Harley Quinn er vimsete, voldelig, dysfunksjonell og destruktiv. Hun ble skapt som et poeng i en vits, har vært både brukt og misbrukt og er hodestups forelsket i en psykopat.
Les om flere serieheltinner her
Til tross for – eller kanskje på grunn av dette – har hun blitt en av DCs mest populære karakterer. I salg av tegneserier danker hun ut Wonder Woman, og soloserien «Harley Quinn #0» ble kun slått av Batman i salgstall den måneden det kom ut i 2013. Selv om Jokeren ikke alltid vet å sette pris på henne, skal jeg love deg at jeg gjør det, og klovnejenta fra Gotham er min #Serieheltinne.[infobox]
Fra kakehopper til ikonisk karakter
I motsetning til de fleste karakterene i DC startet ikke Harley Quinn i tegneserieverden. Hun hadde sin debut i Batman: The Animated Series i 1992 og var skapt av Paul Dini og Bruce Timm. I episoden «Joker’s favor» hadde Jokeren en plan som krevde en medsammensvoren som kunne hoppe ut av en kake, noe som visstnok var arbeid for en kvinne (selv om Jokeren ender opp med å gjøre det selv i den ferdige episoden). Inspirert av en karakter Dinis venninne Arleen Sorkin hadde spilt, skapte de Harley Quinn og lot like godt Sorkin stemmelegge karakteren. Da Dini og Timm så det endelige resultatet, ble de så fornøyde at de satte i gang å planlegge hennes comeback – til tross for at hun var ment som en engangskarakter. Bare det at hun klarte å trekke ut en ny side av en så ikonisk karakter som Jokeren, som allerede hadde eksistert i over 50 år, var ingen liten bragd.
«You thought I was just another bubble-headed blonde bimbo! Well, the joke’s on you, ’cause I’m not even a real blonde!»
Det jeg liker med den rebelske klovnejenta er at hun er et friskt pust og er et eksempel på hvordan en kvinnelig karakter kan være – eller ikke trenger å være. Etter å ha blitt foret med kvinnelige karakterer som bare er sexsymboler som må reddes fra både skurken og dårlig dialogskriving, og kjedelige dumme pappfigurer som er følelsesladde og elsker rosa, har vi fått en motpol som jeg synes er like ille.
Enten er kvinnen overdrevent badass og totalt følelsesløs, eller så er hun det som i det siste, til min fortvilelse, har blitt en klassiker: jenta som «ikke er som andre jenter». Hun som er annerledes og som gjør et nummer ut av at hun ikke bryr seg om sminke og gutter, og bruker mesteparten av tiden sin på å se ned på de andre «vanlige» jentene.
Ingen av disse stereotypene kan fungere som bra sterke kvinnelige karakterer når de mangler dybde og kompleksitet.
Farlig, feminin og forelsket
Harley Quinn er en salig miks av mange av disse aspektene, pluss en hel del til. Hun kan slå ifra seg, har stå-på-vilje som få, og nekter å holde kjeft. Samtidig spiller hun på sine feminine sider, og prøver å få godvilje hos Batman med sine dådyrøyne, for sekundet senere å knivstikke han. Hun får lov å være jentete og arrangerer sleepover for venninnene sine og hun elsker å shoppe. Hun er full av følelser, langt ifra rasjonell oppi toppen, og er hodestups forelsket. Hun er mye man ikke bør strebe for å bli, men hun er i hvert fall seg selv.
Som Amanda Conner, som har skrevet den nyeste Harley Quinn-serien, sa: «Wonder Woman representerer den idealiserte kvinnen, Harley Quinn representerer alle de andre.»
Quinn tabber seg ut, tar dumme avgjørelser og gale valg, men de er allikevel hennes valg. Ikke valg som er tatt fordi hun er kvinne og derfor må handle på en spesiell måte. Ikke valg som er tatt for at hun skal være et forbilde. Valg som er tatt fordi hun er Harley Quinn, og fordi hun er menneskelig. Når det kommer til mannlige karakterer får de lov å boltre seg i diverse positive og negative personlighetstrekk, og nå er det på tide at kvinnelige karakterer kan gjøre det samme.
Kjærlighet gjør blind
Når jeg har utropt Harley som min favoritt, har jeg ofte blitt møtt med anklager om at hun er en svak karakter og et dårlig forbilde. Hun er jo tross alt fanget i et voldelig forhold med Jokeren som hun sliter med å komme seg ut av, og av og til ikke vil ut av heller. Jeg skal innrømme at de på ingen måte har et sunt forhold, og så ekstremt som det går for seg syns jeg ikke det er fremstilt slik heller. Det positive med det er at det viser noe man kan relatere til og finne en trøst i som man ikke finner mange andre steder.
Det å bli forelsker i en man vet ikke er bra for en, det å velge å tro på løgner fordi sannheten sårer, og det å bli værende i et dårlig forhold fordi man er redd for å være alene: Dette er menneskelige ting mange kan kjenne seg igjen i. Det må da være mulig å avbilde et voldelig forhold i en tegneserie uten å bli beskyldt for å oppfordre til det.
