– Raptus kan føles som en festival for dem som henger litt for mye i bruktbutikker og sjekker prislister for gamle Knoll og Tott-utgivelser, sa Empirix’ egen Walter Wehus til Bergens Tidende i 2012.
Dermed stakk han hull på en blemme. Raptusfestivalen var en gang Norges beste (og eneste) tegneseriefestival, men i takt med at den gjennomsnittlige tegneserieleseren ble stadig eldre, føltes Raptus’ barne- og samlerfokus noe utdatert. Særlig med tanke på at nykomlingen Oslo Comics Expo (OCX) fort gikk forbi Raptus i både aktualitet og oppmerksomhet.
Er det plass til flere tegneseriefestivaler i lille Norge? Så absolutt. Hvordan står det egentlig til med Raptus anno 2016? Har festivalen det som skal til for å overleve? Klarer den fremdeles å engasjere?
Det korte svaret er ja. Men ikke uten flere store forbehold.
Uforberedte møteledere
Raptus 2016 vitner om en festival som holder på å finne opp seg selv på nytt. Men som på Reodor Felgen-verksteder generelt er arbeidsbenken fylt opp med prototyper som aldri er blitt ferdigstilte, prosjekter som holdes kunstig i live, nips som kun appellerer til nostalgien – og en haug av spennende skisser, gode modeller og påfunn som beviselig fungerer aldeles utmerket.
Det skorter ikke på gode ideer. Men det spørs om Raptus, i iveren etter å favne bredere enn foregående år, gaper over for mye.
Raptus har et stort og bredt program. I løpet av de tre dagene festivalen varte, var det hele 51 poster på programmet. Til sammenligning hadde årets OCX bare 41 poster. Dette inkluderer 16 signeringsposter med ulike tegneserieskapere, og dessuten varer OCX-uken i fire dager. Nå er det ingen automatikk i at kvantitet går på bekostning av kvalitet, men det er grunn til å spørre seg om en del av postene på Raptus-programmet med fordel kunne vært droppet. I enkelte tilfeller var det åpenbart at møteleder ikke hadde forberedt seg til sin post.
– Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke har lest denne tegneserien, sier en lettere stresset møteleder på et tidspunkt. Utsagnet får henge i luften; serieskaperen er åpenbart usikker på hva som skal skje nå. Møteleder tvinner litt tomler og spør om serieskaperen er stolt av arbeidet sitt. Dette skurrer. Publikum vet lite hva som er foranledningen til at denne personen har fått vervet som møteleder, men det er også irrelevant. Det er festivalledelsens ansvar å forsikre seg om at møteleder har den nødvendige forkunnskapen. I dette spesifikke tilfellet var det åpenbart ikke tilfellet. Slikt skal bare ikke skje på en festival av Raptus’ kaliber. Hvis man ikke har mannskap med kunnskap nok til å stille gode spørsmål, bør man for alvor revurdere programmeringen.
Børs og katedral
Det går langt bedre på paneldiskusjonen «Å lage bøker for barn», med illustratør Gunvor Rasmussen og tegneserieskaperne Sara Richard (My Little Pony) og Dave Windett (Warner Brothers). Sistnevnte besøkte festivalen også i 2006. Panelet snakker ikke så mye om hvordan lage gode bøker for barn som om hva de selv syntes var kjekt å lese da de var unge. Et viktig poeng som panelet er opptatt av, er at tegneserier for barn ofte er pakket i plast.
–Forlagene gjør dette fordi de konkurrerer om å ha de fineste lekene i bladene, samstemmer panelet.
–Det er lekene som selger, ikke bladene. Konsekvensen er at barna ikke kan bla i bladene. Da kan de ikke oppdage nye ting. Det er utrolig synd for både barna og tegneserieskaperne, sier Richard og Rasmussen.
– En forlegger jeg kjenner fortalte at han hadde vært på et møte mellom alle de store tegneserieforlagene. Alle var enige i at disse lekene som følger med bladene var en uting. Det skapte en uheldig konkurranse og fjernet fokuset fra selve serien. Derfor ville alle fjerne plastomslaget og lekene, forteller Windett.
–Men så var det ett lite forlag som nektet plent, og da kunne ikke de store fjerne det heller. Da ville jo det lille forlaget få et konkurransefortrinn, sier Windett og rister på hodet.
Panelet er engasjerte i temaet. Men vi får egentlig aldri vite hva slags utfordringer man møter som tegneserieskaper når man vil skrive og tegne for barn. Og poengene om hvordan markedskreftene styrer, følges heller aldri opp.
