Pikkoloen som nektet å sjekke ut

Vi forklarer deg hvorfor Viggo og Spiralis er tilbake i Sprint etter femti år, og hva du bør lese i stedet for «Skatten i Alexandria».

Det 61. Sprint-albumet på norsk, «Skatten i Alexandria» er ute i butikkhyllene nå. Det er det femte albumet til duoen Vehlmann & Yoann (førstnevnte har jobbet med Jason på «De 100 000 dødes øy», mens sistnevnte gjester tegneseriefestivalen Raptus i Bergen i september), og det skorter ikke på referanser til seriens historie i albumet. Den norske tittelen er forøvrig en uvanlig slapp oversettelse av originalens opprinnelige “Pikkoloen i snikskytter-smuget”. Samtidig er det klart at i 2015 er Sprint på sitt beste i fortiden, men det betyr absolutt ikke at alt var bedre før. La oss forklare…

Sprint får sin Carl Barks

Sprint dukket opp første gang i 1938, som maskoten i bladet med samme navn (på fransk heter han Spirou, mens Kvikk har fått det mer blomstrende navnet Fantasio). Ikke ulikt en annen tegnet fransk-belgisk unggutt var også Sprint og Kvikk journalister, men forskjellene på Tintin og Sprint var store. Tintin-historiene var mer alvorlige og voksne i tonen, mens Sprint var mer burlesk og hadde rom for adskillig mer humor. Det samme gjaldt tegningene: Det er talende at mens Hergés tegnestil fikk navnet ligne claire (den rene linjen), ble tilnavnet på stilen i Sprint gros nez (stor nese – et navn du forøvrig finner igjen på militærkompaniet som kommer Sprint og Kvikk til unnsetning tidlig i “Skatten i Alexandria”).

DEN FØDTE SKURK: Zantafio sitter og røyker i slåbroken i en uryddig leilighet: Det er liten tvil om at dette er en slamp. Fra Franquins «Kampen om arven» som introduserte figuren.
DEN FØDTE SKURK: Zantafio sitter og røyker i slåbroken i en uryddig leilighet: Det er liten tvil om at dette er en slamp. Fra Franquins «Kampen om arven» som introduserte figuren.

Og mens Tintin aldri ble videreført etter Hergés død, har Sprint blitt tegnet av en stadig skiftende stall av tegnere – med så ulike resultater i stil og tone at nettopp variasjonen er en av de store gledene ved å lese serien i dag.

Sprint-serien var en bagatell helt til den ble overtatt av André Franquin i 1946. Franquin gjorde for Sprint det Carl Barks gjorde for Andeby: Han skapte en hel verden rundt karakterene. Han skapte den lille landsbyen Champignac med den eksentriske greven som snart skulle sende de to vennene ut på eventyr. Han skapte en rekke minneverdige skurker, blant annet Kvikks fetter Zantafio (som i løpet av noen album gikk fra å jukse i billøp til å være diktator i et sør-amerikansk land) og den stormannsgale vitenskapsmannen Zero – sist sett på en månebase i “På skyggesiden av Z” i 2012.

BRANNSTIFTER: Den mer moderne (og mer morderiske) Zantafio fra Morvan & Munueras ”Mannen som ikke ville dø”.
BRANNSTIFTER: Den mer moderne (og mer morderiske) Zantafio fra Morvan & Munueras ”Mannen som ikke ville dø”.

Seriefigurerer til salgs

Franquins to mest elskede figurer har derimot ikke vært å se i Sprint-serien på nærmere femti år. Jungeldyret Spiralis med den hageslangelange halen ble et slags kjæledyr for Sprint og Kvikk og var stadig med dem på eventyr. Viggo var på den andre siden Kvikks kontorbud, en lat, men oppfinnsom proto-hipster som hørte på hvalsang, spilte på sine hjemmelagde instrumenter og installerte kullovn på kontoret for å riste kastanjer.
På tross av at Franquin skapte noen av seriens mest ikoniske historier, var det mye som frustrerte ham. For det første var han kronisk overarbeidet, og for det syntes han Sprint var en intetsigende figur.

