– Norske tegneserier blir aldri det samme igjen

Herrene Kabicek, Skandfer og Agdestein sto fram som en sensasjon på Oslo Comics Expo i 2011. Da hadde de jobbet under radaren på tegneserie-Norge i årevis. Resultatet foreligger nå i form av 46 sider og 383 ruter. Norske tegneserier blir aldri det samme igjen.

Spredte referanser

Det norske mindreverdighetskomplekset gjør at journalister alltid henviser til utenlandske referanser når norske fenomener skal anmeldes eller snakkes om. Således fikk hovedtegner Bjarte Agdestein et spørsmål fra en journalist i DN om likheten mellom Krüger & Krogh og den franske Marcinelle-skolen. Å tilhøre den fransk-belgiske skolen gir maksimal kredibilitet i tegneserieuniverset. Av svaret Agdestein ga på spørsmålet, er det åpent om han i det hele tatt kjenner til skolen. Selv har han oppgitt et særdeles sprikende knippe inspirasjonskilder:

Mad – og ikke minst Don Martin, Jack Davis, Al Jafee, Sergio Aragones, de norske Mad-tegnerne Tommy Sydsæter og Arild Midthun (senere Pyton), Frode Øverli (fra Pyton-dagene og fortsatt), Supermann, Lynvingen, Edderkoppen, Jacovitti (mest kjent for Tøffe Tom/Coccobill), Uderzo (spesielt) og Sprint av Tome/Janry. Det eneste som mangler er de japanske manga-seriene. Krüger & Krogh er både fransk-belgisk, amerikansk og særnorsk. Alle sammenligninger kommer til kort.

I sin originalitet ligner ikke Krüger & Krogh på noe annet enn seg selv. Hvis noen skal klistre en merkelapp på tegneserien må det følgelig bli at den representerer begynnelsen på den snart så berømte Oslo-skolen.

Oslo anno 1964

Å bruke 10 år på å gjenskape et Oslo som ligger 50 år tilbake i tid er så nerdete at det er langt over grensen til galskap. I en tid der omløpshastighet betyr alt og tidsbruk måles i penger, har tre herrer møttes jevnlig og dyrket fram et helt originalt univers. De har tråla Oslo Bymuseum og Oslo Byarkiv, lest hele årganger av bedrifters interne husblader, oppsøkt de merkeligste steder i researchens’ navn, og gjenskapt Oslo anno 1964. Selv Osloallviteren Lars Roede ved Oslo Bymuseum skal slite for å finne noen feil her. Ingen av rutene er direkte tegnet av ett foto. Mange tusen fotoer har dannet bakgrunnen, disse er så photoshoppa, printa ut, og jobbet videre med, først med blyant og deretter ferdigstilt med tusj. Og der de historiske fotoene har feil vinkler og ikke strekker til, har Agdestein fritegnet, og Kapicek og Skandfer laget digitale 3D-modeller av enkeltbygg.

Tidskoloritten

Store deler av fortellingen har (Piper)Vika som bakgrunn. I 1964 var havna fremdeles byens puls. Norges feteste funkisbygg var heller ikke revet. I oversiktsbildet på side 9 er derfor Skansen tegnet inn nederst i høyre billedkant. Biltrafikken er nå helt borte fra Rådhusplassen. Deler av det som nå er byens CBD (Central Business District) var ikke oppført. Det viser seg da også at erkeskurken i serien holder til i en bygård som skal bli revet, rett overfor den gamle vestbanen. Sentralt står også den gamle havnebanen; en godsbane som gikk fra Oslo Ø til Oslo V. I en heftig forfølgelsesscene mister Krüger & Krogh skurken fordi godstoget kommer i mellom dem. Helt fram til 1980 var det å vente på at kipptogene skulle passere et hyggelig kuriosa for Osloboerne.
[infobox]

TV-titting og bilboom

Krüger & Krogh spinner også rundt to fenomener som kjennetegnet begynnelsen av 60-tallet. I 1960 startet NRK sine første offisielle TV-sendinger. Samme år ble bilsalget avregulert. TV-sendingene ble fort så populære at kinobesøket stupte og mange fryktet for kinoens framtid. Fjernsynet har da også en sentral rolle i tegneserien, selv om den gamle helten Krogh kaller fremskrittet for ”akvarium i svart/hvitt” og billedkvaliteten for ”snestorm”. Tilsvarende opptrer agentenes Volvo Duett og skurkens VW Transporter hyppig i rutene.

Fra bilsalget ble sluppet fri i 1960 tok det mindre enn fem år før antallet personbiler var fordoblet til nesten en halv million. Volvo Duett fikk sitt navn i følge reklamen fra den tiden fordi den var to biler i en: Den trofaste arbeidsbilen i hverdagen og familiebilen i helgene. Duetten kom med ny og større motor rundt 62, noe som gjorde den særdeles egnet til å bli en topptrimma ”ulv i fåreklær”-bil tilpasset hemmelige agenter.

I telefonenkioskens tid

VHF-telefonen til agentene er også en av de teknologiske dingsene som den unge Krüger elsker, men som den eldre Krogh ikke er spesielt fornøyd med: ”GRMPF!! Ingen summetone? Later til at fremtidsvidunderet ditt har tatt kvelden – igjen” Det hele ender med at de må bruke den klassiske røde telefonkiosken ”Riksen” foran Vestbanen.

”Riksen” så dagens lys i 1932 etter at Oslo Telefonanlegg utlyste en konkurranse om en ny, standardisert telefonkiosk. Den skulle ikke koste mer enn 1 000 kroner, og måtte være solid og lett å sette sammen.

