Jeg har hatt mange seriehelter. De fleste har vært heller endimensjonale, men tidvis har jeg dumpet over noe med mer substans. Det beste er når det meningsfulle kombineres med det komplett idiotiske. Som når eksistensialisme forkles som en dårlig B-film, eller når potent religionskritikk får svinse hånd i hånd med lavpannet rompehumor.
Den første gangen jeg møtte Preachers Tulip O’Hare, var i den eminente antologiserien Inferno på slutten av 90-tallet, uten at det gjorde det store inntrykket der og da. Predikant Jesse Custer og omgangskretsen hans var fargerike, men den som appellerte mest til meg, var kjæresten Tulip. Det ble særlig klart da jeg endelig fikk lest meg gjennom hele serien for første gang. Tulip er også en av hovedgrunnene til at jeg leser den omtrent annethvert år eller så.
Før vi går videre: hvis du mot formodning ikke har lest Preacher, så bør du utvise en viss varsomhet herfra og ut. For å forklare hvorfor Tulip er min serieheltinne, må jeg nødvendigvis avsløre deler av handlingen i serien. Og serien er uendelig mange ganger bedre enn min gjenfortelling.
Okei? Tøft, da kjører vi på.
Jakten på Gud
Preacher er kanskje godt kjent for den jevne Empirix-leser, men en oppsummering er likevel på sin plass. Serien handler om predikant Jesse Custer som har fått overnaturlige krefter. Vi følger Custers kamp for å stille Gud til ansvar for å ha forsømt sitt skaperverk, og på veien møter vi en irsk vampyr, en global religiøs konspirasjon som forbereder Armageddon, vaskeekte hillbillies, verdens mest udugelige sex-detektiver og en kaldblodig skarpskytter som også er Custers kjæreste.
Serieskaper Garth Ennis vokste opp med pistolmenn som Judge Dredd og Johnny Alpha, samt John Wayne og Clint Eastwoods mange cowboyskikkelser. Da Ennis bestemte seg for å lage sin egen western, sauset han sammen de største klisjeene han kunne komme på: en hard, men rettferdig helt, en vakker og dødelig kvinne og en rufsete venn med tvilsom livsførsel. Legg til John Wayne blant bifigurene, den amerikanske prærien som setting og Det gamle vesten som mytologi, og du har Preacher i et nøtteskall. Men ikke la deg lure av klisjeene; serien går aldri av veien for å utfordre sine egne figurer på stadig nye måter. Trekløveret Custer, Cassidy og Tulip stilles ansikt til ansikt med sine egne fordommer og mangler, men blir dermed også nyttige briller vi kan bruke for å forstå litt mer av livets større spørsmål. Livet, døden, kjærligheten, godt og ondt. Hele sulamitten. Og de mest fascinerende brilleglassene sitter på Tulip.
Umiddelbart fremstår Tulip som den minst interessante av de tre følgesvennene. Hun er innesluttet og forbannet, og er til dels motvillig med på reisen. Det virker som om alle i hele verden har gitt henne en grunn til å holde dem på en armlengdes avstand, uten at vi som lesere blir særlig mye klokere med det aller første. I stedet tvinger Ennis deg til å bruke tid sammen med henne – og sakte, men sikkert aner man dybden i henne.
Speil, speil
Preacher går forsiktig frem med Tulip. Ofte må man lese mellom linjene for å forstå hvorfor hun er den hun er. I stedet for å forklare hele hennes handlingsmønster og tankesett med en klassisk opprinnelseshistorie, tvinger Ennis leseren til å bli kjent med henne gjennom å høre på hva hun sier og hva hun selv tenker om det hun gjør. Først mot slutten av serien tillater Ennis seg å dvele ved Tulips oppvekst, i en av seriens fineste bihistorier: Tulip kommer til verden på dramatisk vis og moren dør som følge av komplikasjoner under fødselen, noe som gjør at Tulips far, en vaskeekte machomann som elsker skytevåpen og øl, må oppdra henne alene. Denne situasjonen gjør at serien får utforsket en del interessante problemstillinger og argumentasjonsrekker som ofte glimrer med sitt fravær i denne typen serier.