I SITT ESS: André Franquin på den absolutte høyden av sitt komiske geni, i serien ”Et fantastisk sirkus” fra 1965. Konseptet er enkelt men nært uutømmelig: Viggo gir Kvikk tre sirkusaper i bursdagspresang.
I SITT ESS: André Franquin på den absolutte høyden av sitt komiske geni, i serien ”Et fantastisk sirkus” fra 1965. Konseptet er enkelt men nært uutømmelig: Viggo gir Kvikk tre sirkusaper i bursdagspresang.

I 1968 bestemte Franquin seg for å slutte som Sprint-skaper. Han ville i stedet konsentrere seg om figurene han hadde skapt selv, og han beholdt rettighetene til Spiralis og Viggo som han fortsatte å lage serier med lenge helt til sin død i 1997. De atten albumene om det klønete kontorbudet Viggo er en tidløs og uhyre vakkert tegnet humorserie skapt med masse kjærlighet.

SPRADEBASSER: Svært tidlige versjoner av Sprint og Kvikk, fra Jijés ”Ferdighuset” (en serie Franquin overtok etter noen sider).
SPRADEBASSER: Svært tidlige versjoner av Sprint og Kvikk, fra Jijés ”Ferdighuset” (en serie Franquin overtok etter noen sider).

På 1980-tallet solgte Franquin rettighetene til Spiralis og Viggo til enn venn av seg, Jean-François Moyersoen, som i beste tegneseriestil var en styrtrik diamanthandler. Dette salget har holdt både Viggo og Spiralis ute av Sprint-serien frem til 2013, da Sprint-utgiveren Dupuis kjøpte opp selskapet Marsu Productions som eier figurene. Og ja, Spiralis (og Viggo) dukker opp mot slutten av “Skatten i Alexandria”, med en teaser om at neste album vil dreie seg fullt og helt om Spiralis.

“Den verste opplevelsen i mitt liv”

Etter Franquin tok Jean-Claude Fournier over for ti album, før en litt forvirrende periode blant annet med tre album av Nic & Cauvin. Det spesielle med disse var at de ikke fikk lov til å bruke noen av de etablerte figurene fra serien bortsett fra hovedpersonene Sprint og Kvikk, av grunner som i dag virker mer enn uklare. Duoen klarte ikke å fange personlighetene til figurene, og resultatet ble nokså hårreisende anonyme serier. Cauvin har siden omtalt perioden som den verste opplevelsen i sitt liv. Cauvin er her i Norge mest kjent for arbeidet sitt på serien Blåjakkene, lagt til den amerikanske borgerkrigen (også de med store neser).

TONEDØVT: Niv & Cauvin klarte aldri å gripe hverken figurenes personligheter eller tonen i serien. Det hjalp ikke at de ble forbudt å bruke noen av seriens kjente bifigurer. Fra ”Tropiske isfjell” (1983)
TONEDØVT: Niv & Cauvin klarte aldri å gripe hverken figurenes personligheter eller tonen i serien. Det hjalp ikke at de ble forbudt å bruke noen av seriens kjente bifigurer. Fra ”Tropiske isfjell” (1983)

Det var først med duoen Tome & Janrys inntog i 1984 at Sprint skulle få en sårt tiltrengt injeksjon av adrenalin. Med en strek som tok det mest plastiske og dynamiske fra Franquins sene periode og detaljer fulle av humor, er disse albumene fortsatt blant de mest leseverdige i serien. Tome & Janry introduserte sitt eget galleri av figurer og skurker (blant annet den uheldige gangsteren “Lucky” Cortizone, som dukker opp igjen i rollen som nemesis i “Skatten i Alexandria”), og historiene hadde et vidt spenn fra cyborger til tidsreiser og eksotiske reisemål.

