På tegnebordet: Flu Hartberg

Tegner med fluktkofferten klar

Flu Hartberg (34) er en av Norges mest produktive tegneserieskapere, i tillegg til å være profilert illustratør, podcastprogramleder, medlem av både OCX-styret og kunst-og tegneseriekollektivet Dongery, ivrig ukulelespiller, tobarnsfar, ettertraktet toastmaster og popquiz-leder. På toppen av det hele har han klart å overtale NRK til å gi ham sendetid for å informere fra den ikke-eksisterende kommunen Høssing. Denne mannen har ikke helt gjennomsnittlige arbeidsdager, med andre ord. Men hvordan ser arbeidsplassen hans ut?

(Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren deler kontor med Hartberg og må se ham inn i øynene hver dag, og at artikkelen derfor bærer preg av dette. – Red. anm.)


Det har aldri vært tvil om at Flu skulle bli tegneserieskaper – ryktene sier at han tegnet allerede før han ble født. Og det er kanskje naturlig å ty til pennen som den yngste av fem søsken; alle som har sett Alene hjemme vet jo hvor vanskelig det kan være å bli sett og hørt i mylderet som oppstår når omgivelsene bikker over den hårfine grensen fra «familie» til «bøling». Noen torturerer vanskeligstilte forbipasserende, andre lever seg inn i Barks, Sprint, Nielsen og Bagge.

Uansett – ryktene sier videre at Flu aldri har hatt noen annen ordentlig jobb enn å tegne. Helt siden tidlig i tjueårene har det vært det han har stått opp om morgenen for å gjøre. Heldigvis har han fortsatt med det, og for tiden er det til et lite butikklokale bak et digert vindu i Fredensborgveien han drar til for å gjøre jobben sin. Vi tar en prat med Flu om hvorfor han sitter akkurat der og tegner.

Mange ser nok for seg at en tegneserieskaper står opp klokka ett, tar på seg Spiderman-tøflene og tusler bort til tegnebordet i den andre enden av soverommet. Du leier et studio hvor du arbeider. Hvorfor det?

Uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg ikke å fatte at noen ønsker å jobbe samme sted som de sover, ser på tv og krangler med naboen. Det livet der: Å dasse udusja rundt i joggebukse og prøve å tegne litt når man egentlig burde ha tømt oppvaskmaskinen, virker så grusomt at jeg nesten ikke orker å tenke på det. Men folk får gjøre som de vil. Jeg synes det er fabelaktig å ha en arbeidsplass hvor jeg aldri gjør noe annet enn å jobbe, og å kunne reise til jobb og få med meg litt omgivelser før jeg stenger meg inne i tegningen.

Du har hatt flere forskjellige tegnestudioer opp gjennom årene. Hvilket sted har du likt deg best, og hvorfor?

Da jeg gikk på kunstskole fikk jeg innviet et eget tegnerom for oss som jobbet sittende, og det gav veldig mersmak. Jeg satt og tegnet den første tegneserieboka mi der en sommer. Så holdt jeg til på Hausmania. Det var spennende i starten, men rottene der var store. Deretter ble det ti år i det beryktede Krampoteket i Torggata, som jeg delte med mange ulike tegnere. Det var helt topp rent kreativt, og rottene var betydelig mindre enn på Hausmania. Nå holder jeg til i et lite butikklokale i Fredensborgveien. Dette er stedet jeg liker best så langt. Her har jeg bare sett én rotte og den var liten som en mus.

Hva tror du kreves av en god arbeidsplass for en tegneserieskaper? Er det tekniske kvaliteter som godt lys og ergonomisk sittestilling, eller mer i retning feng shui og gode vibrasjoner?

Etterhvert som man blir gammel har det litt å si at omgivelsene og de tekniske løsningene er ok, jeg merker det nå. I starten fant vi stoler og lamper i søpla, men jeg har sakte men sikkert fått litt bedre utstyr. Jeg har merket på kroppen at det er viktig å sitte godt, og det er ennå rom for forbedringer. Akkurat nå leter jeg etter et ok tegnebord, for å sitte enda riktigere.

Du deler studio med to andre tegneserieskapere. Har du noen favoritt blant dine kollegaer? Er det kanskje noen som utpeker seg i positiv eller negativ retning? Det er mange som lurer på dette.