Ennis maler Tulip med bred pensel, uten at det går på bekostning av detaljene i bildet. Tulip nekter å la seg definere av andre. Hun drives av sine egne motiver og har lite tid til overs for bullshit. Det gjør henne også ganske vanskelig å like; hun er ingen særlig sympatisk person, slik man gjerne forventer at en serieheltinne skal være. Men etter hvert kan man likevel sympatisere med henne, fordi hennes historie har farget henne – ikke ulikt hvordan de fleste av oss har det. Vi har alle våre mindre gode sider; det er ikke alt vi gjør som vi er like stolte av, men sett ut ifra hvem vi er, hvor vi kommer fra og hva som er viktig for oss, kan det på sett og vis forklares.
Det beste er at Tulip ikke først og fremst er kvinne – hun er et menneske, hevet over kjønnsroller og annet pjatt. Hun er den saklige, fornuftige stemmen, uten å reduseres til en annen Timmy Gresshoppe. Hun kan utvise omtanke og kjærlighet, samtidig som hun er en rå hedonist som tar det og den hun vil ha, uten omtanke for hvem hun dampveivalser over på veien.
Tulip kan gi etter for egen frykt og lyst. Hun lar seg manipulere og utnytte, men hun bryter også ut og tar ansvar for eget liv. Hun havner i situasjoner hvor hun er maktesløs og redd, men hun finner også alltid en måte å bearbeide det som skjer og endre situasjonen.
Tulip er inkonsekvent. På overflaten kan hun fremstå som et ufullstendig menneske – særlig målt opp mot cowboy-pastisjen Custer. Tulip er derimot bare et menneske, med alle sine feil og mangler. Custer er kanskje den helten mange drømmer om å være. Tulip er personen de fleste av oss er – bare mer.
Døden kler henne dårlig
Ennis er ingen stor forfatter. Han skriver underholdende og fargerikt, men med like lite finesse som en ordinær bowlingkule. Derfor tyr han også irriterende ofte til så oppbrukte fortellertekniske grep at man kan rive seg i håret av frustrasjon.
«Den dødelige kvinne» er en gammel og utbrukt mediatrope. Som regel fremstilles eksemplarer som nådeløse, blodtørstige drapsmaskiner som ikke viser nåde når noen truer dem (eller enda verre: kjærestene deres). Hun fremstår som regel som kald og utilnærmelig, men innerst inne er hun sårbar og svak. Beskrivelsen passer perfekt på Tulip. Hun kan fremstå som en enkel landsens jente, men «egentlig» er hun våpenekspert og en iskald leiemorder. Den eneste mannen som forsto henne var hennes far – det vil si helt til hun traff Jesse Custer. Bare denne western-arketypen er «mann nok» til å smelte hennes hjerte; kun han, med sine ukrenkelige verdier, sin ære og sin hvite hest (!) klarer å matche henne.
Slike grep er i beste fall bare lettvinte. Men det blir verre.
Custers guddommelige krefter er så store at Gud ser seg nødt til å flykte fra ham. Under jakten forsøker Gud ulike taktikker for å få Custer til å gi opp, deriblant å knekke ham psykisk ved å ta livet av Tulip. Her begår Ennis kanskje sin største synd; han reduserer Tulip til en av de eldste tropene i populærkulturen, nemlig «kvinnen i kjøleskapet». Ennis tar livet av Tulip utelukkende for å la Custer gjennomgå en krise (og dermed utforske hans egen motivasjon for jakten på Gud). Er det er problem? Tja, for det første er det en utbrukt klisjé som mest av alt tyder på dårlig fantasi. Hvorfor må man alltid ta livet av en kvinne for at helten skal få vise nye sider av seg selv? For det andre er det dårlig stil: Tulips død spiller liten rolle for den videre utviklingen i serien; om noe er den bare enda et påskudd for Custer til ta viktige valg på hennes vegne senere i fortellingen og dermed redusere Tulips autonomi. Betyr dette noe? Det gjør i hvert fall inntrykk på både gutter, jenter, menn og kvinner som leser serien og kan konstatere at enda en kvinnelig seriehelt når som helst kan reduseres til et stykke kjøtt man kan ta livet av for å dreie historien i den ene eller den andre retningen, uten at det egentlig har noen vesentlige konsekvenser for hverken historien eller figurenes utvikling. Da sitter man kun igjen med sjokkeffekten, noe som er den dårligste grunnen av dem alle til å gjøre noe som helst.
