Mellom planeter, en fremtidsromanse med lekker penselføring

Sigbjørn Lilleeng har vært et kjent navn i Norge lenge, men med «Mellom Planeter» setter han virkelig seg selv på stjernehimmelen blant norske serieskapere. Uavhengig av sjanger.

Historien i Mellom planeter foregår en gang i fremtiden, på romskipet Munki. Den pessimistiske Mikael får sin likegyldighet til livet rokket ved da han møter offiseren Heidi i skipets kantine, og faller for henne. Bare det å møte henne igjen, om så bare for en liten stund, er noe han jobber hardt for.

Samtidig viser det seg at skipet har vært plaget med rotter som river skipet i filler. De er nå tilbake, og Mikael får flere ubehagelige møter med disse ekle krypene. Og treet som skal tilføre oksygen til skipet vokser og vokser.

Sigbjørn Lilleengs strek har utviklet seg noe voldsomt siden de tidligere utgivelsene. Han har en lekker penselføring, opplyst av flotte farger. Det hele ser mer voksent ut enn tidligere, og viser godt hvilken unik tegner Lilleeng er. Her er omgivelsene gjennomtenkte og uttrykket rent. Han tegner et troverdig og gjennomført univers.

Sigbjørn Lilleeng, Mellom planeter, Jippi forlag
Mutantrotter og ekkelt slim hører fremtiden til.

Mellom planeter som en metafor for samfunnet

Lilleengs debutserie, Nebelgrad Blues (Jippi, 2007), handler blant annet om den unge, sinte Bernard i bygda Nebelgrad. Et sted fullt av låvefester, «heimbrent, rånere og kontantkorthor», om man skal tro låtene til bandet hans, Grim Obsessions. Bernard er mildt sagt misfornøyd med stedet, og vil dra derfra fort som fy.

I Generator (Jippi, 2012) får vi historien til Birk. En ambisjonsløs ung mann som hater jobben sin. Han jobber på parfymefabrikken til Gina Z, en fabrikk tungt plassert i bybildet, og som også påvirker hele byen på andre måter enn bare det estetiske. Det er et kaldt og dystopisk miljø. Etter alt å dømme foregår denne også i byen Nebelgrad (man ser det tydelig på skiltene når Birk rømmer fra en T-banevogn), men da følgelig flere år frem i tiden. Når de har større skiftenøkler.

Det er spennende å lese Mellom Planeter i lys av hans tidligere bibliografi. Man kan faktisk argumentere for at de bør leses i sammenheng.

Siden vi er så godt i gang: Mellom Planeter foregår på skipet Munki, hvor de fleste vi møter vervet seg til skipets treårige oppdrag fordi de var drittlei av byen de kom fra. En by med bare «forurensing, høye bygninger, asfalt, forfall og sure mennesker». Det er lett å trekke linjer mellom ungdommene som ønsker å flykte i Nebelgrad Blues, den skitne, fremtids-Nebelgrad i Generator og disse skjebnene.

Alle så på Munki som en redning fra en giftig tilværelse i et betonghelvete. Etterhvert blir skipet merkbart forfallent, mye på grunn av rottene og treet som vokser ukontrollerbart. Mikael og vedlikeholdsavdelingen lapper og sveiser skipet sammen igjen, men som de sier: «hva hjelper det når hele fundamentet er råttent?»

Kan det ha seg slik at Lilleengs bibliografi frem til nå har fortalt om hvordan vi lever, konsekvensene av det, og hvordan det kommer til å gå om vi ikke endrer oss selv og samfunnet rundt? Boken går videre til å fortelle at hele Munki kollapser. De to eneste overlevende på skipet må starte på nytt. Om man ser på Munki som en metafor for vårt eget samfunn, kan det virke som at Mellom Planeter er en bokstavelig tittel i den forstand at den forteller om det som vil skje om vi ikke endrer oss. En katastrofal hendelse vil endre planeten slik vi kjenner den nå, og vi må starte på nytt. At vi nå er i en mellomfase hvor endringer kan gjøres. Om ikke vil det hele kollapse.

Uansett er dette en sabla bra bok og jeg har herved genierklært Lilleeng.

Sigbjørn Lilleeng, Mellom planeter, Jippi forlag
Skipet kollapser.

Brutal ærlighet

Lillleeng har uten tvil utviklet seg som serieskaper siden sin siste utgivelse, og det kan virke som at han har fått mersmak på sci-fi. Han er allerede i gang med sin nye bok, som også er en sjangertittel. I følge Lilleeng vil den inneholde mer action enn denne boka. Man tenker kanskje på skildringer av mellommenneskelige forhold og kjærlighet som fine, noe de ofte er. Denne er ikke det. Det er rått og usensurert om å være ensom i en stor, kald folkemengde. Den er brutal i sin ærlighet om hvor mye dumt man kan finne på om man ikke er på en god plass i livet. Den beskriver selvdestruktivitet som en menneskelig egenskap, og den gjør det troverdig.

Om man deler bokas pessimisme eller ikke, er nok irrelevant. Lilleeng viser med denne boken at han er en enestående serieskaper. Ikke fordi han lager sci-fi i Norge eller fordi han tør å tegne et femsiders samleie, men fordi han er en ekstremt dyktig og gjennomført serieskaper med et unikt uttrykk som burde ha en appell langt utover sjangerfans.