Jeg deler studio med Kristoffer Kjølberg, forfatter av denne spalten, samt Sigbjørn Lilleeng. De to er så like både i utseende og personlighet at jeg regner de som én person, men som betaler to husleier. Jeg liker de akkurat like mye, men ikke så mye som jeg liker meg selv. Kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg er en av de råeste personene i Norge, med unntak av Hege Schøyen og hun som spilte Billeba i “Familiesagaen De Syv Søstre”.

Helt til slutt tar vi en titt på skrivebordet hans (se bildet i toppen av artikkelen) og lar Flu selv fortelle om hva vi finner der:

  1. Buddy Bradley: Dette er den litt ekle dukken av tegneserieikonet Buddy Bradley fra tegneserien Hate. Den har ekte menneskehår, røyker og drikker, og klarer ikke stå oppreist. Hate er min favoritt-tegneserie gjennom alle tider. Ved siden av Buddy står Skeletor fra Masters of the Universe og Charlie Brown/Baltus Brun fra Knøttene, som representerer hvert sitt ytterpunkt innen selvforakt.
  2. Fargeoriginal fra Moderator: Moderator er en føljetong-tegneserie jeg lager for Dagbladet. Den males på papp, og så tegner jeg den sorte steken på et kalkerpapir jeg legger over.
  3. Høssing-vimpel: Høssing kommune er et fiktivt sted som har vært med meg i lang tid. De siste årene har jeg laget to nett-tv-serier for NRK om denne kommunen sammen med Nils Petter Mørland; Høssing Kommune’s Info Video Kanal, og Høssing Lokal TV.
  4. Nytt barnebok-prosjekt: Jeg lagde boka Borte Vekk i Byen for Cappelen Damm. Den ble ganske populær, så nå er jeg jaggu i gang med en slags oppfølger som skal foregå i verdensrommet!
  5. Koffert: Jeg vet aldri når jeg blir nødt til å forlate landet i all hast, så en ferdig pakket koffert med falske papirer, hawai-skjorte, tegnesaker og en pengeseddelbunke står alltid klar under arbeidsbenken.
Maktmisbruk? Her har tegneren brukt sin tilmålte plass i pressen som talerstol og plassert seg selv i offerrollen, mens artikkelforfatteren er blitt tillagt meninger, og ikke minst laserkrefter, som han ikke har. For ordens skyld skal det nevnes at artikkelforfatteren er svært glad i musikk og har hørt på det opptil flere ganger. Illustrasjon: Flu Hartberg
Maktmisbruk? Her har tegneren brukt sin tilmålte plass i pressen som talerstol og plassert seg selv i offerrollen, mens artikkelforfatteren er blitt tillagt meninger, og ikke minst laserkrefter, som han ikke har. Sigbjørn Lilleeng, stakkar (midten), er blitt tillagt en frisyre han ikke har. For ordens skyld skal det nevnes at artikkelforfatteren er svært glad i musikk og har hørt på det opptil flere ganger. Illustrasjon: Flu Hartberg
  • Jan_Johansen_dy

    Ja, vi digger Flu og hans treffende kommentarer. Gleder meg som en unge til hans morsomme tegninger i Dagbladet. Men, lever han av dette? Tegneserietøys må jo være et magert beite? Vel, en sånn flink fyr som Flu burde absolutt støttes med litt trygd. Borgerlønn til alle norske kunstnere, nå!

    • Kristoffer Kjølberg

      Jeg deler kontor med Flu og kan bekrefte at han er sprell levende. Du har helt rett i at “tegneserietøys” ikke er noe å bli rik av, men hvis du ønsker å støtte ham kan du jo kjøpe et par av bøkene hans og gi bort til venner og familie.

      Hvis serieskapere derimot fikk en krone for hver gang de fikk spørsmålet “men lever du av dette” hadde vi vært søkkrike alle sammen.

      • Jan_Johansen_dy

        Jeg støtter ham absolutt 100% og håper han lever og fungerer lenge i landet. Jeg håper du forsto jeg er en stor fan av Flu?!! Selv er jeg en herre med begrensede midler så min støtte må nok forbli verbal & moralsk. Ikke bli snurt fordi jeg foreslo trygd, stadig flere og mer noble menn enn dere må avfinne seg med trygdesmuler fra NAV.