Sjangertegneserier – det som på folkemunne ofte kalles ‘kommersielle tegneserier’ – har dårlige kår i Norge. Ikke sånn å forstå at nordmenn ikke verdsetter sin Batman, Walking Dead og Dragon Ball, men markedet for norskproduserte action-, sci-fi- og superhelttegneserier er lite. I tillegg har de norske forlagene som har økonomi til det, historisk sett vist liten vilje til å virkelig satse på å dyrke frem norske stemmer på disse feltene.

En konsekvens av dette er at norske tegnere og manusforfattere i liten grad får muligheten til å spesialisere seg; tegneserieskapere som i utgangspunktet ønsker å fokusere på å skrive manus lærer seg å tegne, og tegnere som helst bare vil være dét, ser seg nødt til å skrive sine egne fortellinger.

Enkelte vil hevde at dette ikke er noe problem i det hele tatt, all den tid det hindrer at  tegneseriefeltet blir et upersonlig innholdsproduksjonslaboratorium for film- og tv-bransjen på samme måte som det i økende grad er i Nord-Amerika. Andre vil derimot innvende at det bidrar til en kunstig dreining i retning stripehumor, sosialrealistisk selvbiografi og lettfordøyelig faktaformidling, og forhindrer fremveksten av en norsk Alan Moore, Alejandro Jodorowsky eller Grant Morrison. (Undertegnede vil, forutsigbart nok, hevde og innvende begge deler på én gang).

Det finnes imidlertid noen heroiske menn og kvinner der ute som kjemper utrettelig for den norske sjangertegneserien. En av disse er Lars Schwed Nygård, som sammen med en voksende gruppe tegnere står bak prosjektet Ontonauts, og som med hefteutgivelser som Pax Aeterna (tegnet av Pål Henrik Roska) har bevist at han er langt mer enn entusiastisk hobbyist. 

Ontonauts er en idémaskin av klassisk britisk støpning: en ambisiøs sci-fi-serie hvor verdener bygges ved hjelp av kunstferdige nyord og kompakte, referansetunge tegninger – en fjern norsk slektning av 2000 AD, publisert i uforutsigbare rykk og napp på Schweds nettside (og unntaksvis også på papir).

Som kritiker skal man naturlig nok være forsiktig med å utrope noen til “den nye” eller “den norske” noe som helst, men det synes likevel ukontroversielt å hevde at dersom den norske sjangertegneserien har noen fremtid utover kompisbasert dugnadsarbeid, vil den formodentlig involvere Lars Schwed Nygård i én eller annen kapasitet. Det er med andre ord på tide at Empirix tar en prat med mannen bak Norges mest komplekse tegneseriunivers.

Hvem er du og hva driver du med?

– Jeg heter Lars Schwed Nygård, og regner meg selv først og fremst som tegneserieforfatter. Det er ikke her jeg tjener pengene mine, men det er gjennom skrivingen og historiefortellingen at jeg finner mening og retning i livet. Jeg skriver altså manus til serier som andre tegner. En del av seriene mine er gjort i det tradisjonelle fysiske tegneserieformatet som de fleste kjenner, men de siste årene har jeg jobbet stadig mer med skjermbaserte serier.

Hva er Ontonauts?

– Ontonauts er merkelappen jeg setter på historiene som utspiller seg i Ontonauts-multiverset. Premisset for historiene er at alt som noen noensinne har trodd på, er sant, men at hver sannhet har sin egen parallelle virkelighet: I én virkelighet er katolisismen bokstavelig talt sann; i en annen er det sant at utenomjordiske vesener har tatt kontroll over verdens regjeringer; i en tredje er romerske guder virkelige; i en fjerde er det et ubestridelig faktum at hele verden er en scene; i en femte er det sant at transhumanisme vil frelse menneskeheten; i en sjette er det sant at transhumanisme vil bli vår undergang, og så videre, og så videre.