Litt av utfordringen med denne typen paneldebatter er at det krever en streng og tydelig ordstyrer, eller i det minste en slags kjøreplan som er diskutert med paneldeltakerne på forhånd. Med tilreisende gjester er det selvfølgelig begrenset hva man får til og møteleder gjør ellers en god innsats, men det illustrerer en gjennomgående svakhet ved Raptus-programmeringen: ideen til foredragene er ofte gode, og temaene som dukker opp er mange og interessante, men Raptus makter ikke å sette dagsorden. I stedet for å forfølge det som kan minne om fag- og bransjekritikk når det først bobler opp, koker panelene og intervjuene ut i trivelige historier med hovedsakelig anekdotisk verdi.
Digitale voksesmerter
Særlig to poster på programmet fanger min interesse. Det første foredraget heter «Digitale tegneserier: Nye formater for fremtidens fortellinger». Panelet beståe av Agnes Garbowska (My Little Pony), Lars Schwed Nygård (Ontonauts, The Sign of Harpocrates) og Ida Eva Neverdahl (Gelé). De snakker mye og engasjert om hvordan bygge seg et navn og å få oppmerksomhet på Internett, men det er en smule underlig at det må gå hele 30 minutter før noen i det hele tatt kommer på at man kanskje burde vise publikum et eksempel på hvordan en digital tegneserie kan se ut. Da er det Neverdahl som selv tar initiativ. Dessverre vil ikke nettsiden laste, så vi blir ikke akkurat klokere. Derimot viser møteleder en PowerPoint-presentasjon med logoene til viktige verktøy for digitale serieskapere, som PayPal, Patreon og Kickstarter. Jaha, ja.
Den andre posten som stakk seg ut var «Digitalt vs. analogt» med Kim Holm (Pickman’s Model, m.m) og John S. Jamtli (Dass). Dette er et udiskutabelt høydepunkt på årets Raptus: Jamtli og Holm tegner henholdsvis digitalt og analogt mens de intervjuer forklarer, krangler og erter hverandre.
–Man skal ikke avfeie digitale tegninger fordi det «ikke er ordentlig tegning», sier Holm.
–Den ekte, analoge tegnemåten er å tegne med ens egne tårer og bloddråper i sanden. Ny teknologi har heldigvis gitt oss bedre verktøy, så det er ikke et onde i seg selv. Men for min egen del var det digital tegning som lærte meg å sette pris på blyant og papir igjen, forteller han.
–Det beste ved å tegne digitalt er jo at det går så mye fortere. Hvis jeg tegner en hånd litt for stor, er det bare å krympe den litt. Eller fjerne den og gjøre det på nytt igjen, sier Jamtli.
–Men det er jo også problemet, svarer Holm.
–Man blir sittende og fikse og trikse i en evighet; man bare kontroll-z-er bort en hel arbeidsdag. Med analog tegning må man tilpasse seg. Se her, for eksempel: denne roboten skulle egentlig være rød. Men nå ble den altså rosa i stedet. En helt nydelig rosafarge. Er den ikke flott?
– Tror du det er tilfeldig at det først og fremst er eldre tegnere som foretrekker analog tegning? spør Jamtli rolig.
Dette er perfekt festivalmat. For det første får man se to tegnere med svært ulik stil demonstrere sine teknikker, men battle-formatet lokker frem konkurranseinstinktet hos dem begge. Mens hendene danser over henholdsvis papir og skjerm, diskuterer tospannet tegneprosesser, praktiske problemstillinger, fordommer og fellestrekk. Publikum spør og graver, og sammen diskuterer vi plutselig selve tegnekunstens natur, på en forståelig måte. Samspillet mellom Holm og Jamtli slår gnister. De vet hva de skal spørre hverandre om og vegrer seg aldri for å dele av sine opp- og nedturer.
–Nå er min tegning ferdig. Underveis laget jeg en video av tegneprosessen, det er jo litt artig å se den i rask film nå, sier Jamtli.
–Det er flott. Jeg kan derimot selge tegningen min, repliserer Holm.
Veteran på autopilot
–Som barn kan man stille spørsmål ved alt. Voksne setter derimot hele ryktet sitt på spill dersom de undrer seg, sier belgiske Philippe «Tome» Vandevelde (Sprint, Lille Sprint, Soda).
De beste foredragene er dem som går av seg selv, og Tome er et godt eksempel på det. Han har så mye erfaring i bagasjen at Raptus trenger strengt tatt bare skru på lyden i mikrofonen hans og så går han av seg selv. I løpet av det 40 minutter lange foredraget fikk vi servert en rekke innblikk i en flere tiår lang tegneseriekarriere: Tome var kledelig selvkritisk og spandabel med betraktningene han har gjort seg om sitt eget virke.
