Omfattende historievandring blant rutene

"Tegneserienes historie" er et leservennlig, grundig og til tider overveldende oppslagsverk.

Det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne når en først skal begi seg ut i rutenes verden. Finnes et naturlig sted å starte om man vil inkludere den niende kunstart i sitt personlige bibliotek?

Bestemmer en seg for å ta det kronologisk, kan “Tegneserienes historie” være et lurt sted å starte. Øyvind Holen og Tore Strand Olsen tar på seg å lede leseren gjennom rutenes historie,  med noen krumspring innom ulike deler av verden og stilarter. Resultatet er et detaljspekket referanseverk som kan glede både store og små.

Figurer på tur

Til hjelp lar Holen og Strand Olsen karakterene “Utropet” og “Spørsmålet” fungere som guider gjennom historien. “Utropet” er superheltegoet til en bestefar som er skuffet over barnebarnets manglende tegneseriekunnskap og -entusiasme, og som aggressivt forvandler seg til superhelt når barnebarnet uttrykker misnøye med boka han har fått til bursdag.

Bestefar gjør om barnebarnet til “Spørsmålet” (et navn han kjapt lever opp til) og sammen tråler de seg gjennom rutenes historie. Barnebarnet ender til slutt opp med en dypere forståelse for den niende kunstart (dog vi kan ikke klandre han for å ikke ha blitt foret på tegneseriekultur i oppveksten: Faren hans presenterer tegneserier som noe gutten sikkert har “vokst fra” og forveksler Osamu Tezuka med noe sushirelatert). Men jommen om ikke leseren også sitter igjen med litt dypere kunnskap også.

Utropet og Spørsmålet: Bestefar og barnebarn tråler seg gjennom tegneseriens historie.
Det er en nøye gjennomgang av tegneseriens historie som bestefar og barnebarn begir seg ut på.

Fullspekkede sider

Boka begynner helt i starten av tegningens historie, der Utropet viser Spørsmålet hulemalerier, hieroglyfer og ulike skriftspråk. Det går via Bayeuxteppet, japansk dukketeater og Max og Moritz, som ligner på Knoll og Tott. Leseren får en introduksjon til ulike virkemidler og en oppramsing av ymse karakterer, årstall og striper.

Det er en utelukkende god ting at boka er så full av eksempler, tegninger og kunnskap, men det gjør også leseropplevelsen noe hektisk og på kanten til rotete. Ikke én side er lik, og selv om det er poenget å imitere de ulike stilartene de snakker om – særlig delen om hvor vanskelig det kan være å oversette manga er veldig godt løst – er det overveldende å bli møtt av ny og annerledes layout på så å si hver side. Å lese boka fra start til slutt er dermed ikke nødvendigvis så givende.

Side 5
Karakterene i boka flettes sømløst inn i historien på en artig måte, men til tider kan det bli for mye av det gode.

Boka fungerer derimot glimrende som oppslagsverk både for tegneseriekyndige og helt ferske serielesere. Mest av alt funker det som en oppramsing av ymse tegneserietitler en kan tenke seg å lese, og det kan være lurt å sitte klar med penn og papir, for i tillegg til seriene som er tegnet inn i historien er det også bakerst i boka trykket en lang liste over øvrige titler, en tidsoversikt over norske utgivelser og en solid kildeliste.

Man kan på en måte si at boka kunne vært lenger, om man heller skulle tegnet inn listene som står trykket bakerst, men da ville nok boka virket enda mer overveldende. Slik det fungerer nå, med mye illustrert historie og noe skriftlig supplement, er boka i grunn så bra gjort som det kan gjøres. Tegningene i boka er barnevennlige og passer til bokas tone. Både “Utropet” og “Spørsmålet” kunne lett ha fått mer fantastifulle og kreative navn, om poenget var å etterligne et radarpar fra tegneseriens verden, men ideen er god: det fungerer godt å la tegneseriens historie fortelles som, vel, en tegneserie.

Kjapp og omfattende

Det er altså mye informasjon man får servert på relativt få sider og det er vanskelig å fordøye alt i ett jafs. Det er lurere å benytte boka til et oppslagsverk eller referansesamling heller enn en tegneserie som må leses fra start til slutt.

Når det er sagt er historien lagt opp så godt at det er vanskelig å dele inn boka i noen form for kapitler – handlingen flyter lett av gårde og hopper jevnt fra amerikanske serier til julehefter, fra europeiske serier til manga, innom Hollywood-adapsjoner til det moderne norske tegneseriemarkedet. En leser boka uten å legge særlig merke til overgangene. “Tegneserienes historie” er en fagbok lagt opp som en lettbeint serie, og det fungerer veldig bra.

Holen og Strand Olsen er grundige i sin presentasjon av tegneseriens historie. Her fra den amerikanske sensuren av mediet på femtitallet.
Holen og Strand Olsen er grundige i sin presentasjon av tegneseriens historie. Her fra den amerikanske sensuren av mediet på femtitallet.

Boka kan brukes til å tette hull hos tegneseriekyndige – denne anmelderen visste for eksempel ikke hvor stor rolle juleheftene hadde spilt i norsk tegneseriehistorie – men best fungerer nok utgivelsen for de som vet de vil like serier, men ikke vet helt hvor de skal begynne. Med alle lesetipsene samlet bakerst i boka er “Tegneserienes historie” en formidabel samling lesetips som fungerer best for de som vil ha en kjapp, men omfattende introduksjon til den niende kunstart.