Ida Kristine Larmo (f.81) jobber med sitt største prosjekt hittil. Bow & Arrow slippes på Cappelen Damm i år eller neste år, og tar for seg rotløshet i tyveårene.

Selv sier hun at det ikke er noe unikt med historien. Likevel vekker det realistiske aspektet nysgjerrighet. I en verden fylt med falsk og glossy positivisme i sosiale medier er det digg med en ekte historie. Som denne, om hvordan de opprivende tyveårene kan oppleves. Man flytter hjemmefra, kjenner seg rotløs. I tillegg skiller foreldra dine seg og flokken oppløses. Det oppstår en indre, opprevet stemning som mange kan kjenne seg igjen i. Behovet for virkelighetslitteratur er som et ustoppelig tog.

Larmo har lang fartstid som stripetegner i Dagbladet, og har illustrert flere av Linn T. Sunnes barnebøker. Hun har lenge brukt seg selv som karakter i stripeserien Værbitt, og i det ligger det en nerve.

I den kommende boka tar serieskaperen for seg året hun flyttet hjemmefra, til London. Med boka ønsker hun å gi et innblikk i hvordan det oppleves å måtte stå på egne bein.

Ida Larmo Bow & Arrow

Kan du si litt om bokas tittel?

– Bokas tittel er Bow & Arrow, cockney-rim for sparrow. Det er fordi jeg følte meg som en fillete spurv. Med «Bow & Arrow» tenker jeg på en V-håndform, med innsiden av hånden mot brystet, omvendt av fredstegnet. Håndgesten stammer fra engelske og walisiske bueskyttere under hundreårskrigen. Legenden forteller at fienden, Franskmennene, kuttet lange- og pekefingrene av på bueskytterne, for å hindre dem fra å bruke bil og bue. V-tegnet oppstod som et ”fuck you” fra dem som hadde fingrene i behold.

– Det kom til et punkt hvor jeg helst ville skrike UP YOURS…! til hele England og foreldra mine hjemme.

Hvordan vil du oppsummere prosjektet?

– Dette er mitt største bokprosjekt hittil, på godt over 100 sider. Det blir 100 prosent sakprosa/visuell dagbok fra mitt år som student i London. Foreldrene mine skilte seg rett før jeg skulle reise og det var bad timing for min del. Følte meg røska opp med rota og var egentlig ikke så gira på å stikke fra alt. Samtidig var det ikke noe som holdt meg hjemme. Alt gikk jo i oppløsning uansett. Kjærlighetssorg hadde jeg også.

– Jeg husker selvfølgelig ikke alle dialoger på rams, men jeg forsøker etter beste evne å gjøre de så virkelighetsnære som mulig.

Hvordan går du frem i dette forsøket? 

– Når jeg leser dagboka mi fra 2003 så er det ikke store forskjellen på hvordan jeg snakket med meg selv da og nå. Alle dialoger er jo umulig å huske, men når jeg leser tankene mine i dagboka blir det mye enklere å henge en dialog på en hendelsesknagg. Det blir så tett opp mot virkeligheten som mulig.

Ida Larmo Bow & Arrow

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

– Jeg er på jobb kvart over åtte. Lang mårrakaffi og skravling med kollegaer om alt mellom himmel og jord, deretter kveiler jeg beina i kors og lener meg over tegnepulten og setter i gang. Avbrekk med mer kaffi og slarving under lunsjen, litt jodling etter musikk, en liten dans og noe gjøgleri, deretter henting av unger halv fire.

Hvor står tegnebordet ditt?

– Jeg leier kontorplass på Arbeidern i Kabelvåg. Der sitter jeg sammen med folk som driver med helt andre ting, men jeg trives himla godt.

Hva jobber de andre som sitter i samme kontorfelleskap med? 

– Mine kollegaer jobber med barnevern, reiseliv, landbruk, utforming av kulturhus/saler og folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja (LOVESE). Fin blanding!

Hvilken innvirkning tror du dette miljøet har på deg som kunstner? 

– Det er alltid inspirerende å snakke med folk som driver med helt andre ting. De har ofte en helt annen innfallsvinkel enn meg, og det setter jeg veldig pris på.

Hvor mange timer bruker du ved tegnebordet hver dag?

