Flere svenske stripeserier har tatt generasjonen sin på kornet de siste årene.

Martin Kellerman skriver i Rocky om den snart førtiårige mannen som drikker seg gjennom fest og hverdag, mens han med tiltakende desperasjon unngår knausgårdkrise ved å ikke binde seg til noen andre enn lett utskiftbare kompiser. På den andre siden viser stripeserien Elvis av ekteparet Tony og Maria Cronstam at livet som førtiåring med kone og barn kan være vel så humoristisk gledesløst. Ingenting er enkelt, alle løsninger blir feil.

ZELDA_728LINAKORR

I aldersgruppen under disse finner vi Lina Neidestam og Ellen Ekman, som med henholdsvis Zelda og Lilla Berlin forteller om forvirringen som råder i slutten av tyveårene, koblet med et typisk svensk feministisk engasjement. Serien om H&M-feministen Zelda har allerede gått i det norske Pondus-bladet i noen år, og i Sverige er den fjerde samleboken “Uppbrott och Utbrott” ute nå på Kartago.

[infobox]Det har vært lett å trekke sammenligninger mellom den svarthårede, engasjerte og lett motkulturelle Zelda og Lise Myhres norske stripeserieheltinne Nemi, men på tross av at Neidestam er en uttalt Nemi-fan er sammenligningene overfladiske. Neidestam er en dyktig tegner som vet å variere rutene, og som kan følge linjer i handlingen over lengre tid uten å miste hverken leserens interesse eller evnen til å levere punchlines. Stripene frem til og med den fjerde boken viser en antiheltinne som først og fremst er en tragikomisk figur, til forskjell fra den nærmest alltid briljerende Nemi.

Strandliv i Lilla Berlin.
Strandliv i Lilla Berlin.

Lilla Berlin er en helt annen gjeng – for tiden serialisert i Lunch-bladet – og mye nærmere tv-serien Söder om Folkungatan enn Zeldas fantasier om Sex in the City. Rutene er befolket av 29 år gamle gammelhipstere som diskuterer langkoking, hvor spesielle ølene deres er, og som står i vinduet med kikkert og leker gjetteleken “Fjortis eller adidasvenstre?” Personene i både Zelda og Lilla Berlin tilhører instagramgenerasjonen (“om en person er ekte i skogen, men ingen ser det på insta, er den ekte da?” spørres det i sistnevnte), men der hipsterne bare er bifigurer i Lena Neidenstams serie, er subkulturen overveldende representert i Lilla Berlin helt ned til sjømannstatoveringene, de små luene og de enda mindre bartene. De har begge utviklet helt særegne tegnestiler: Zelda med sine vakre mennesker i pene klær, og figurene i Lilla Berlin som ser ut som pølser som stikker opp fra uformelige klær. Ekmans hipstere er skildret med en kledelig kynisme som man bare til en viss grad kan finne igjen i den kjærligheten Neidestam tross alt føler for sine egne figurer.

Hipsterdiskusjon i Lilla Berlin.
Hipsterdiskusjon i Lilla Berlin.

Politisk humor – som funker

Kanskje er det en tilfeldighet, men jeg har fortsatt til gode å lese en nyere svensk stripeserie som ikke er politisk engasjert – selv den til tider nokså guttete og harry Elvis kan servere en helside om likelønn uten at det føles som et brudd i tonen. I Norge har dette nærmest vært eneområdet til Lise Myhre, men Nemi klarte sjelden å kombinere humor og aktivisme på en måte som ikke underspilte begge. (Og politikerparodiene i Lars Lauviks Eon var alltid mer motivert av gleden over å tegne Kjell Magne Bondevik naken enn tungt engasjement i Krfs politiske saker.)

Både Zelda og Lilla Berlin har et brennende engasjement under vitsene. Klisjeen om Sverige som et land for de tilkjempet politisk korrekte stemmer nok til en viss grad, men det kan også gi veldig positive utslag: Begge disse seriene har en homofil figur blant hovedrollene uten at legningen definerer personligheten deres (noe man ikke med full rettferdighet kan si om Pondus’ naboer Tito og Baltazar). Det kan være vanskelig å servere argumentasjon for en politisk mening man brenner sterkt for i løpet av fire ruter og i tillegg få noen til å le. Begge disse seriene lykkes, og det er gjerne med de samme virkemidlene: En tre ruters rant blir avsluttet enten med at hovedpersonen selv blir parkert, eller med et ekstra lite stikk som drar det hele ut i det absurde. Det er vakkert at både Ekman og Neidestam klarer å latterliggjøre både egne og andres meninger uten å ofre hverken humoren eller politikken i stripen.
ZELDA_749_ZELDA_4_VERSION

Av de to seriene er det trolig Zelda som kan leve lengst, drevet som den er av klare historier og utviklingskurver. Lilla Berlin eksisterer mer etter det seinfeldske kredoet No hugging, no learning, med et persongalleri som for alle sine egenheter like gjerne kunne vært byttet ut for hver stripe. Kanskje er det derfor jeg foretrekker den. Lilla Berlin er kald og varm på samme tid, mens Zelda trass i alt sitt angstbiterske forhold til hovedstadslivet hele tiden er på vippen til å bli en hjertevarm serie om viktigheten av vennskap.

Og hallo, hvem vil vel ha det?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.