Likevel får jeg meg ikke til å mislike Tulip. Jeg kan bli forbannet på både Ennis og henne for at disse tingene skjer med henne, men det gjør ikke henne til en dårligere figur. Bare mer komplisert.
Tøff i trynet
Da Empirix-redaktøren spurte meg om jeg ville skrive om min #Serieheltinne, reagerte jeg instinktivt positivt. Jeg visste dessuten at jeg ville skrive om en av de mer populære seriene. Jeg ville skrive om noe som folk faktisk hadde hørt om og som kanskje større grad berører deres hverdag, samt at serien jeg skrev om faktisk var relativt lett tilgjengelig for eventuelle nye lesere. Som sagt, så gjort. Aller først tenkte jeg først å være litt tøff og freidig av meg og velge Minni Mus («Det feministiske kjevlet: en kritikk av vold og sjalusi i barneserier»), Månestråle («Brytningstid for urkvinnen: kjønnsroller i Ville Vesten») eller noe annet festlig i spandex og kappe med dertil hørende kulturgubbe-begrunnelse. Heldigvis slo jeg det fra meg, men det sier dessverre litt for mye om hva slags posisjon serieheltinnen har i det mer kommersielle segmentet og hva vi tenker om dem.
Siden tegneserienes fødsel har sjangeren vært belemret med i beste fall svært begrensede kvinnelige forbilder. Det får flere konsekvenser. For det første skaper vi oss visse forventninger om hvordan kvinnelige seriefigurer skal være. Vi blir ikke overrasket om de er redusert til kvinnelige speilbilder av sine mannlige motparter og om de ikke er trofédamer hvis fremste oppgave er å gi hovedpersonen motiv for å handle, er de som regel seksualisert hinsides det parodiske.
For det andre gjør det noe med hvordan vi forholder oss til våre seriehelter. Det er fremdeles mange som klør seg i hodet når noen sier grafiske romaner. Nettopp fordi vi har måttet rettferdiggjøre vår hobby så lenge vi kan huske, er det så lav terskel for å forsvare de mest dubiøse tilfellene. Enten bortforklarer vi og/eller gi serieheltinnene et moralsk forsvar de strengt tatt ikke har fortjent, eller så snur vi tvert om og avfeier dem til fordel for «korrekte» serieheltinner; gjerne noe som ikke har engelsk som originalspråk og som folk flest sannsynligvis aldri vil orke å lese. Fint skal det jo være.
Samtidig er det er også forståelig. Det blir slik fordi vi fremdeles har en alvorlig mangel på troverdige, kvinnelige serieforbilder innen mainstream-seriene. Jo visst er det mye interessant på gang; særlig Marvel gjør mye spennende med helter som Jessica Jones, Squirrel Girl og Ms. Marvel, men dette er fremdeles for spesielt interesserte. Et annet eksempel er The Walking Dead. Framifrå greier, men den er først og fremst kjent som en TV-serie. Det hjelper ikke at det finnes et utall stilige seriefigurer dypt der nede i undergrunnen, for disse oppdager man aldri dersom man ikke beveger seg der til daglig.
Kan Preacher kalles mainstream? Tja, kultstatus fikk den tidlig, og den er stor nok til å få sin egen TV-serie på AMC, med Ruth Negga (World War Z, Warcraft, Marvel’s Agents of S.H.I.E.L.D.) som Tulip, og Jesse Custer ble nylig kåret til den 11. beste seriefiguren noensinne av underholdningsmagasinet Empire. Preacher kan dermed fremdeles kalles noenlunde relevant, selv 20 år etter at det første nummeret kom ut.
Helt helt
Det er mange serieheltinner der ute som er langt bedre forbilder enn Tulip O’Hare. Det skorter ikke på modigere og mer sympatiske figurer som i langt større grad selv tar styringen over sitt eget liv. Tulip er mer som alle oss vanlige mennesker. Vi kan være egoistiske, urettferdige, breiale, irriterende, blinde og uansvarlige, men vi prøver. Vi gjør så godt vi kan. Og ofte er det alt vi kan gjøre. Tulip O’Hare er ikke perfekt. Det er nok av problematiske sider å gripe tak i, men hun er menneskelig. Hun var den første serieheltinnen jeg til dels kunne kjenne meg igjen i. Noen ganger skulle jeg til og med ønske at jeg kunne vært mer som henne.
Derfor er hun min serieheltinne.
