Min #Serieheltinne: Thor

Da Jason Aaron tok over Thor-serien fra Matt Fraction i 2012, blåste han nytt liv i tegneserien om Odins sønn, hele Norges Tor med Hammeren. Han fortalte overraskende poetiske historier om drakedreping, gudebomber og verdighet. Lite visste leseren om at det utrolige eposet kun var en innledning til serien om min serieheltinne.

Thor har tradisjonelt sett vært en av de mest macho superheltene i Marvel-universet. Han er kjempesterk, han er glad i mjød og damer, og han er megahot.

Han slåss mot store romvesener og andre guder, han er en skikkelig mannemann, og det har han vært hver eneste dag siden Journey into Mystery #83 i 1962, da Stan Lee skapte ham for å være sterkere enn verdens sterkeste mann. Han har kjempet mot kjemper, gitt riser ris og gitt buksevann til Atlantis’ konge.

Så da en kvinne løftet den ikoniske hammeren Mjølner i 2014 og tok navnet Thor, ble forvirringen stor.

shethor
Ill.: Jorge Molina

Skaperens erkefiende: Fandom

Å, så sinte folk ble. Kritikken haglet etter den store avsløringen om at det ville være en ny Thor, og at det skulle være en kvinne. «Thor kan jo ikke være en jente!», «Det er jo et guttenavn!», «Marvel prøver altfor hardt på denne mangfoldsgreia de pusher ut!», «Dette er jo bare teit!», «Jeg har problemer med min egen manndom», «Det står jo rett ut på hammeren: ‹If he be worthy …›!» Men brydde Jason Aaron og Marvel seg om det? Nei. I stedet for å la seg knekke av klaging i alle kanaler, valgte Jason Aaron å fortelle historien sin. I stedet for å si unnskyd og ta tilbake den gamle Thor, har Jason Aaron bastant gått videre. Gjennom serien har han konfrontert nesten all kritikk han har fått, og har gitt en god grunn til at kvinnen med hammeren ikke kalles Thorina eller She-Thor, men bare Thor. Han har, slik sommerens Ghostbusters-film også har gjort, lagt netthaternes ord i skurkenes snakkebobler, og lar heltinnen latterliggjøre og slå ned på utsagnene.

Han visste allerede at det ville være kontroversielt. Han visste det var problematisk å bytte ut en veletablert figur. Da Dan Slott «drepte» Peter Parker og lot hans erkefiende Otto Octavius ta over Spider-Man-drakten i Superior Spider-Man, fikk han drapstrusler. Og alle som har vært på Internett før vet at kvinner tross alt er verre enn superskurker.

ifshebeworthy
Ill.: Russell Dauterman

«There must always be a Thor»

Thor Odinson har etter historien Original Sin vært å regne som uverdig, og kan derfor ikke lenger bære Mjølner. I The Mighty Thor #1 fra 2014 ser man på de siste sidene en hånd løfte Mjølner og ytre ordene «There must always be a Thor», og i det samme øyeblikket dukker det opp en S foran «he» i Mjølners ikoniske tekst.

Serien bruker flere blader på å utforske mysteriet om hvem den mystiske kvinnen er. Man ser henne ta hånd om klassiske Thor-problemer, mens den gamle Thor leder en etterforskning for å finne ut hvem som har tatt hans beste venn og hammer. I likhet med den rasende (tidligere) fanskaren, er han skeptisk til Mjølners kvinnelige, nye eier og hennes krefter og evner.

neverdonethat
Ill.: Russell Dauterman

Men er den nye Thor verre? Overhodet ikke. Jane Foster (å nei, spoilers fra 2015!) er ytterst habil i Thor-rollen. Hun har vært en del av Thor-serien siden det andre bladet, og har god kjennskap til det meste som kryper og går i Yggdrasil-treets ti riker. Hun kjenner Thor Odinson ut og inn, og vet hva jobben innebærer. Hun er svært godt kvalifisert for rollen, sånn bortsett fra at hun er dødelig syk av kreft. På Thors hammer, Mjølner, står det «Whosoever holds this hammer, if he be worthy, shall possess the power of Thor.» Dette gjør at selv om Foster i utgangspunktet er svak, blir hun styrket av Mjølners kraft, ikke ulikt Thors tidligere alter-ego Donald Blake var svak og trengte stokk når han ikke sloss mot romvesener.

Til nå har jeg pekt på likheter mellom Odinson-Thor og Jane Fos-Thor. Og det er jo litt kjedelig, er det ikke? Det er litt kjedelig om noe presenteres som nytt, men fungerer på nesten nøyaktig samme måte. Så man må finne på noe nytt for å legitimere den nye. Jason Aaron fant fort ut at han ikke kunne gjøre den nye Thor sterkere enn den forrige. Det hadde ikke gått, i og med at Mjølner til syvende og sist benåder bæreren med styrken til Thor. Løsningen ble rett og slett at den nye Thor bruker hammeren på en annen måte enn sin forgjenger. Der Thor Odinson tidligere hovedsakelig brukte hammeren som, vel, en hammer eller slegge, viser Mjølner i Jane Fosters hender seg som en egen personlighet. Når Foster kaster fra seg hammeren mot sine motstandere, kan den endre retning i luften, og den kan dermed brukes smartere og mer kreativt. Den forrige Thor anså Mjølner som en venn og ledsager, og snakket fra tid til annen til hammeren likt Hamlet snakket til Yoricks skalle. Hos Foster kommuniserer Mjølner i større grad tilbake gjennom å bevege på seg. Alt dette får Thor Odinson til å innse at Mjølner har det bedre hos den nye Thor, hvis identitet fortsatt ikke er kjent innad i tegneserieuniverset, og at hun er verdig ikke bare hammeren, men også navnet hans.

worthyofthyname
Ill.: Jorge Molina

«If she be worthy»

Hva «verdigheten» innebærer, er usagt i Marvel-tegneseriene, men man får et lite innblikk fra tid til annen, og spesielt i Jason Aarons 2012-serie, Thor: God of Thunder, er det et godt, men ikke overdøvende fokus på hva det betyr å være verdig. Når man så tenker tilbake til denne serien, husker man at da det ble kjent at Jane Foster hadde fått kreft, og at man i løpet av noen få, rolige sider, ser at hun er verdig som få. Hun får tilbud om alt mulig av magiske helbredelser fra Åsgård selv, men avslår høflig. Hun er lege, og vil heller bruke legevitenskapen og potensielt feile fremfor å jukse seg til friskhet ved hjelp av magi. Av prinsipp ønsker hun ikke å ta en enkel utvei resten av menneskeheten ikke har tilgang på.

needs-a-thor
Ill.: Russell Dauterman

Men handlingen som hamrer fast hennes verdighet, er at hun i det hele tatt er Thor. I det siste bladet i 2014-serien, får man vite at Jane Foster er bak masken, men viktigst: At hennes runder som Thor får kreften til å angripe kroppen hardere og fortere enn når hun «bare» er Jane Foster. Allikevel ser vi at hun, vel vitende om dette, uten å nøle velger å fortsette å plukke opp hammeren når Thor trengs. Hun er villig til å ofre sitt liv for at det skal være en Thor.