Tome & Janry var hele tiden ute etter å flytte grenser, og da “Drømmemaskinen” kom i 1998 rant det over for utgiverne. Serien var tegnet i en realistisk stil som var uvant for Sprint-leserne, og til og med selve sidene var sorte for å understreke den voksne og uhyggelige tonen som slås an når Sprint finner seg selv erstattet av en dobbeltgjenger.

UGJENKJENNELIG: ”Drømmemaskinen” var et modig eksperiment som forsøkte å gjøre Sprint-serien mer voksen (legg merke til de sorte bordene). Tome & Janry viet seg etter dette til sin egen spinoff-serie, Lille Sprint.
UGJENKJENNELIG: ”Drømmemaskinen” var et modig eksperiment som forsøkte å gjøre Sprint-serien mer voksen (legg merke til de sorte bordene). Tome & Janry viet seg etter dette til sin egen spinoff-serie, Lille Sprint.

Heller enn å gå tilbake til å lage mer konvensjonelle Sprint-serier, valgte Tome & Janry å konsentrere seg om spinoffen “Lille Sprint”, som hadde blitt en suksess etter at de først introduserte den i “Sprints barndom” i 1990.

Mer for de voksne

Avgangen til Tome & Janry førte til mer kaos i rekkene blant Sprint-tegnere. Albumene til etterfølgerne Morvan & Munuera beholdt på mange måter den voksnere tonen fra “Drømmemaskinen”, men tempererte den så den passet bedre inn i Sprint-universet. Resultatet er underkjente historier som “Mannen som ikke ville dø” hvor Kvikks fetter Zantafio igjen inntar skurkerollen, og den storslåtte fantasien ”Paris under vann” hvor heltene svømmer rundt i Pompidou-senteret og Louvre.

VIGGOS COMEBACK: ”Skatten i Alexandria” markerer første gang siden 1968 at Viggo er med i et Sprint-album. Forlaget Dupuis har sikret seg rettighetene til både Viggo og Spiralis, som serieskaper Franquin solgte på 1980-tallet.
VIGGOS COMEBACK: ”Skatten i Alexandria” markerer første gang siden 1968 at Viggo er med i et Sprint-album. Forlaget Dupuis har sikret seg rettighetene til både Viggo og Spiralis, som serieskaper Franquin solgte på 1980-tallet.

Det var nå utgiverne i Dupuis fikk tanken som skulle redde Sprint-universet: Siden det å tegne og skrive Sprint er en av de mest ettertraktede jobbene innen fransk-belgiske tegneserier (muligens kun slått av jackpoten det er å få overta Asterix), hvorfor ikke la en rekke ulike serieskapere få prøve seg og gi ut resultatene i en spesialserie?

 En ekstraordinær pikkolo

Det er i disse “ekstraordinære eventyrene” at serien Sprint har funnet igjen eventyrlysten, originaliteten og friskheten fra 1950- og ’60-tallet. Flere av dem er lagt til tiden rundt andre verdenskrig, som Scwhartz & Yanns dobbelutgivelse “Operation Flagermus” og “Leopardkvinden” (disse er ikke utgitt på norsk men det er mulig å få tak i danske utgaver fra forlaget Cobolt, derav språket i titlene). I disse to møter vi en ung Sprint som pikkolo på Moustic Hotel, mens Kvikk er journalist i den tyskkontrollerte avisen Le Soir. Kombinasjonen av de velkjente figurene i et plot som kretser rundt fransk-belgisk motstandskamp er sjeldent vellykket, kanskje nettopp fordi det føles litt vågalt å sette Sprint og Kvikk i en slik halvrealistisk kontekst.

SHE-WOLF OF THE SS: En ungdommelig Sprint blir forsøkt sjekket opp av en nazi-offiser på hotellet der han arbeider. Fra spinoff-serien ”Et ekstraordinært eventyr med Sprint & co”: Operation Flagermus av Schwartz & Yann.
SHE-WOLF OF THE SS: En ungdommelig Sprint blir forsøkt sjekket opp av en nazi-offiser på hotellet der han arbeider. Fra spinoff-serien ”Et ekstraordinært eventyr med Sprint & co”: Operation Flagermus av Schwartz & Yann.

