På tegnebordet: Øyvind Torseter

– Jeg prøver å kombinere tegneseriedelen, som har mer tid og rytme, og helsidene i farger som man kan dvele mer ved som i en bildebok.

I likhet med James Joyce i romanen Ulysses bruker Øyvind Torseter et vell av teknikker og metoder for å presentere de ulike rollefigurene sine. I den kommende tegneserieutgivelsen Mulysses – Mulegutten drar til sjøs dukker det opp flere friske kjenninger fra Torseters bibliografi.

Når Cappelen Damm i oktober gir ut Mulysses som tegneserie er det ikke fordi den skiller seg formmessig fra forløperen Mulegutten, som ble gitt ut som bildebok i 2015. Snarere skyldes det at også Mulegutten kan betegnes som en tegneserie, noe som ble tydelig da den danske oversettelsen Muledrengen ble klassifisert som grafisk roman. Selv er Torseter mest opptatt av at historiene skal finne sin egen form.

Mulysses gamle kjenninger
I Mulysses blir figurene til Torseter bedre kjent med hverandre. (Foto: Egon Låstad)

Hvilket forhold har du til tegneserier?

Jeg liker tegneseriene til Gary Panter, som eksperimenterer mye og har en veldig ekspresjonistisk strek. Som barn likte jeg å lese Donald. Det var nok fordi jeg likte å lese tegneserier i oppveksten at jeg aldri sluttet å tegne.

De første arbeidene jeg fikk på trykk var i tegneserieantologien Kraftig Kost, som var drevet av Erik Falk, på slutten av 1980-tallet. Jeg husker at jeg forsøkte å tegne med penseltusj slik som Will Eisner. Da jeg studerte i England på slutten av 90-tallet oppdaget jeg Chris Ware.

Hvor har du plassert tegnebordet ditt?

Jeg holder til i et kontorfellesskap i Sinsenveien 11 med mitt eget kontorrom i et tidligere trykkeri. Jeg har sittet her i 10 år. Det er et fint sted å sitte fordi vi har lange kontrakter som gjør at det er lite utskiftning. Det er flere billedkunstnere, illustratører og designere som arbeider her, blant annet Steffen Kverneland, Gry Moursund og Øyvind Westgård. Innimellom har vi fredagspils.

Tidligere har jeg delt rom med flere andre. Det var også fint. Men det er aller best nå. Nå kan jeg lukke døra, høre på min egen musikk, og slippe å høre på andres telefonsamtaler. Jeg får mye bedre konsentrasjon nå. Jeg tror alle må prøve ut forskjellige løsninger og finne sin egen måte.

Mulysses original
Hesten fra Mulegutten har fått et kvinnelig motstykke i den nye boken. (Foto: Egon Låstad)

Fortell litt om handlingen og karakterene i den nye tegneserieboken din!

Mulegutten, hovedpersonen fra Hullet (2012) og Mulegutten (2015) har mistet jobb og leilighet og setter seg på havnekneipa for å sture, da han overhører en kapteins planer om å dra på en ekspedisjon til sjøs. Mulegutten blir med ombord og sammen drar de avsted for å finne verdens største øye. Underveis dukker det opp en kvinnelig blindpassasjer og det utvikler seg en kjærlighetshistorie.

Hovedpersonen i boken en blanding av hund og mus og hest. Han dukket opp i skisseboken min for flere år siden, han så mer ut som et dyr først, så har han blitt mer menneskeaktig etterhvert. Jeg liker å prøve ut figurene mine i nye settinger for å bli bedre kjent med dem. Ofte tenker jeg på dem som skuespillere som ikler seg ulike roller i de ulike bøkene. I utgangspunktet forsøker jeg å unngå å gi figurene navn, slik at de ikke skal bli for låst. Mulegutten heter Mulegutten bare i tittelen på den kommende boken, ingen av karakterene tiltaler ham med navn. Elefantmannen fra tidligere bøker kalles bare kapteinen i den nye boken. Og leopardjenta kalles jenta fra havnekneipa.

Hvilke muligheter gir tegneserieformen for arbeidene dine?

