Kinesiske Xueting Yang er den eneste kvinnen på høstlista til Jippi forlag i år og det med debutboken Et annet sted. Den er bygd opp av korte enkeltstående serier, de fleste på bare én til to sider, noen er litt lenger. Åpningsserien har tittelen Hjem, og her møter vi hovedpersonen, ei jente, som løper gjennom gatene i noe som ligner et tradisjonelt Kina.
Når hun kommer ut i rismarkene møter hun BaBa som hjelper henne å fly med en drage. Jenta er redd for at dragen flyr for høyt, men BaBa forsikrer henne om at dragen kan se lenger jo høyere oppe den er, og at snora gjør at den alltid kan finne hjem igjen. Dobbeltsiden man blar over til etterpå, hvor vi ser jenta fly høyt og se langt, med en snor festet mellom navlen og et sted dypt der nede i tåken, er ekstremt vakkert og presist, og det er et klokkerent eksempel på Yangs poetiske blikk og metaforiske evner.
Resten av boka foregår i et slags Skandinavia, og den neste kort-serien har tittelen Fremmed. Dermed tror vi at tonen er slått an, det er lett å tenke at denne boka handler om tilhørighet. Og det gjør den jo også, men langt mer om tilhørigheten man har, eller søker etter i andre mennesker/vesener, enn i et geografisk område eller en kultur. Dypest sett opplever jeg at dette verket handler om et menneske som undrer seg over verden, og med en vilje og en nysgjerrighet til å oppdage den som den er. Denne undringen dukker opp under og gjennom fortellingen om ei jente som reiser fra Kina til Norge, og prøver å finne sin plass. Gjennom blikket hennes blir verden både ny, gammel, ukjent og velkjent.
Særegent vennskap
Oftest handler seriene om jenta (som i likhet med serieskaperen bærer navnet Xueting) og en spøkelsesformet, pelskledd venn hun møter i skogen. Dette vesenet heter Shi, og gjennom boka utvikles forholdet mellom Xueting og Shi til å bli et varmt vennskap, de krangler, de koser, de ler og de forundres – og de er sammen om det. Karakteren Shi vekker assosiasjoner til finske Mari Ahokoivus serier, og til amerikanske Lynda Barrys små spøkelsesfigurer, men Shi er samtidig helt sin egen. I Gro Dahles etterord til boka lærer vi at Shi er et kinesisk ord for dikt eller poesi – «Strofer fra shi-poesien har i det kinesiske samfunnet status som bevingede ord». Om Xuetings Shi er en metafor for det bevingede ord, eller er en fantasivenn, eller noe helt annet, vet jeg ikke helt, og jeg liker at Shi får befinne seg i spennet mellom disse og bare være seg selv.
Et annet sted er bygd opp som en rekke meditasjoner over en hendelse, en situasjon, en tanke, en følelse. Ofte er det helt ordløst, med unntak av tittelen øverst, noen ganger en sparsom dialog. Yang prøver ikke å forklare, hun lar det bare være som det er. Det handler mer om å være enn å gjøre i Et annet sted. Hun faller aldri for fristelsen til å lage billige poenger over hvor rart det er å komme til et nytt land, i stedet forblir alt litt udefinert, litt på siden, det får lov til å henge i lufta. Dette gir også rom for leseren til å undre seg sammen med jenta, og også over det man leser – er det dette hun mener? Eller er det dette? For eksempel i serien som heter Navn, der hun snakker om at Xueting uttales som tjue ting på norsk, og hun spør – hvilke tjue ting kunne jeg vært? Her begynner hun heldigvis ikke å ramse opp tjue ulike ting, men lar i stedet Shi balansere pinner oppå hverandre, noe som får denne anmelderen til å tenke på at det å bygge en identitet kan oppleves litt som å balansere forskjellige historier og tolkninger oppå hverandre.
Annerledeslandet
Bokas Xueting er den eneste helt tydelige menneskeskikkelsen så snart vi kommer utenfor Kina. For det meste snakker hun med Shi, og beboerne av det nye landet hennes ser ut som noen slags rever, i hvert fall dyr med snuter og ører. De er søte, men oppfører seg også med en viss insensitivitet. De har en annerledeshet ved seg, en travelhet, og det er tydelig at de driver på med sitt – hva nå enn det egentlig er. Utenfor Kina er Xueting også alltid naken og tegnet som et barn, unntatt på jobb der hun har kjole og et bredt smil. Dette understreker både fremmedheten, og også den barnlige nysgjerrigheten til hovedpersonen. Våren, månen, snøen, alt er spennende, alt er fylt med undring og en mulig glede. I denne halvmagiske verdenen møter vi også et pinnsvin som jobber i et utstillingsvindu og har små barn han passer på, og en rev i vinterdvale som Shi og Xueting redder fra et mareritt.
Åpningsserien Hjem er tegnet langt mer detaljert enn resten av boka, den er også mettet med flere svarte og grå felter, mens resten av boka er enkelt tegnet i streker mot hvit bakgrunn. Yang veksler mellom det detaljerte og det ekstremt enkle, men det er alltid veldig fint, og det er en imponerende kontroll over de aller enkleste strekene, og bruken av hvite områder. Likevel ville jeg kanskje ønsket meg mer av det visuelle uttrykket fra åpningen gjennom resten av boka, for Yang viser at hun lett kan veksle mellom det detaljerte og det enkle. Nå står åpningen litt for seg selv, og det er uklart hvorfor.
På grensen til for enkelt
På sitt beste er disse seriene fine små situasjoner som bare er seg selv, uten å prøve for hardt på verken det ene eller det andre, og dette kan være ganske befriende for en leser. I én serie slår det også over i å bli herlig morbid, en deilig kontrast til det ellers søte og uskyldige. Noen enkelte ganger føler jeg likevel at det faller over i å bli litt for enkelt, man kunne i blant ønske seg at det var mer ettertenksomhet å hente, noe som gjorde at man satt mer fast i sidene. Det er lett å bla fort gjennom denne boka, og gjør man det går man glipp av det den prøver å si.
