igjen ei jente han kjente i barndommen og slår seg ned på Torshov. Han har noen gode år i hovedstaden, men finanskrise, streik og arbeidsledighet truer til stadighet, og etter å ha mistet både lønna og familien på en og samme dag takker han ja til å bli med Grisepurka på et skurkeoppdrag for noen kjapt tjente sedler. Historien knyttes dermed opp til der den startet – nede på havna, på vei ut i havet for å hente smuglersprit.

Byromantikk og dialekt

Det går ikke an å si at Gulosten: Liv i helvete er noe annet enn en utmerket utgivelse, og vel verdt ventetiden. Krohg-Sørensen har malt et levende bilde av både by og person –  som i fjorårets Krüger og Krogh (noe i navnet?) er det utrolig gøy å se tolkninger av hvordan Oslo så ut før, og man blir rent hovedstadsromantiker der man sitter og leser.

Det beste er likevel Gulostens evne til å fremstå – det vil si, Krohg-Sørensens evne til å gjøre ham – så levende. Dialogene i seg selv er strålende, ikke en eneste replikk virker overflødig, og de bidrar til å sette et humoristisk preg på serien, i tillegg til å gjøre den så troverdig. Dialekta er menneskelig og realistisk, med replikker som:

«Pass dine egne saker, du far! Jeg arbeier på trøkkeri sjøl, og faen skjære meg om no’n ska’ gi ut no’ avvis før dem kan garrantere at den ikke setter vårs ner i lønn med treogtredve prossent

og

«Skarre være en siggar, Hr. Andersen? En slik siggar får’u’kke makan tel på Schlottet engang! To kroner femti koster’n!»

Et annet eksempel som er med på å male et bilde av tida er de ulike kallenavnene til Bastøyguttene, og spritsmuglerne Gulosten møter på senere i livet: Merraflåern, Grisepurka, Tater-Gunder, Søplehøna, Snippen, Pisselars og Gjedda, Olaf Polerer’n, Kakehingsten, Sigurd Jappaneser’n og Anton med Kloa. Det er umulig å ikke like karakterene, enten de befinner seg på riktig eller gal side av loven, og Gulosten selv fremstår i de sene tenår og tidlige tjueår som en sjarmerende ungfole, der han på stotrende engelsk sjekker opp en prostituert med «Do you like PEANØTTER?»

Oppvekstroman

Krohg-Sørensens evne til å skape levende karakterer resulterer ikke bare i en usedvanlig god skildring av norsk historie, men en bildungsromantegneserie som viser en unggutt bli voksen innen de (ikke kjempegode) vilkårene han har.

Gulosten kommer borti noen lyssky typer som bedriver spritsmugling for å tjene noen ekstra lapper. (Ill.: Kristian-Krohg Sørensen)
Gulosten kommer borti noen lyssky typer som bedriver spritsmugling for å tjene noen ekstra lapper. (Ill.: Kristian-Krohg Sørensen)

Forfatterens interesse for og kompetanse innen historiefaget er tydelig gjennom hele boka. Den vitner om et formidabelt bakgrunnsarbeid som har resultert i en utgivelse som ikke bare viser et detaljert bilde av en dyster periode i hovedstaden der klasseskillet rår og finanskrisen truer. Særlig fin er layouten som viser at tida går, med et og et årstall på en og en side, og med årstallet omringet av årets hendelser. Det skaper elegante hopp i tid som ikke føles hakkete eller lettvinte.

Fort deg, da

Det eneste som er irriterende med boka er at de resterende bindene ikke er klare med en eneste gang. Historien til Gulosten engasjerer på en måte som gjør at man er klar for å sluke de neste bindene i ett jafs.

Se Kristian Krohg-Sørensen snakke om Gulosten under Oslo Comics Expo, enten på Sukkerbiten i dag kl. 18.00 eller lørdag 13. juni på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka kl. 11.00.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.