Flere av disse serieskaperintervjuene følger en helt bestemt mal. Man begynner med en presentasjon med det obligatoriske hvem/hva/hvor, før det følger en serie mer eller mindre sammenhengende anekdoter. Dernest kommer serieskaperen med en del råd til dem som selv vil prøve seg med pennen, før det avsluttes med spørsmål fra publikum. Alt dette er sikkert greit i og for seg, men hva tenker serieskaperne om det moderne seriemarkedet? Hvilke trender og tendenser ser de?
Dette er ikke unikt for Raptus. Den tidligere nevnte oppramsingen av hvem-hva-hvor-hvordan er på mystisk vis blitt standardoppskriften på hvordan et festival-/messeintervju skal gjøres. Det er ingen andre som gjør dette nevneverdig bedre enn Raptusfestivalen, men det betyr ikke at noen av dem gjør det særlig bra. Mye står og faller på hvilke gjester man har invitert, men hva skjer den dagen man ikke får en dreven serieskaper på scenen?
I løpet av de siste årene har det blitt stadig dyrere å booke de største navnene. Den utfordringen har Raptus løst ved å invitere en del mindre kjente navn fra noen av de mest toneangivende seriene. Årets program besto av innslag fra vidt ulike serieverdener; vi fikk amerikanske superhelter og zombier, norske undergrunnsserier, barneserier, belgiske foregangsmenn, danske humorserier og historisk fiksjon, samt barne- og subkulturfavoritter som My Little Pony. Det vitner om en festival som ikke er redd for endring, men også er sin tegneseriehistorie bevisst.
Ved et veiskille
«Gamle» Raptus ga tegneserier legitimitet og var med på å skape forståelse for mediet som kulturuttrykk, hobby og industri. «Nye» Raptus står derimot overfor mer komplekse utfordringer, både når det kommer til det å engasjere publikum og å fange opp utviklingen på tegneseriefeltet. Det virker som om festivalen er blitt mer moden for den siste oppgaven, men da må de også våge å velge bort enkelte ting. Det mest naturlige ville være å spisse og slanke programmet betraktelig. Raptus 2016 boblet over av spennende anslag og interessante problemstillinger, men den lille gjengen som driver festivalen (på frivillig basis) har altfor mye å gjøre. Det merkes.
Raptus er fremdeles alene om å ha egne cosplay- og outfit-poster på programmet. Dette er en viktig del av Raptus’ identitet og er noe festivalen med fordel kan satse på også i fremtiden. Ikke bare tilfører det farge, liv og røre – sammen med salgsbodene er dette en viktig måte å inkludere festivaldeltakerne på. Det er slike ting som gjør at Raptus føles som en festival for alle. Selv de som ikke kan finne en eneste post på det offisielle programmet som appellerer til ham eller henne kan legge turen innom for å se, dele, kjøpe og drømme. Det kan virke fremmed for både Knoll & Tott-entusiastene så vel som undergrunnsfantastene, men det får så være. Det skorter ikke akkurat på andre fora hvor man har lyktes imponerende godt i å tømme tegneseriemediet for alt som kan minne om lek og moro.
Det er rom for å diskutere tegneseriemediet – fra faget til politikken og økonomien – på et mer strukturelt nivå, også utenfor Oslo. Vi ser at disse diskusjonene tvinger seg frem i flere av postene på programmet, men de blir aldri forløst. Kanskje Raptus ikke ønsker å gripe tak i den politiske dimensjonen; det er sikkert vanskelig nok å lage tegneseriefestival fra før. Vi får bare håpe at festivalen selv legger merke til sitt eget potensial. I mellomtiden kan man i det minste glede seg over at Raptus’ formkurve er stigende.
De siste årene er det blitt betraktelig dyrere å tiltrekke seg de største navnene i tegneseriebransjen. Det bør heller ikke Raptus prøve på. I stedet har de fokusert på mindre kjente gjester som er faglig flinke og har erfaring fra noen av verdens største franchiser. Dette borger for mange spennende diskusjoner om hvor mediet er på vei. På dette området kan Raptus spille en viktig rolle for forståelsen av tegneseriemediet, også utenfor landets grenser. Vi trenger en tegneseriefestival som tar kommersielle tegneserier på alvor. Årets program tyder på at det er en rolle Raptus har lyst til å ta. De bare vet det ikke selv ennå.
Takk for i år, Raptus. Jeg gleder meg allerede til neste år.