Ontonauts Mac og Andreas Håndlykken
Fra historien Doggy-Dog World. Illustrasjon dette og hovedbilde: Mac og Andreas Håndlykken

– Det meste av Ontonauts-materialet vi så langt har gitt ut, er mer eller mindre frittstående historier under fellestittelen Lost Files. Hver av disse er små noveller som utforsker forskjellige hovedpersoner i forskjellige virkeligheter. Samtidig ønsker vi også å fortelle lengre historier som følger figurer gjennom flere episoder. Disse hovedpersonene er «ontonauter» i ordets rette forstand, altså reisende mellom ulike trossystemer og virkeligheter. I disse seriene vil vi utforske mer overgripende tematikk som sannhet, løgn, realisme, idealisme, vold og pasifisme, og vi prøver å gjøre dette innenfor en slags sci-fi-spion-eventyr-sjanger krydret med diverse småskrudde ideer.

Hvordan startet du som tegneserieskaper, og hvordan begynner du når du går løs på et nytt prosjekt?

– Jeg leste mye serier da jeg var barn på 80-tallet – alt fra Asterix og Tintin via DC og Marvel til Iskalde Grøss og Watchmen til MAD til Donald Duck & Co. og Bamse, verdens sterkeste bjørn. Jeg hadde ikke noe forhold til hvordan seriene ble laget, og så vel vagt for meg en eller annen person som bare satt og drodlet ned det første som falt dem inn, helt til serien plutselig var ferdig.

– Etter hvert trakk jeg meg unna seriene og holdt meg til å lese prosa. Jeg prøvde meg på å skrive noen noveller, men jeg klarte ikke å mestre formen. I studietiden begynte jeg å skrive for og redigere en studentavis, og det la grunnlaget for en karriere i journalistikk og kommunikasjon. Jeg hadde hele veien også en ambisjon om å skrive fiksjon, men jeg var usikker på hvordan og i hva slags format. Samtidig ble jeg etter hvert klar over at det hadde skjedd mye spennende på tegneseriefeltet siden sist jeg var innom, og da jeg leste en av Neil Gaimans Sandman-bøker, hvor et av manuskriptene hans var gjengitt, falt plutselig brikkene på plass.

Ontonauts Geir Moen
Fra historien Say Can You See. Illustrasjon: Geir Moen

– Jeg hadde en del ideer liggende, så jeg valgte en av dem og begynte å skrive. Hundre sider senere hadde jeg lært såpass mye at jeg innså at mine første hundre sider sugde nokså kraftig. Jeg pakket pent ned alt jeg hadde gjort så langt, og begynte på et par andre prosjekter. Et av de første av disse var en slags steampunk-western-serie som het Wakan Unwanted sammen med tegneren Seth Piper. Vi ga ut en fem-seks nummer av denne før Django Unchained uforvarende rappet alt som var bra med ideen vår, og vi bestemte oss for å avslutte. Da var jeg i gang med å utvikle Ontonauts,som de siste årene har vært det jeg har satset mest på.

– Jeg må som regel jobbe en del med ideene før jeg kan forme dem til historier. Jeg jobber nokså systematisk, og i begynnelsen bruker jeg mye tid på research, samtidig som jeg utforsker hva som er mulig innenfor grunnideen og prøver å formulere den til et slags narrativt grunnprinsipp som jeg kan bygge historien rundt. Selve manusskrivingen kommer ganske sent i prosessen. Før jeg kommer så langt, kjenner jeg som regel historien og karakterene ganske ut og inn, og jeg har en klar idé om hva jeg vil med historien.

Ontonauts sender umiddelbart tankene til en viss type britiske science fiction-tegneserier, hvis mest kjente representanter er Alan Moore og Grant Morrison, mens den mest presise sammenligningen synes å være John Smiths Indigo Prime. Hva er dine fremste inspirasjonskilder, og er det uunngåelig at nordmenn som prøver å skrive denne typen tegneserier ender opp med å se til den britiske tradisjonen med korte, idédrevne historier?

– Moore og Morrison er begge viktige inspirasjonskilder for meg, spesielt i arbeidet med Ontonauts. Indigo Prime har jeg ikke lest, men ting som Luther Arkwright og DC Comics’ parallelle verdener har nok bidratt til å forme Ontonauts. Utenfor tegneserienes verden henter jeg mye inspirasjon fra science fiction-forfatteren Philip K. Dick, som også tøyer virkeligheten i interessante retninger.