Selv om noen vil si at Harley er et ekstremt eksempel på at kjærlighet gjør blind, synes jeg ikke de andre forholdene i Batman-universet nødvendigvis er så mye bedre. Både Catwoman og Talia al Ghul er fremstilt som sterke, selvstendige, utspekulerte og intelligente kvinner, men de er til tider håpløst forelsket i den mest følelsesmessige kalde personen i hele Gotham, nemlig Batman, hvis eneste kjærlighet er å bekjempe kriminalitet. Jokeren kan vel egentlig bli med i den klubben også – han er jo nesten mer besatt Batman enn Harley er av han. Hos Harley klarer jeg i hvert fall å stille meg noenlunde bak logikken hennes.
Et godtroende geni
Selv om hun tar valg basert på frustrerende og dumme grunner, er det allikevel grunner man forstår. I «Mad love» ser man hvordan Jokeren manipulerer henne når hun er psykologen hans, dikter opp historier om hans barndom for å få sympati, og spiller på hennes ensomhet og usikkerhet. Hun er verken den første eller siste personen Jokeren har lurt trill rundt: han har tross alt klart å komme inn i hodet på både Batman og Superman. Vi får senere også vite at hennes far var en svindler som løy og lurte eldre damer, men også sin egen datter.
Vokser man opp med en forelder som hele tiden lyver, vil ofte en av to ting skje. Enten ender man opp ekstremt kynisk uten evne til å stole på noen, eller man blir veldig godtroende, fordi det er lettere å late som det den andre sier er sant enn å kjenne på smerten av å hele tiden bli løyet til. Harley valgte sistnevnte, og er naiv som få, til tross for at hun viser seg som svært intelligent til tider – hun har jo tross alt en doktorgrad i psykologi. Til og med hennes valg av nokså utfordrende kostymer er forståelig, med tanke på hvor desperat hun ofte er etter å få oppmerksomhet fra Jokeren.
Har jeg lyst å være som Harley? På ingen måte. Er hun et bra forbilde? Det er heller tvilsomt. Men forstår jeg henne? Så absolutt.
Det at man får følge hennes utvikling og frafall fra virkeligheten, gir henne mye dybde. Til tross for at hun er som en Loony Toon-karakter brakt til live, snakker med en utstoppet bever, har hyener som kjæledyr, går rundt med en gigantisk hammer og har en lidenskap for rulleskøyter, så er hun en av jentene i tegneserier jeg lettest kan forstå og relatere til.
Voksesmerter og overgangsproblemer
Jeg skal innrømme at Harley Quinn har hatt sine oppturer og nedturer i DC, og overgangen fra animasjonsserie til tegneserie var ikke uten problemer. Man kunne ha forståelse for at hun var forelsket i den noe mer barnevennlige versjonen av klovne-Jokeren på tv, men i tegneseriene er han tross alt en sadist som har torturert og drept hundrevis. Det å fjerne henne fra forholdet til Jokeren var heller ikke lett, og som til tider ekstremt voldelig i Suicide Squad har hun vært vanskelig å sympatisere med. Det er heldigvis flere lyspunkter, blant annet Origin-bladet hennes «Mad Love», som vant en Eisner i 1994, og som er en av yndlingshistoriene mine. I hennes nyeste soloserie «Harley Quinn» har hun fått lov å finne seg selv, og balanserer mellom å være skurk og helt, og får også finne tilbake til sine røtter som psykolog. Jeg digger også bladene hvor hun slår seg sammen med Powergirl, «Batman: Harley and Ivy»-miniserien og «Gotham City Sirens», hvor hun slår seg sammen med Selena og Ivy for å gjøre Gotham til et bedre sted (til tider, i hvert fall).
Harley funker bra i samspill med andre, ikke fordi hun ikke kan stå på sine egne bein, men fordi hun da får vist sin ubetingede kjærlighet og lojalitet, som i stor grad er med på å forme henne som karakter. I tillegg resulterer det ofte i skikkelig gode girl power-historier uten å prøve alt for hardt.
Ingen kvinnelig Joker
I motsetning til hva mange tror, er ikke Harley Quinn en kvinnelig Joker. Jokerens fortid er et mysterium, mens Harley har en detaljert bakgrunnshistorie som forklarer hvorfor hun har endt opp som hun er. Jokeren er hjerteløs, mens Harley er fylt med kjærlighet og både trøster eldre damer, gjenforener familier og nekter å slåss mot Black Canary når hun får vite at hun er gravid. Jokeren er nihilist og mener at alt er meningsløst, mens Harley konstant er på søken etter hennes plass i verden og prøver å finne seg selv. Som mange andre leter hun etter et fast holdepunkt i livet, og søker svar hos andre, og ender opp med å definere sin identitet ut ifra sine besettelser.
Med sine mange til tider motstridene personligheter og store livsomveltninger, er det ikke rart hun blir forvirret, men det er også dette som gjør henne interessant. Hun er en karakter som ikke har blitt forsiktig konstruert, men som heller ble til med et uhell. I motsetning til flere kvinnelige karakterer i DC som har blitt frontet og pushet for å jevne ut kjønnsbalansen, har Harley kjempet seg frem på egen hånd.
Skribenter har villet skrive om henne og lesere ville lese om henne – rett og sett fordi hun er som hun er.
Selv om ingen kunne forutse suksessen hun har hatt da hun først ble introdusert for 23 år siden, har jeg vært solgt siden jeg først så henne i Batman: The Animated Series. Du kan synes hun er bråkete, irriterende og overdreven, men hun er og blir min favoritt. Og neste gang noen spør meg om hvorfor jeg har valg å kle meg ut som Harley Quinn, skal jeg vise dem denne artikkelen.
