Metabaronessen

Den fjerde veggen er et spennende, men dessverre slurvete, sci-fi-eksperiment.

Hvor går grensen mellom fiksjon og virkelighet? Hvem kan si hvem som er levende eller ikke når vi snart er i stand til å lage roboter som både ser, og tror, de er i live? Thomas Falla Eriksen går utover sidene i sin debuttegneserie.

Spørsmål som disse, lenge forbeholdt en fjern framtid, blir stadig mer konkrete for oss. Det er kanskje derfor TV-serier som Westworld blir så populære. Kunstig intelligens er blitt en del av livene våre, og teknologien utvikler seg i rasende fart. Hva skiller egentlig stemmen til Stephen Hawking fra stemmen til Siri? Folk har forelsket seg på nettet i tiår allerede, hva gjør at de ikke kan forelske seg i en kunstig intelligens, bare den er smart nok? Debutanten Thomas Falla Eriksen viser god teft ved å ta opp slike problemstillinger på tegneserienes vegne, denne meta-tegneserien slår i hvert fall meg som svært tidsriktig. 

 

Falla Eriksen leker seg med meta-perspektiver i sin debutserie Den fjerde veggen. (Ill.: Thomas Falla Eriksen)

 

Flatt og flerdimensjonalt

Historien begynner med et krasj. Vår navnløse heltinne våkner opp uten hukommelse i et ørkenlandskap dominert av klare blå- og gulfarger. Hun lurer på hvem hun er og hvor hun har havnet: «Alt virker så flatt. Som om alt volum plutselig er borte.»

Inn i serien kruser så en politimann som tar henne med til et forhør. Men i det hun skal bli forhørt skifter politimannen personlighet. Når «rollen» sover kan nemlig den egentlige personen, Ed, ta over. Han har vært der lenge, og på Westworldsk vis kan han fortelle at han har spilt mange ulike roller der. Nå ønsker han å komme seg ut av dette todimensjonale universet, og han har en plan.

Mye metamoro i Den fjerde veggen, her med lydord. (Ill.: Thomas Falla Eriksen)

Mens de to forsøker å rømme ut av arkene de er fanget i lærer vi stadig mer om universet, og «skaperen» deres, altså tegneren. Han kan utslette dem med hvit gauche når som helst, derfor er det viktig at de går til aksjon mens han er opptatt med noe annet, som å drikke kaffe.

Plottet gir Falla Eriksen mange muligheter til å harselere over sitt eget arbeid som tegner: Han er totalt blottet for kreativitet og fantasi. Han klarer ikke å finne på noen ting selv. Gir du ham et tomt ark blir han helt hjelpesløs. Men hvis arket allerede har noen elementer han kan manipulere, blir saken en annen. Historiene baseres direkte på våre tidligere liv og erfaringer. Eller så «låner» han fra film eller tv.

Det blir også mange morsomme ordspill av karakterenes bevissthet om sin egen situasjon, som når de må skynde seg og Ed roper: «Vi har bare noen få sider igjen!»

Thomas Falla Eriksen viser god visuell forståelse, denne siden speiler sidene litt før, men med en helt ny fargekoloritt. (Ill.: Thomas Falla Eriksen)

 

Solid, men svak

Det er tydelig at Falla Eriksen har godt grep om håndverket sitt (i motsetning til tegneren i boka!). Han har en bachelor fra Kunsthøyskolen i Oslo og  viser en imponerende stilsikkerhet til å være debutant. Evnen til å leke seg med tegneserienes virkemidler er også veldig forfriskende. Historien kunne vært litt mer avansert – eller rett og slett bare lengre – og den faller litt mot slutten. Den er på mange måter mer en artig øvelse enn en virkelig gjennomarbeidet historie.

Men Den fjerde veggens virkelige problem ligger i teksten. Boka er så gjennomsyret av skrivefeil at den ikke virker korrekturlest overhodet, som er svært forstyrrende for lesningen. Titt og ofte mangler et ord eller en bokstav, og leseren faller så ut av leserytmen. Språket er heller ikke særlig godt selv når setningene er uten skrivefeil. Ordet «jo» forekommer for eksempel altfor ofte. Her burde Falla Eriksen og Jippi Forlag ha gjort en mye bedre jobb. Det er merkelig hvordan manuset kan ha blitt sendt til trykken med så mange åpenbare feil.

Den fjerde veggen er full av stilige sider. (Ill.: Thomas Falla Eriksen)

På grunn av de mange skrivefeilene får dessverre Den fjerde veggen et mye mer amatørmessig preg enn den burde – og skulle – ha hatt. Hvis tekst ikke er Falla Eriksens sterke side må han rett og slett alliere seg med noen bedre konsulenter til neste prosjekt. Og det håper jeg han gjør, for den visuelle kreativiteten hans er stor og talentet åpenbart. Og da er det synd helhetsinntrykket ble så slurvete.