– Ideen om de ulike trossystemene som separate virkeligheter har sin rot i tankene til Robert Anton Wilson, en forfatter, filosof og hardbarka agnostiker som introduserte meg for begrepet «virkelighetstunneler». I følge Wilson har vi mennesker ingen epistemologisk tilgang til objektiv virkelighet. Alt vi opplever er impulser filtrert gjennom våre egne nervesystemer, og således lever vi i separate, men til dels overlappende, virkeligheter. Disse virkelighetene er i stor grad formet av hvilke trossystemer vi lever innenfor, og Wilson gjorde et poeng av å eksperimentere med så mange trossystemer som mulig, uten å hengi seg fullt og helt til noen av dem. Med Ontonauts tar jeg denne ideen bokstavelig, og skildrer hvert trossystem som sitt eget univers. Jeg håper etter hvert å kunne bruke dette rammeverket til å utforske hvorfor vi tror det vi tror, og hvilke psykologiske og sosiale funksjoner trossystemene våre fyller.

– Jeg vet ikke om det er uunngåelig at norske serieskapere ser til den britiske tradisjonen, men jeg tror det er langt vanskeligere å unngå Moore, Morrison, Ellis og gjengen, enn det er å bli påvirket av dem, og for meg har de vært avgjørende.

Lars Schwed Nygård.

Du nevnte at du ikke lever av å skrive tegneserier – hvordan er markedet for den typen tegneserier du driver med i Norge i dag?

– Tja, si det. Vi er jo litt i en særstilling, ettersom vi gjør såpass mye som er digitalt, og først og fremst tar sikte på å nå ut internasjonalt med dette. Vi trykker opp og selger noe, hovedsakelig på norske festivaler, men er heldige hvis vi når et overskudd som dekker mer enn et par øl i festivalbaren på kvelden. Så langt har jeg ikke søkt støtte til prosjektene, men jeg kommer nok til å gjøre det snart.

– Ellers deler jeg vel i all hovedsak din oppfatning av at de såkalt «kommersielle» sjangerne ikke akkurat har superfete kår i Norge. Vi som driver med slike serier, konkurrerer jo til syvende og sist med etablerte, internasjonale forlag som Image og Dark Horse, i hvert fall så lenge vi ikke trekker inn det eksplisitt norske i historiene vi lager.

– Jeg tror ikke man nødvendigvis må skrive på engelsk for å nå gjennom med serier som våre, men det er jo klart en fordel hvis man vil prøve seg på et internasjonalt marked. Her kan folkefinansieringkanaler som Kickstarter og Patreon også hjelpe folk å nå ut, men disse fordrer nok at man har en viss fanbase å ta utgangspunkt i.

Ontonauts Jonas A. Larsen
Fra historien So Joined Together. Illustrasjon: Jonas A. Larsen

Hvordan er det å være tegneserieforfatter som ikke tegner selv i Norge?

– For meg er det en glede å skrive for andre tegnere. Det gir meg muligheten til å lage tegneserier med vidt forskjellige visuelle stiluttrykk, muligheten til å lage flere historier enn jeg hadde klart om jeg skulle gjøre hele jobben selv, og muligheten til å bli kjent med, samarbeide med og hente inn ideer fra mange forskjellige tegnere. Det eneste jeg misunner serieskapere som både skriver og tegner selv, er å ene og alene kunne være ansvarlig for fremdriften.

– Enn så lenge er det fint lite penger i seriene jeg lager, men heldigvis er det mange dyktige tegnere som har ønsket å samarbeide med meg uten å få penger for det. Ulempen er naturligvis at de må nedprioritere betalt arbeid. Jeg prøver å finne bedre løsninger for tegnerne jeg samarbeider med, slik at det skal bli lettere for dem å prioritere Ontonauts og andre prosjekter vi samarbeider om.