– Jeg er på jobb fra 08.00-15.30. Noen ganger jobber jeg litt hjemme på kvelden, men jeg liker best å jobbe på dagen. Og slik har det blitt fordi jeg har ei som skal på skolen 8.15 og ei som skal i barnehagen. Det er ganske fint å drikke mårrakaffi med kollegaer rundt 08. God start på dagen! Nå har til og med sola kommet tilbake, så nå er det gode tider.

 

Ida Larmo Bow & Arrow
Ida Larmo. Foto: Privat

Kan du si litt om hvordan stipender har innvirkning på hvor mye du får jobba med prosjektet? 

– Tanken er at Bow & Arrow skal ut i året 2018 eller tidlig 2019, på Cappelen Damm. Det er Steffen Sørum som er redaktør. Alt avhenger av kulturrådsstøtte, men jeg får bare håpe på at det går veien. Bok blir det uansett! Jeg var så heldig å få tre stipender i 2017. Bokprosjektstipend fra Grafill, støtte fra Fritt ord og fra Norsk Illustrasjonsfond. Jeg jobber fulltid med boka frem til sommeren. Det er akkurat det jeg drømte om: Å få gå i dybden og jobbe uavbrutt. Jeg tror det blir veldig lærerikt og inspirerende.

– Jeg har vært i barndomshjemmet for å rote i kjelleren, og finne frem nødvendig materiale fra året i London. Brev, dagbøker, bilder, tegninger osv.

Vil du fortelle enda litt mer om å finne materialet fra London? 

– Jeg blei virkelig kasta tilbake i tid. Du får liksom alt midt i trynet på nytt og det er nesten så man kjenner luktene av omgivelsene. Det er så mye jeg hadde glemt, men det ble så innmari tydelig med en gang jeg pløyde igjennom dagboka mi (med pute foran ansiktet). Jeg fant mer enn jeg hadde drømt om, så dette var en vellykket skattejakt. Har vært ganske fjern disse dagene. Hvor ble det av de åra?

Kan du si litt mer om hva som fikk deg til å skrive om akkurat denne perioden av livet ditt?

– Jeg ville skrive/tegne om dette året i London fordi det er så relevant og gjenkjennelig for folk flest. Historien er jo på ingen måte unik, men det er et innblikk i et frustrert ungdomssinn som må deale med det å bli voksen. Det skjedde jo også mye rart. Jeg hadde en tendens til å leve meg fullstendig inn i drømmene mine. De tok litt over, og her ligger selve indrefileten av muligheter med hensyn til visualisering. Jeg fant meg ikke så godt til rette. Mest av alt var nok drømmene en flukt fordi det var vanskelig at foreldra mine skilte seg og jeg var aleine i et ukjent land. Det var bare dårlig timing og jeg var egentlig ganske redd.

– Lurer på hvordan foreldra mine vil oppleve boka…

Ida Larmo Bow & Arrow

Har du noen tanker rundt hvordan foreldrene dine vil reagere?

– De blir sikkert tankefulle, men jeg orker ikke spekulere så mye i det. Dette er jo min historie og den er det ingen som får gjort noe med. Men de vil jo helt sikkert kjenne det som et lite slag i trynet med hensyn til hvordan skilsmissen påvirket meg. Det er ikke noe poeng å tenke at man kunne gjort noe annerledes så lenge etter. Etterpåklokskap hjelper lite nå.

Hvordan er det å være totalt frittalende om at du skriver om ditt eget liv?

– Man måste jo BJUDA PÅ! Jo mer man gjør det jo bedre blir det, tror jeg. Det jeg skal være forsiktig med, er å utlevere andre. Tegneserien blir ikke tegnet fordi livet mitt er så jævla interessant for andre, men jeg vil visualisere følelsene, drømmene, usikkerheten og savnet i en 22-årings hode og omgivelser. Det er nok noe mange kan kjenne seg igjen i. Å utlevere seg selv er jo sårbart. Man blir jo ganske naken.

Hva slags reaksjoner får du på denne ærligheten? 

– Reaksjonene jeg hittil har fått er at det høres spennende ut. Jeg ønsker å gi leseren opplevelsen av bli med «inn» i noe som vanligvis er litt «ulovlig», helt lovlig. Det er slike ting jeg selv liker å lese. Akkurat nå er jeg ikke redd. Men det blir jeg sikkert når det nærmer seg utgivelse.

Ida Larmo Bow & Arrow

Tegnebordet ditt ser bra ut! Jobber du bedre med mindre struktur på tegnebordet? Og med mer snus?