Émile Bravo trakk dette enda lengre i “Portræt av helten som troskyldig ung mand”, hvor vi i 1939 møter en yngre Sprint som åpner dører på et hotell i Brüssel. Her er tegnestilen lagt nærmere Tintins klare linjer – det er knapt en eneste stor nese å spore.

Unødvendige metanivå

Samtidig som at kremen av fransk-belgiske serieskapere kappes om å fortelle gode historier i denne spinoff-serien (selv Lewis Trondheim får prøve seg i “Panik på Atlanterhavet”, inspirert blant annet av filmskaperen Jaques Tardis tilbakelente slapstick i filmene om Monsieur Hulot), drukner den ordinære Sprint-serien nå i selvreferering og meta-lag.

En svært ung pikkolo møter en fremtidig venn, uten at forholdet klikker fra første stund. Mange av seriene i ”Et ekstraordinært eventyr med Sprint & co” finner sted rundt andre verdenskrig. Fra ”Portræt af helten som troskyldig ung mand” av Émile Bravo.
En svært ung pikkolo møter en fremtidig venn, uten at forholdet klikker fra første stund. Mange av seriene i ”Et ekstraordinært eventyr med Sprint & co” finner sted rundt andre verdenskrig. Fra ”Portræt af helten som troskyldig ung mand” av Émile Bravo.

Sprint har alltid balansert på en tynn linje her, ikke unaturlig når serien til dels finner sted i redaksjonslokalene som gir ut bladet hvor serien trykkes. Men der hvor Franquin løste disse tegneserieinterne problemene elegant (og påfølgende serieskapere ignorerte dem glatt), virker dagens Sprint-skapere Vehlmann & Yoann besatt av å til enhver tid påpeke at man leser en tegneserie: Handlingen i fjorårets album, “I Vipers klør”, var at rettighetene til Sprint-figuren ble kjøpt av en ond samler. Samtidig må serieskaperne gjøre stadig mer anstrengte krumspring for å få Sprint inn i pikkolo-kostymet i starten av albumet. Og vil vi virkelig ha en helt som drar til et krigsherjet land i Midtøsten for å stjele kulturskatter på oppdrag fra mafiaen?

I 2015 er altså Sprint bedre i fortiden, og om du går på Tronsmo eller din favoritt-tegneseriebutikk er det gode sjanser for at de har de vakre danske utgivelsene av “Sprints ekstraordinære eventyr” liggende. Start med “Portræt af helten som troskyldig ung mand” og se deg ikke tilbake. “Det glatte ansigt” er også ute nå på Cobolt.

  • Mesterius

    Um… hæ?

    “På 1980-tallet solgte Franquin rettighetene til Spiralis og Viggo til enn venn av seg, Jean-François Moyersoen, som i beste tegneseriestil var en styrtrik diamanthandler. Dette salget har holdt både Viggo og Spiralis ute av Sprint-serien frem til 2013…”

    Viggo og Spiralis ble da ekskludert fra Sprint lenge før salget på 80-tallet. Faktisk har de ikke vært å se i Sprint-albumene siden Franquin sluttet å tegne serien i 1968… med unntak av Fourniers første album, “Gullmakeren” fra 1970, der Franquin selv tegnet inn Spiralis. Både Viggo og Spiralis var Franquins egne figurer, så han hadde nok sterke grunner til å kreve at de ikke lenger skulle ha en sidekarriere i Sprint når han ikke selv tegnet pikkoloen lenger…

    • Walter Wehus

      Stemmer det, Franquin beholdt rettighetene til Spiralis og Viggo, og fortsatte å lage serier med dem etter at han ga seg med Sprint. Men deretter solgte han rettighetene til dem videre, og rettighetene har altså ikke vært eid av utgiveren Dupuis før nå nylig igjen. Men nå er Spiralis og Viggo tilbake i Sprint. Jeg gleder meg faktisk masse til de dukker opp mer (selv om jeg er redd for at ingen manusforfatter kan yte Viggo rettferdighet).