Min #Serieheltinne: Nausicaä

La oss få det på bordet med én gang: Med så mange tegneseriedamer som er enten tøffe, plagede, komplekse, voldelige, frigjorte, destruktive og/eller sexy – hvorfor den renhjertede Nausicaä? Er det ikke noe litt gammeldags og forutsigbart over Nausicaä som karakter? Og jo – hun hadde neppe fått en Top Cow-redaktør til å dirre av begeistring, og framkaller kanskje heller ikke adjektiver som edgy eller nyskapende. Like fullt er Nausicaä i mine øyne ganske nært den ultimate #serieheltinne – vel å merke en heltinne i ordets egentlige forstand.[infobox]

Miyazakis økofabel

Tegneserien Nausicaä of the Valley of the Wind (eller Kaze no Tani no Naushika på japansk) er en mangaserie på nærmere 1200 sider skrevet og tegnet av den svært anerkjente japanske filmregissøren Hayao Miyazaki fra Studio Ghibli over en periode på tolv år.

Serien om Nausicaä kan best beskrives som en økologisk fabel, der Miyazaki maner fram en verden som, tross sin fremmedartede framtoning, er så komplekst og troverdig skildret, på mange ulike plan, at det overgår de fleste fantasy- og sci-fi-univers: dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger.

Vi tas med til en Dune-aktig post-apokalyptisk verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles «forråtnelsens sjø», hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Skogen har spredt seg de siste tusen årene siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene», en vagt, mytologisk beskrevet masseødeleggelseskrig med en form for våpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen var kulminasjonen av flere århundrer med grov utnyttelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter.

De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø, er gigantiske, forvokste insekter. Størst blant disse er ohmuene – enorme, mystiske vesener med form som skrukketroll og størrelse som blåhvaler. De overlevende menneskene lever i skyggen av disse truslene, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å beskytte seg med gassmasker og drakter hver gang de skal nærme seg sporene. Det hele er skildret med en organisk og til tider overlesset strek, med en stofflighet ikke helt ulik Moebius’. Stilen krever ofte et noe saktere lesetempo enn mye annen manga, men blåser på en særegen måte liv i en verden som føles svært fysisk og virkelig.

Ingen Disney-prinsesse

Seriens hovedperson og soleklare midtpunkt er altså den unge jenta Nausicaä – en eventyrheltinne av mytologiske proporsjoner. Så er hun da også oppkalt etter en karakter fra Odysséen, samt inspirert av et japansk eventyr fra 1200-tallet. Den åpne og likandes jenta er prinsesse og tronarving i det lille kongeriket Vindens Dal, et fredelig jordbrukssamfunn. Den lille vasallstaten blir presset til å støtte keiseren i det store riket Torumekia når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok, og i kampen som oppstår, blir kongen, Nausicaäs far, drept av Torumekerne. Fra da av er hun rikets regent, men i den prekære situasjonen som har oppstått, sløser hun ikke bort noen tid med å leke Disney-prinsesse.

Fans av Studio Ghibli legger lett merke til at Nausicaä på mange måter har tjent som en inspirasjon til en hel rekke sterke jente- og kvinnehovedpersoner – Chihiro, Sen, Sophie og Kiki, for å nevne noen få. Men siden Nausicaä er den eneste av disse Miyazaki har tegnet en manga om, og attpåtil en så lang og mangslungen historie der også tankereferat brukes flittig, er det ingen tvil om at hun også er den aller mest utviklede av disse figurene.

Original feminist

På spørsmål om hvorfor han foretrekker kvinnelige hovedpersoner, har Miyazakis svar imidlertid ofte avveket fra det likestillingsmanifestet mange ser ut til å forvente: Han snakker lite om feminisme og likeverdig representasjon, temaer der Japan uansett er langt mer tradisjonelle enn Europa (selv om Miyazaki trolig er langt mer progressiv enn etablissementet). I stedet svarer han gjerne simpelthen at han liker det, og peker på hvordan filmene kan bevege publikum sterkere ved å bryte med forventede stereotyper:
«When a man is shooting a handgun, it’s just like he is shooting because that’s his job, and he has no other choice. It’s no good. When a girl is shooting a handgun, it’s really something.» (Hayao Miyazaki i Young Magazine 20. februar 1984.) Tilsynelatende er altså de kvinnelige hovedpersonene mer et forfriskende kunstnerisk valg enn et politisk kvoteringsstatement.

Det er kanskje også på sin plass å påpeke at Nausicaä, som meg bekjent aldri gis en konkret alder, er en nærmest helt og holdent aseksuell karakter – noe som er relativt sjeldent i en actionserie som denne. Selv når Nausicaä i korte øyeblikk vises uten klær, er det tydelig at dette er gjort helt uten tanke om en «pirrende» fan service-bieffekt. Riktignok diskuterte amerikanske anime-fans på åttitallet flittig om Nausicaä hadde bukser på, eller om de så opp under skjørtet hennes der hun fløy av gårde på mehve-jetvingen sin, men dette var altså bare takket være dårlig fargegjengivelse på VHS-kopiene.

