Østlig inspirert samfunnskritikk

Med Sadbøi har Berliac laget en bok som kan være utfordrende. Men gevinsten er stor om man har kjennskap til inspirasjonsmaterialet.

Argentinske Berliac er allerede på god vei til inn i varmen til de mer kunstneriske anlagte retningene innenfor tegneserier.

Sammen med store indienavn som Simon Hanselmann (Megg, Mogg & Owl) og OCX-aktuelle Anna Haifisch har Berliac jevnlig blitt publisert på nettstedet Vice.com. Han har laget omslag og bidrag for den Eisner-nominerte antologien kuš!, samt vært med på uttallige utstillinger og gitt ut flere fanziner utenfor Norge. Det er derfor stor stas at han kommer ut med sin første bok her til lands. Sadbøi er en utgivelse som kan være utfordrende lesning, men gevinsten er stor om man liker den.

Posterboys og kunstnere

Barnevernets Sosiale Integrasjonsenhet (BSA) er under hardt vær, og Sadbøi, et flyktningbarn som nylig kom til Norge, blir deres «posterboy» for å vise kritikerne av initiativet en vellykket integrasjon.

Av forskjellige årsaker blir ikke integrasjonen så vellykket som de hadde håpet, og i 16-årsalderen må han i fengsel for ymse ulovligheter. Under sin første tur til fengsel møter han Darko og Emir. To kjeltringer som blir hans kriminelle kumpaner i all overskuelig fremtid.

I sin andre runde i fengsel møter han Midou, en kunstnermanager. Fra det øyeblikket vet Sadbøi hva han skal gjøre med livet sitt. Han skal bli kunstner. På sine egne premisser.

Oppgjør mot offentligheten

Sadbøi føles som et oppgjør med veldig mye: Barnevernet, integreringspolitikk, og ikke minst kunst.

Sadbøi blir kastet ut i et samfunn som tilsynelatende er mer opptatt av hvilken merkelapp han skal få som borger fremfor å se individet han faktisk er. BSA ønsker at han skal være et vellykket integreringseksempel. Skolen er usikker på om han skal være som alle andre barn eller om han trenger særbehandling. Han har en fosterfamilie som ser på ham som et veldedighetsprosjekt og en veileder i BSA som har egne verdier hun ønsker å overføre til ham. Stadig skiftende identitetsmarkører fra miljøet gjør unge Sadbøi forvirret. Hans respons blir etter hvert å gjøre opposisjon mot rammeverket som en gang var tiltenkt å verne om interessene hans.

Mot slutten stiller Berliac kunstbegrepet opp mot alt annet. Hvem bestemmer om noe er kunst eller ikke? Og hvem bestemmer hvordan man burde behandles i samfunnet? Ved å hoppe frem og tilbake i tid blir øyeblikk fra Sadbøis oppvekst viktige og essensielle for å forstå hans personlige utvikling.

Gjennomtenkte svakheter

Sadbøi presenterer en tegnestil som er åpenbart gekigainspirert. Gekiga betyr, kort fortalt, “dramatiske bilder”. Det er en voksen motpart til manga-uttrykket, som har en mer tøysete og barnslig utforming.

For noen introduserer gekiga kanskje et nytt bildespråk som kan være rart å tolke. For eksempel har gekiga en måte å vise figurenes reaksjoner på som ser morsomme ut ved første øyekast. Det er et lettlest bildespråk, men for uinnvidde kan dråper i panna og glis som tar opp halve hodet virke rart og humoristisk.

I tillegg har den sine fortellermessige svakheter, da særlig på dialogsiden.  Jeg er usikker på om ungdommer i den kriminelle undergrunnen faktisk sier ting som «loser town» eller «fuck the police» med en alvorlig mine.

Når det er sagt er gekiga-uttrykket et takknemlig bildespråk om man kjenner til det, og de tekstuelle svakhetene demrer i lyset av det stilige utseende og den interessante historien. Bokas form virker så forseggjort i både stil og historie at det er vanskelig å tenke at  ”venstrehåndsarbeidet” på tekstsiden ikke er gjort med vilje.

Sadbøi er uansett en bok man burde få med seg. Den er eksperimentell i sin utforming og har en intrikat og provoserende historie som er stadig aktuell.