Muffens er en sjangerlek uten hjerte

Karstein Volle og Knut Nærum gir meg lyst til å lese tegneserier, men trolig ikke av den grunnen serieskaperne ville.

I en verden som har forbudt tegneserier, blir en mann grepet av trangen til å sette tusjen til papiret.

Dette er premisset for samarbeidet mellom Karstein Volle og Knut Nærum. Rammehistorien i Muffens følger den navnløse tegneren som skjuler seriene sine for kjæresten og kollegaene, men som laster dem opp på internett til allmenn bestyrtelse og påfølgende kaos. Disse korte sekvensene blir avløst av selve novellene, alle utført i variasjoner av Karstein Volles særegne stil.

Hva slags tegneserier lager så en mann som lever i et diktatorisk fremtidssamfunn? Hva slags innsikter kan vi få av fortellingene hans? Kanskje noe om grensene for kontroll, om det frie ordets pris, om menneskets iboende trang til å gjøre det forbudte? Nei, vår mann setter seg ned og lager nokså middelmådige sjangerpastisjer. Spiritisme og monstre i New York på starten av 1900-tallet; en maskert hevner løper Quislings ærend i Norge under krigen; et undersjøisk fengsel som samtidig også er et topphemmelig monster-forskningslaboratorium… Du skjønner tegningen.

Muffens, Knut Nærum, Karstein Volle
MONSTRE PÅ MANHATTAN: Spiritisme i New York utløser armageddon i en av historiene i Muffens.

Det finnes også historier her som ikke umiddelbart passer inn i dette mønsteret. Historien “Gamle venner” – om en klassegjenforening med mild science fiction-aktig vri – dukket opp i Nemi-bladet allerede i 2013, og vitner enten om at denne boken har vært under planlegging i mange år, eller at forbindelsen mellom historiene her kanskje er løsere enn det gis inntrykk av. Andre historier er mer eksperimentelle. “Blomster under støvelen” fortelles utelukkende gjennom en førstepersons fortellerstemme, med den vrien at den blir plassert i snakkeboblene til de ulike personene. I det hele tatt er det mye fortelling gjennom tekstbokser i Muffens, ofte samtidig med dialog i rutene i så stor grad at den flere steder ødelegger flyten i lesingen.

Muffens, Knut Nærum, Karstein Volle
EKSPERIMENT: Fortellerstemmen i historien “Blomster under støvelen” blir lagt til snakkeboblene, til interessant effekt.

På overflaten er ikke Karstein Volle og Knut Nærum et opplagt samarbeid. Volle er fortsatt mest kjent for serien Fakta fra verden, en serie som har gått i flere humorblader og som hittil har blitt samlet i fire bøker. I serien kombinerte han estetikken fra faktagrafikk med en nokså mørk og kynisk grunnstamme. Det varmeste og mest fandenivoldske han har laget er Karstein Volles skjebner, en liten pamflett av en bok der hovedpersonen Karstein Volle får kreft og tegner seg gjennom diagnosen med utsøkt galgenhumor.

På den andre siden har vi Knut Nærum, mannen som for de aller fleste er synonym med humoristen i Nytt på Nytt og forfatteren bak humoristiske bøker i både essay- og krimsjangeren. Men Nærum har også en lang tegneseriekarriere bak seg, med den dagsaktuelt kommenterende Dagbladet-serien Bloid som et av høydepunktene – sammen med Donald-historiene han jevnlig lager sammen med Tormod Løkling og Arild Midthun.

Hva slags tegneserier lager så en mann som lever i et diktatorisk fremtidssamfunn?

Det som forener de to – og som også blir hovedproblemet i Muffens – er en tendens til å skape med hodet og ikke med hjertet. Alt ved Muffens sier at dette er figurer du ikke skal bry deg om. De tomme øynene, de utbyttbare ansiktene, den kalde fortellerstilen peker på at dette er ideer og pappfigurer mer enn ekte historier. Det samme gjør pastisjene Volle og Nærum henfaller til når de skal fortelle historiene vår venn fremtidsmannen tegner i smug. Skal dette være en underholdende sjangerlek (slik det noen steder tyder på), har de feilbedømt tonen; skal disse seriene samlet sett si noe om menneskets skapertrang (slik rammehistorien tyder på), har de feilbedømt hvor subtile de kan være.

Muffens, Knut Nærum, Karstein Volle
VÅR MANN MED TUSJEN: Den navnløse hovedpersonen i Muffens skaper tegneserier i en verden hvor det er forbudt.

“En kjærlighetserklæring til tegneserier” heter det bak på boken. Kanskje er det mulig å spore en ønskedrøm fra de to serieskapernes side om at de typiske b-sjangerne skal bli mer verdsatt og bli oppfattet som mer relevante, som noe som er viktig nok til å bli forbudt. I stedet gir boken meg lyst til å lese tegneserier som vil noe annet enn å komme inn i hodet mitt. Tegneserier som vil fortelle gode historier og som vet hvordan det skal gjøres: Med hjertet.