Først og fremst ønsker jeg å fortelle med bilder. Når jeg skal inkludere tekst fungerer snakkebobler best for meg, bedre enn om jeg skulle skrive en tekst ved siden av bildene. I den nye boken bruker jeg fire ruter per side for å skape rytme i fortellingen. Rutene er i sort/hvitt for å skape minst mulig distraksjon fra innholdet. Men mesteparten av boka består av helsider og oppslag med fargeillustrasjoner for å skape stemninger og miljøer. Jeg prøver å kombinere tegneseriedelen, som har mer tid og rytme, og helsidene i farger som man kan dvele mer ved som i en bildebok.

Mulysses Deleted scenes
– Jeg produserer alltid mer materiale enn jeg ender opp med å bruke. Noe av oveskuddsmaterialet bruker jeg som scraps i nye illustrasjoner. (Foto: Egon Låstad)

Hvordan er arbeidsprosessen når du starter et nytt prosjekt?

Jeg jobber spontant med tegning og redigerer ting i ettertid. Dagen starter med kaffe. Så setter jeg på musikk og begynner å tegne. Slik kan jeg holde på flere timer helt til jeg kjenner det begynner å lugge. Da stopper jeg opp og legger arbeidet i arkivet, og finner noe annet jeg har lagt til side som jeg kan jobbe videre på. Som oftest har problemet løst seg selv i løpet av ukene som har gått fra jeg la det til side og plukker det opp igjen.

I produksjonsfasen er det fri flyt med bruk av blekkpenn, transparent akrylmaling og selvlagde stempler av viskelær. I redigeringsfasen fjerner jeg uønskede deler på bildene ved å male over med dekkende fargeflater med akryl. Jeg liker å bruke dogmer, som for eksempel begrensinger i farger, og at jeg ikke får lov til å bruke viskelær eller ta bort noe, men bare har lov å legge på innhold. Og så skal det være rom for tilfeldigheter!

En periode arbeidet jeg med tredimensjonale papir-figurer og –objekter som jeg fotograferte til bildebøker. Etter en stund ble dette for pirkete og for mange virkemidler og jeg gikk tilbake til enkel strektegning igjen. Som regel er det fri fantasi når jeg tegner på papiret. Jeg benytter meg sjelden av referanser og bruker nesten aldri fotoreferanser. Idéene oppstår ved at jeg tegner ufiltrert.

Hva kommer først når du lager historier, teksten eller bildene?

Fargebildene kommer først. Disse bruker jeg for å skape miljø og stemninger. Scenografien i tegneserierutene lages for å knytte sammen fargebildene. Teksten kommer ganske sent, det er mest dialog. Historien er i bildene.

Ofte skriver jeg ned idéer for å slippe å tenke på dem. Disse ender gjerne opp som tekst i bøkene istedenfor tegninger slik de opprinnelig var tenkt. Midt i prosessen på den nyeste boken ble jeg nødt til å lage storyboard. Da ble det straks enklere å diskutere prosjektet med redaktøren.

Mulysses Nytt liv
Noen ganger danner forkastede scener utgangspunktet for nye bøker. Denne illustrasjonen var opprinnelig tiltenkt Koblinger (2013), den passet ikke inn der, og ikke i Mulegutten men ble i stedet utgangspunktet for Mulysses.

Tegnebordet til Øyvind Torseter:

1. Platinum Carbon Pen. Dette er det viktigeste redskapet mitt. Fyllepennen har en stiv spiss som gir en jevn tykkelse på streken. Og så er den vannfast! Dette er viktig for at jeg skal kunne legge nye lag med maling oppå tegningene.

2. Originaler. Her er flere originaltegninger og ruter fra den kommende tegneserieboken.

3.  Mon Livre d´heures (Min bok av tid) av Frans Masereel. Boken er en ordløs novelle fra 1919, med en historie som fortalt gjennom 167 ekspresjonistiske tresnitt. Bildene er veldig effektive som historiefortelling samtidig som de er fascinerende å dvele ved.

4. Fan art. Figuren i monteret er en modellert etter Superhelten Brune fra boken Brune som jeg laget med Håkon Øvreås i 2013. Da vi lanserte den kinesiske oversettelsen av boken fikk jeg figuren som gave av en kinesisk formingslærer.

5. Kaffekoppen. Kaffe er viktig.