– Jeg er ikke den mest strukturerte. Det er ofte rotete på pulten min, selv om jeg helst skulle hatt det mer ryddig og oversiktlig.

Hva slags prosess ligger bak ditt tekniske kunstneriske uttrykk?

– Jeg har vært i tvil om jeg skal tegne digitalt eller for hånd, og har prøvd ut begge deler. Men nå har jeg landa på «for hånd»: blyant med digital fargelegging. Jeg har noen drømmepartier og tilbakeblikk som er tenkt utført med akvarell og tusj. Som en kontrast til hendelsene som skjer i historiens nåtid. Men jeg får se hvor godt jeg klarer å flette det sammen til noe godt beslekta og gjennomført. Kanskje jeg skal tegne alt med blyant, men heller gjøre noe med kapittelåpnere.

– Jeg føler meg mest komfortabel med pennesplitt, blekk og vannfarger, men ønsker et litt mer impulsivt utrykk. Jeg er jo vanligvis impulsiv når jeg tegner med tusj, men så fort det skal inn i en ramme som tegneserie er jeg redd det vil bli litt stivere enn jeg vil det skal bli. Da hadde jeg nok skisset opp alt på forhånd med blyant, og tusjet over. Da blir den nerven jeg er ute etter litt borte og altfor planlagt. Jeg er ikke så god på planlegging generelt, så det ville ikke kledt meg.

Har du noe ved tegnebordet som inspirerer eller motiverer deg? 

– Jeg kjøpte meg et Wacom Cintiq (digitalt tegnebrett) for halvannet år siden og synes det er helt King-kong. Jeg har tegnet striper til Dagbladet i 5 måneder og brukt det daglig. Kommer til å bruke det nå også, men mest til etterarbeid. Jeg liker å se at det fyller seg opp med fysiske originaler på pulten, vil ikke at jobben min blir en random fil.

– Hey, vil dere se på fila som bestemor lagde back in the days? Blir ikke helt samma susen over det, synes jeg. Men nå er jeg også en av de få som fortsatt holder liv i posten, ved å sende håndskrevne brev hver uke.

– Jeg har ikke så mye annet enn verktøyene jeg trenger på pulten, i tillegg til kaffe og snus. Tok bare med det mest nødvendige da vi flytta til Kabelvåg i 2016. Vi leier ut huset vårt møblert hjemme på Bjørkelangen, så arbeidsplassen min er mer naken enn ellers. Men det som inspirerer meg mest er uansett folk jeg snakker med, chatter med og møter, samt filmer og serier. Jeg har kontakt med andre illustratører og serietegnere via Facebook, og det setter jeg veldig pris på.

Ida Larmo Bow & Arrow

Er det noen former for kunst som inspirerer deg? Andre tegneserier? 

– Selvbiografiske tegneserier liker jeg særs godt. Anneli Furmark og Ulli Lust er klare favoritter. Egon Schiele har de fineste strekene jeg veit om. Og akvarellkunstneren Lars Lerins arbeider drukner jeg i. Det går også mye i barnebokillustrasjon.

– Jeg følger også en haug med kunstnere på Instagram. Jeg kommer meg dessverre altfor sjelden på utstillinger. Jeg setter veldig pris på god grafikk og tegning. Skikkelig håndverk.

Hvordan er det å jobbe med ditt største prosjekt hittil?

– Jeg elsker å jobbe med det her. Det gir en sterk tegnerus samtidig som det er litt mentalt utfordrende til tider. Jeg må jo liksom tilbake til en kjip tid. Og jeg er innmari vemodig anlagt. Men jeg får se på det som en styrke når jeg skal formidle «feelingz.»

Som en pitch for å få flere til å lage tegneserier: vil du si noen ord om hvordan du opplever en tegnerus?

– Rusen for meg er å klare å visualisere det bildet jeg får i hodet når jeg tenker på en episode. Jeg glemmer tid og sted og blir nesten fysisk med inn i rutene. Merker også at ansiktet og kroppen min lager utrykkene og kroppsspråket jeg skal tegne. Det gjør meg skikkelig glad når jeg ser at sidene jeg tegner funker godt sammen og at det dukker opp nye løsninger som jeg finner ut av underveis. Litt sånn: Oi, her blir det toppfint om jeg gjør sånn, og putter inn den detaljen som kan komme igjen senere og da blir det liksom en hemmelig historie i bakgrunnen og så videre.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.