– I Norge opplever jeg at folk ofte tar det for gitt at alle serieskapere tegner selv. Jeg trodde vel mer eller mindre det selv også, før jeg begynte å lage serier. Når jeg er på tegneseriefestivaler og forteller folk om det å skrive tegneserier, opplever jeg ofte at det går et lite lys opp dem – det virker som om det er mange som har hatt lyst til å lage serier, men har droppet det på grunn av manglende tegneferdigheter.

Apropos Gaimans manus til Sandman– både Gaiman, Morrison og Moore er forfattere med en såpass tydelig signatur at manusene deres så å si alltid kan skimtes “gjennom» tegningene. I hvor stor grad skriver du for de individuelle tegnernes individuelle ferdigheter når du skriver Ontonauts, og hvor opptatt er du av at seriene skal ha en tydelig forfatterstemme på tvers av de ulike utgivelsene?

– Jeg tror ikke nødvendigvis det er en konflikt mellom de to. Når det kommer til Ontonauts, har jeg ofte et førsteutkast klart før jeg hekter på en tegner. Som regel handler dette bare om å få ned historien i en form som er tro mot karakterene og samtidig passer inn i mytologien, tematikken og den overgripende tonen som jeg forsøker å dyrke frem. Når jeg henter inn tegnere, velger jeg gjerne i utgangspunktet noen som har et uttrykk jeg føler vil passe godt med historien som allerede ligger der. Her kan variasjonen være stor: Så langt har Jonas Alexander Larsen, Torgeir Trapnes, Mac og Andreas Håndlykken, Ingar Krabbestig, Laszlo Seber, Geir Moen og Pål Henrik Roska satt sine preg på multiverset vårt, og snart kommer et par nye tegnere også til.

– Det hender at jeg skriver om noe for å tilpasse manuset til tegneren, men ikke ofte. Som regel kommer endringer og tilpasninger gjennom tett samarbeid med tegnerne mens de jobber. For meg blir det lettere å virkelig skrive for tegneres styrker først når jeg har jobbet med dem en gang eller to tidligere, for da er det lettere å se hvordan resultatet arter seg i forhold til min visjon og analysere arbeidsprosessen i lys av det.

– Med Ontonauts har tegnere av og til også måttet bytte på og ta over for hverandre, dels på grunn av selvpålagte tidsfrister. Det er selvfølgelig ikke optimalt, men jeg er samtidig glad for at det har gitt meg muligheten til å jobbe med alle de jeg har jobbet med. Nå presser jeg ikke lenger så hardt på tid, og foretrekker å gi tegnerne tiden de trenger for å levere.

– Jeg ønsker at Ontonauts skal ha forskjellige stilmessige og til dels sjangermessige uttrykk, for det er i tråd med grunnideen. Samtidig er jeg opptatt av å dyrke frem en bestemt tone og utforske en bestemt overgripende tematikk, og jeg tror og håper at det er her en eventuell tydelig forfatterstemme vil komme gjennom – ikke nødvendigvis fordi den er min stemme, men fordi jeg tror det er dette som gir Ontonauts sin identitet.

Ontonauts Pål Henrik Roska
Fra historien Pax Aeterna. Illustrasjon: Pål Henrik Roska.

– Til å begynne med ville jeg holde det hele strammere og mer lineært, men av praktiske og økonomiske årsaker (mange tegnere som ville bidra og ingen penger til å betale dem med), fant jeg ut at jeg også ville ta noen små avstikkere i form av frittstående Lost Files-historier. Etter hvert begynte disse historiene å ta mer plass, og jeg var litt stresset for at vi skulle miste fokus på hovedfortellingene og at folk skulle bli forvirret. Det stresset er jeg i stor grad over nå, dels fordi Pål Henrik Roska, Liv Katrine Steinheim og Geir Moen er voldsomt dedikerte til Ontonauts og i gang med å tegne på de tre hovedhistoriene, og dels fordi jeg nå ser den fragmentariske strukturen som veldig riktig for den overgripende tematikken vi vil utforske.