To døgn i desember

Hele fortellingen utspiller seg i løpet av to døgn i desember, og starter natten før ”negerlederen” (tegneserien opplyser om at dette fyordet ble brukt i norsk offentlighet på den tiden) Martin Luther King skal motta Fredsprisen i Universitetets Aula. Hvis noen spør seg: hvorfor akkurat 1964, og ikke for eksempel 1963? Svaret er enkelt. Nobelprisvinner King gir litt mer pondus til historien enn Røde Kors som vant fredsprisen i 1963.

En rekke små gjenstander som trafikkskilt og postkasser er forsvunnet over hele byen. Forsvinnings-sakene eskalerer da en isbil blir funnet i tårnet på Akershus Festning, og en sirkusvogn med mange dyr plutselig befinner seg midt inne i Stortingssalen. Gjennom nitidig etterforskning settes disse sakene i sammenheng, og agentene i AFMA (Avsnitt for Mellemliggende Anliggender) skjønner gradvis at det er snakk om en gal manns drømmer om å teleportere gjenstander som er blitt virkelighet. Har han også planer om å teleportere Martin Luther King? Erkeskurken er tilsvarende original. Manusforfatter skal ha kudos for at han ikke har falt for fristelsen til stormannsgalskap ved å spinne opp en global konspirasjon av Bond-dimensjoner. Selv om bakteppet på 60-tallet er den kalde krigen og alles spionasje mot alle.

Klassisk duo

Krüger & Krogh er en klassisk sammensatt duo bestående av den eldre og erfarne Krogh, og den unge, dynamiske Krüger. Krogh er gammel venn av sjefen ”Høvdingen”, og begge har bakgrunn fra motstandskampen under krigen. Krüger var knapt født da krigen begynte. Men utover å spille på den forutsigbare dynamikken som slik far og sønn-karakterer gir, speiler karakterene noe dypere, nemlig motsetningene mellom det nye og gamle Oslo. I 1956 skapte filmen ”Rock around the clock” opptøyer (riktignok i norsk målestokk) da den ble vist på Sentrum kino. Filmen markerte begynnelsen på ungdomstiden.

Et hårskille

Alle som har sett vannkjemmede alvorlige konfirmanter på 30-tallet skjønner at det ikke var noe mellom den bekymringsløse barndommen, og voksenlivet som startet da du ble konfirmert. Mot slutten av 50-tallet og 60-tallet kom ungdomsopprøret som skapte gnisninger mellom den nye og den gamle tid. Den nye tid speiles på en utmerket måte i den framskrittsoptimistiske Krüger som ikke er redd for å tale selv Høvdingen midt i mot. Symptomatisk for disse to karakterene er den freidige fremoverlente panneluggen til Krüger og den bakoverkjemmede strigla sveisen til Krogh.

Heldigvis har skaperne av serien unngått å framstille Krüger & Krogh for klisjefylt. Riktignok prøver Krüger å være Sean Connery-flørtende mot sekretæren frøken Lygre, men får liten respons. Krüger har helt sikkert forsøkt å plukke opp noen sjekketriks fra den første Bondfilmen Dr. No som hadde premiere på Eldorado kino 1. april året før. Men Casanova-framtoningen blir sterkt skjemmet av Krügers franskbelgiske potetnese.

Oschlotonen

Språket er lødig og veksler mellom riksmål og mer moderne bokmål, og mellom høflige og ledige tiltaleformer. Oslo i 1964 var fremdeles en brytekamp mellom de to målførene i Oslo, det folkelige Vika-målet og Riksmålet. Serien kunne hatt et større innslag av det folkelige Vika-målet med setninger av typen ”Hu snakka som vårs, da hu var i huset demses.” Det nærmeste vi kommer en typisk Osloslang er fylliken som raver rundt på havna med kjerra si i rute to. Nå får vi ikke vite hvor i byen herrene er oppvokst eller bosatt, men en skal ikke ha vært mange pjoltere på østkanten før Vika-målet slo inn på 1960-tallet. Det er også naturlig å tenke seg at språket mellom to som jobber så tett må ”duse” for å kommunisere effektivt. At sjefen over alle sjefer – Høvdingen – blir titulert som Sir, er et artig stilbrudd. Kanskje tegneserieskaperne elsker den slags chargón? Eller kanskje det er en hommage til Radioteateret og Dickie Dick Dickens? Da Dickie Dick Dickens – amerikas farligste mann – ble kringkastet første gang i 1962, var det tomt i Oslos gater.

Denne parodien på amerikanske gangsterdramaer behandlet også språket noe lødig nettopp for å gjenskape en følelse av å befinne seg i den amerikanske undergrunnen. I mellomkrigstidens Oslo vokste det frem en særegen Oschlo-tone på revyscenen som tok i bruk og nærmest parodierte Vika-målet. Språket var muntlig, replikkene saftige og tonen hjertevarm. Hvis du parrer denne tonen med brytningen mellom de to Oslomålene har du en perfekt setting for det språklige universet i de framtidige albumene til Krüger & Krogh.

Veien videre

Krüger & Krogh Brennpunkt: Oslo kommer garantert til å stå ved siden av Oslo byleksikon i alle Oslopatrioters bokhylle. Et stødigere tidsportrett i tegneserieform av livet i Oslos gater er det umulig å lage. Tegneserieskaperne har da allerede nådd målsettingen sin om å nå fram til et bredere publikum. Men hva nå Krüger & Krogh? Oppfølgeren er allerede varslet. Men serien ber om å gjenoppdage Radioteateret. Krüger & Krogh hadde vært fantastisk som hørespill. Og så film, der en trimma og tørrlagt Bjørn Sundquist spiller Krogh og Odd-Magnus Williamson spiller Krüger. Resten er historie. Oslo har fått sin neste populærkulturelle eksportsuksess.