– Det er som om det eksploderer i hodet på folk når de tenker den tanken, sier serieskaper Ellen Ekman. Hun snakker om at det finnes flere enn én kvinnelig serieskaper som tegner serier om feministiske emner. Ekman er kanskje mest kjent som tegneren av «Lilla Berlin», en stripe som går daglig i svenske Metro og tre dager i uka i Dagbladet. Nå kommer hun med en ny superheltinneserie, nemlig Doris & Bettan. Empirix møtte henne i Oslo i forbindelse med lanseringen.

Hvordan kom du på ideen om Doris & Bettan – to solbrune, lesbiske pensjonist-superhelter på ferietur?

Vi hadde en oppgave på Serieskolan i Malmö der vi skulle kopiere en annen stil enn vår egen, og så tegne inn våre egne figurer. Jeg valgte en sånn action-Marvel/DC-serie. Det var så gøy, så jeg bestemte meg for å lage en hel serie, men jeg ville ha to helter som man ellers aldri får se i akkurat denne stilen. Solariumsbrente, smått alkoholiserte pensjonistdamer, som også skulle få ha alle de superkreftene som superheltene vanligvis har.

Hvordan kom disse figurene til deg?

Første gangen jeg tegnet dem var til denne oppgaven. Da skulle vi bare tegne én tegning, og jeg hadde en idé – du vet hvordan man får et sånt estetisk bilde i hodet – jeg så for meg disse to damene og de bleke puppene. Jeg kjente med én gang at det her er to stjerner. Disse to vil jeg lage en hel serie med.

Inne i bladet er det et intervju med deg hvor det står at du har planlagt flere serier med Doris og Bettan? Jeg mener å huske at du også nevnte noe om det da du var på Litteratur på Blå tidligere i år?

Ja, absolutt. Jeg tenkte at det skulle være akkurat som en blanding av James Bond og «Selskapsreisen», at det skal være sånn: «Nytt eventyr! I nye fantastiske omgivelser!» Denne gangen var det på en Paradisøy, det som dere kaller for Syden. Og neste gang blir det et Alpeeventyr, der de rølper rundt på after-skis i leopard-outfits. Etter det kommer det et casino-eventyr, og så noe mer sånt. Ja, det skal være nøyaktig like innholdsløst som alle de der filmene, det skal være fokus på action og romantikk! Og ikke minst søte dyr.

Den finnes fortsatt bare som fanzine i Sverige, ikke sant?

Ja, Norge er det første landet som publiserer serien som et ekte blad. Strand Comics har hatt øynene på det svenske seriemarkedet og sett at feministiske serier har vokst de seneste årene, og de ville løfte det i et magasin for norske lesere, for å vise at det finnes serier som er litt annerledes enn de som man vanligvis leser i norsk dagspresse. Det finnes faktisk et liv på den andre siden av bakken.

Ekman legger til at å tegne Doris og Bettan er mye mer lekende enn når hun tegner «Lilla Berlin», fordi hun slipper å komme på noen smart dialog. «Det er veldig befriende å bare få lov til å tegne slagsmål,» sier hun. 

Feministiske serier i Sverige blir ofte knyttet til Dotterbolaget. Kan du fortelle litt om hva det er og hvordan dere jobber?

Det er et separatistisk feministisk seriekollektiv for transpersoner og kvinner der vi jobber med samarbeid framfor konkurranse. Det ble startet ut fra en frustrasjon over en mannsdominert seriebransje der man ble tvunget til å konkurrere om de få plassene som ble tilbudt kvinner. I stedet for å akseptere at det bare var én plass så valgte man å samarbeide og peppe hverandre og gjøre ting sammen, og bygge et sterkt nettverk og et sterkt fellesskap som er interessert i å gjøre alle mulige typer serier. Alt fra folk som tegner manga til folk som tegner anarkistiske feministiske serier. Det har vært en av grunnene til at kvinnelige serietegnere kan merkes så godt overhodet på det svenske seriemarkedet de seneste årene. Samarbeid! Løfte hverandre!

Er det noe du har følt på selv, det med å  måtte konkurrere med Den Ene Andre kvinnelige serietegneren?

Ja, virkelig. Det finnes jo kjempemange som tegner stripeserier, som jeg gjør, men jeg sammenlignes alltid med bare med én eneste person, og det er Lina Neidestam, som er en annen kvinne som tegner nettopp stripeserier. Og det har jo ingenting å gjøre med at innholdet i seriene våre er like. Min serie er jo ofte mer lik Rocky av Martin Kellerman. Men jeg får ofte spørsmålet om hva som skiller mine og Lina sine serier fra hverandre, og det er jo veldig mye, syns nå jeg.

Ja, og akkurat det er jo vi i Emprix skyldige i å gjøre også, vi skrev en sammenlignende artikkel mellom Zelda og Lille Berlin nå i juni.

Både jeg og Lina er feminister og tar opp feministiske emner i seriene våre, og det er jo litt likt. Men det er jo ikke mer likt enn alle mannetegnere som har tegnet samme slags serier i tretti år. Men så det er som om folk tenker «Kan det finnes to kvinner som tegner serier om feministiske emner, eller bare om emner som går inn på kvinners hverdag?» Det er som om det eksploderer i hodet på folk når de tenker den tanken. Og så kan det finnes tretti kiser som lager samme type serier, og det blir aldri tatt opp.

Det er lett å snakke om «kvinnenes inntog» og at «kvinnene tar over seriesverige». Hva tenker du om denne typen utsagn?

Ja, man bruker uttrykket «tar over», men det handler om en følelse av at det blir sånn fordi det kommer inn et fåtall kvinner som bryter normen av total mannsdominans. Og da oppleves det som at det er en sånn her «total overtagelse» av hele bransjen, men det stemmer jo ikke. For ja, det er et fåtall kvinner som synes på kultursidene, men den delen som jeg jobber med, for eksempel, der er det veldig få kvinner, og alle sånne store svenske serieblader, som Bamse og Donald Duck, de ser jo ut akkurat som før.

Og redaktørene i serieforlagene er fortsatt i stor grad menn…

Ja, nettopp! Redaktørene og de som sitter i forlagene, de er fortsatt menn. En kollega av meg sammenlignet det her med en undersøkelse som er gjort i klasserom. Der har man sammenlignet hvor mye tid jenter og gutter bruker når de snakker i klasserommet. Når jenter snakker oppleves det som at de snakker mye mer og lenger enn de egentlig gjør, og omvendt med gutter, at det oppleves som at de snakker mye mindre enn de gjør, selv om de snakker mer eller like mye som jentene. Og det føles som samme sak i seriebransjen. Man kommer inn og tar bittelitt oppmerksomhet, og da oppleves det som at man «tar over».

Et lite spørsmål til slutt: Hva er ditt inntrykk av feministiske serier i Norge?

Jeg har ikke så veldig mye inntrykk av feministiske serier i Norge, altså i trykket form, i dagspresse og bokform. Men jeg har sett mye på nettet, og i fanzine-siden av seriemiljøet. Så jeg tenker at det finnes masse, som redaktørene bare ikke har begynt å løfte opp ennå. De må bare løfte på lokket! Ååh! Da finner de et smörgåsbord! Nam, nam!

Doris & Bettan inneholder også serier med og informasjon om tre av de meste kjente feministiske serieskaperne i Sverige, Nanna Johansson, Liv Strömquist og Nina Hemmingsson, og er ute på Strand Comics nå.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.