– Den understøtter ideen om et virrvarr av trossystemer, den åpner for å fortelle overlappende historier fra forskjellige synsvinkler, og den minner forhåpentligvis leseren på at ingen perspektiver er fullstendige. Denne strukturen utfordrer også min hang til å kanskje være litt i overkant systematisk når jeg jobber, og det trenger jeg. Ontonauts ville ikke vært tro mot sine røtter uten et snev av forvirring og kaos.

Hva er fordelene og ulempene med skjermbaserte tegneserier i forhold til klassiske tegneserier med statiske sider? Selv om dere ikke benytter dere av animasjon, må jo du og tegnerne tenke på en helt annen måte når det gjelder komposisjon og struktur?

Ulemper:

  • Formen er ganske ny, så det er fremdeles mye prøving og feiling som gjenstår
  • Utgivelsene er vanskelige å selge på festivaler
  • Statiske sider innebærer begrensninger som fremtvinger disiplinerte og kreative løsninger; vårt digitale format har færre slike
  • Du kan ikke sette seriene i bokhylla
  • Mange tegneserielesere er i utgangspunktet skeptiske til ikke-fysiske formater

Fordeler:

  • Formen er ganske ny, så det er mye kult igjen å oppdage
  • Mye enklere og billigere å produsere og distribuere
  • Potensielt umiddelbart tilgjengelig for alle med en smarttelefon i lomma
  • Mindre avhengig av sideareal: Snakkebobler kan forsvinne fra siden når de ikke lenger er nødvendige og flere ruter kan eksistere på samme sted på siden
  • Vårt format er teknisk sett svært enkelt, så vi kan lett publisere på ulike typer plattformer (ComiXology, Electricomics, WordPress-sider, osv.)
  • Trenger ikke ta opp plass i bokhylla
  • Muligheten til legge inn avsløringer og overraskelser hvor som helst i historien, ikke bare når leseren blar om
  • Muligheten til gjøre flere helt nye typer grep, for eksempel å avsløre noe ved å endre størrelsen på en rute
  • Muligheten til å presentere for eksempel to parallelle historieløp på en ryddigere og mer oversiktlig måte enn fysiske serier
  • Dynamiske ruter (hvor innholdet endres uten at leserens blikk flytter seg) skaper en annerledes type closure (for å låne et begrep fra Scott McCloud)

– Fredrik Rysjedal har gjort et omfattende akademisk nybrottsarbeid om skjermbaserte serier. Han har utviklet et solid teoretisk rammeverk og og en presis og anvendelig terminologi for dette feltet. Alle som er interessert i tegneserieteori, bør sette av noen timer til å lese avhandlingen hans om temaet– for ikke å snakke om de skjermbaserte seriene han selv har lagd. Sterke og inspirerende saker.

Ontonauts Ingar Krabbestig
Fra serien Under God. Illustrasjon: Ingar Krabbestig.

– Ellers har du rett i at vi må tenke veldig annerledes når vi lager tegneserier for skjerm enn når vi lager det for papir. Det mest grunnleggende for meg som forfatter har vært terminologi. Hvordan skal jeg og tegnerne mine kommunisere for å lage serier på denne måten? Etter å ha hørt litt rundt med andre forfattere som lager slike serier, endte jeg opp med å lage et eget manusformat som vi nå bruker hver gang vi lager serier i dette formatet. Her kan du se systemet vi bruker, pluss et eksempel på manus.

– Ettersom siden også kan bygges gradvis opp, er det viktig å sørge for at den ved hvert skritt fungerer som en enhet. Dette er noe vi fremdeles jobber med å mestre. Vi ser også at leserekkefølge naturlig nok bestemmes mer av når et element dukker opp enn hvor på siden det er plassert. Likeledes er det en utfordring å lede øyet til rett sted før leseren beveger seg videre i historien. I det hele tatt er det mange elementer som skal spille sammen, og vi har mye igjen å lære her. Men det er jo også det som gjør livet verdt å leve.

I kraft av å være henholdsvis kommunikasjonsrådgiver hos Deichmanske bibliotek og programsjef for Oslo Comics Expo, har intervjuobjektet og skribenten samarbeidet om markedsføringen av OCX i 2017 og 2018. Dette er den første lengre samtalen de har hatt sammen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her