Menneskelig Messias

Som nevnt er Nausicaä først og fremst en actionheltinne av eventyrslaget – en fascinerende og inspirerende skikkelse å strekke seg etter, en legemliggjøring av noe utenfor rekkevidde, ja, kanskje en slags Messias-skikkelse? Så er det da bare å vente at listen over hennes sterke sider er lang. Forunderlig nok klarer Miyazaki likevel å fremstille henne så ytterst menneskelig og virkelig.

Ja, selv midt i svevet er hun på uforklarlig vis down to earth. Ikke bare billedlig heller: Det kommer tidlig fram at prinsessen har en helt spesiell interesse for naturen og en egen medfødt evne til å forstå og kommunisere empatisk med dyr. Allerede i løpet av seriens tjue første sider redder hun mesteren sin fra en løpsk ohmu ved å merke at den er redd og roe den ned, og får seg deretter et trofast kjæledyr idet hun lar en liten ekornrev bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake.

Denne fryktløse empatien inkluderer ikke bare de nærmeste, men strekker seg også til annerledes og skremmende mennesker, insekter, de nevnte ohmuene – ja, til og med en krigergud og de giftige sporevekstene. Empatisk kontakt på tvers av vanlige skillelinjer – etnisitet, art eller utseende – er et av skaperen Miyazakis yndlingstema, et som trolig berører hans dypeste budskap. Hos Nausicaä ser den ut til først og fremst å bunne i en form for sunn selvsikkerhet som hjelper henne å møte alle andre som individer, også de som anses som fiender eller virker fremmede og truende.

Mer enn noe annet framstår prinsessen som selvstendig og uavhengig, en ung jente med bein i nesa. Hun er modig, men ikke bare på et ytre plan når hun rir i krig eller møter livsfare – hun har også et indre, emosjonelt mot som gjør at hun kan se egen og andres lidelse inn i øynene. Med en sterk rettferdighetssans og en grunnleggende tillit til sine egne følelser og moralske vurderinger (skjønt ikke uten selvkritisk sans) manøvrer hun handlekraftig i en stadig mer kompleks virkelighet av ulike fraksjoner og interesser – både menneskelige og ikke-menneskelige.

Men Nausicaäs selvstendighet og uavhengighet er ikke av den moderne, navlebeskuende sorten – den individualistiske friheten fra forventninger og ansvar. I stedet kommer den til syne innenfor rammen av en sterk ansvarsfølelse – ikke bare for sine nærmeste eller sitt eget kongerike, men for hele menneskeheten og naturen. Og skulle det være én side ved henne som oppleves aller mest overmenneskelig, måtte det være denne evnen til å skjelne, til å ta stilling i moralske dilemmaer. Men når Nausicaä på et vis navigerer kaoset av krig og katastrofe, er det ikke fordi hun aldri tviler eller er usikker i møte med de store dilemmaene, men fordi hun stadig henter klarsyn fra én ting hun holder høyere enn alt annet, én ting som er hellig for henne: En ærefrykt for liv av ethvert slag.

Apokalyptisk

De fleste apokalyptiske og post-apokalyptiske historier kan sies å skildre ikke bare ødeleggelse, men en skapende ødeleggelse – en slutt som også representerer en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om denne historien.

Nausicaä forsker på forråtnelsens sjø ved å dyrke sporene i sin egen kjeller. Ved hjelp av disse sporene som vokser i rent vann, gjør hun den banebrytende oppdagelsen at soppskogen ikke er giftig i seg selv. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser jordsmonnet, sakte men sikkert. Noe av det viktigste for Nausicaä er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne, for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.

Denne oppdagelsen utgjør en slags høyere parallell til prinsessens overbevisning om at de fleste som blir vist forståelse og respekt, med større sannsynlighet vil gi det samme tilbake. Slik framstår Nausicaä som en som – om mulig – stifter fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. På mytologisk vis oppfyller hun flere ulike folkeslags profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse – for øvrig langt tydeligere i anime-versjonen. Sammenliknet med filmen er tegneseriens konklusjon imidlertid langt dypere, mer radikal og filosofisk interessant – men skal ikke gis bort her.

Hayao Miyazaki er utvilsomt mest kjent som regissør, og filmen om Nausicaä står seg absolutt som en flott og fascinerende eventyrfilm. Likevel kan den på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.

VISSTE DU AT …

• … Miyazaki opprinnelig gikk med på å lage mangaen om Nausicaä på den betingelsen at historien ikke skulle adapteres til animasjon?
• … tegneserien til stor del ble tegnet med blyant uten å tusjes?
• … mangaens forhistorie er sterkt inspirert av den tragiske kvikksølvforurensningen i Minamata-bukten på 50-tallet?
• Anime-filmen ble først utgitt i USA i 1985 i en totalt ihjelklippet versjon med tittelen Warriors of the Wind, hårreisende markedsført. Dette skremte i lang tid Miyazaki fra å lisensiere Ghiblis filmer til USA.