Roy Søbstad rapporterer fra Stribefeber

Det handlet mye om oppvekst og selvbiografi under Kristiandsands ferske festival.

Tegneseriefestivalen Stribefeber arrangeres i et lokale alle voksne kristiansandere har et forhold til: gamle Aladdin kino. Etter tre år er det sentralt beliggende, passe store murhuset blitt en viktig del av festivalens identitet. Debatter og filmvisninger foregår i de to mellomstore kinosalene, foajeen fungerer som markeds-, utstillings- og møteplass, og kiosk med vafler og brus har de også.

Mye på grunn av Aladdin, føles Stribefeber roligere og mer oversiktlig enn både OCX i Oslo og Raptus i Bergen. Stemningen er nesten intim. Her kan selv den mest innadvendte festivalgjenger få slått av en prat med gjester og medpublikummere.

Bred definisjon av tegneserier

En annen ting som gjør at Stribefeber skiller seg ut, er det utvidede tegneseriebegrepet festivalen opererer med. I dag kan den samme historien like gjerne fortelles på brett som på papir, en tegneserie kan bli til en film, en film kan bli til et dataspill og et dataspill kan bli til en tegneserie. Dermed blir det snevert å bare skulle snakke om papir og blyant. I år skiltet Stribefeber med dataspill- og animasjonsworkshop, presentasjon av serier laget for skjerm og paneldebatt om mediets fremtid.

SAMARBEID: Årets festivalplakat er laget av Chris Stonehill og Silje Camilla Hellesen.
SAMARBEID: Årets festivalplakat er laget av Chris Stonehill og Silje Camilla Hellesen.

Men jeg må bare være ærlig. Som den trauste, halvgamle tegneseriefyren jeg er, prioriterte jeg nok en gang de rene tegneserieprogrampostene. Jeg liker lukten av trykksverte, sånn er det bare. Og ingen kan nekte for at gjennomgangstemaene på postene jeg fikk med meg – oppvekst og selvbiografi – er evigaktuelle.

Det begynner alltid med Donald

Lite har vel preget oppveksten til nordmenn født mellom 1950 og 1990 mer enn Donald Duck. Hvor stor innflytelse denne enkle figuren faktisk har hatt på landet vårt, kunne Øyvind Holen, forfatteren av boken Donald-landet, ha snakket lenge om. På Stribefeber ble det dessverre ikke tid til mer enn noen gode observasjoner og humreverdige fun facts.

Til gjengjeld fikk Holen vist frem noen flotte sider fra den kommende Tegneserienes historie – seriehistorien fortalt i lettfattelig serieformat – som han har laget med Tore Strand Olsen.

Dessuten fikk han flettet inn et par hjertesukk jeg uten videre kan slutte meg til: 1) Lite er kjedeligere enn definisjoner på hva tegneserier egentlig er for noe og 2) Det er for ille at klassikerne ikke lenger blir gitt ut som annet enn eksklusive, grisedyre samlebøker.

Til neste post fikk Øyvind Holen selskap av tegneren Mikael Noguchi. Sammen presenterte de sitt eget bidrag til tegneseriehistorien: Drabant. I denne røffe oppvekstskildringen går de to veldig spesifikt til verks. Handlingen er lagt til vinteren 1994. På Lillehammer er det OL, i Oslo har kommunen erklært krig mot taggerne og i Groruddalen er det hip hop som gjelder.

FLERBRUKSHUS: Foajeen på Aladdin fungerte som markeds- og utstillingsplass.
FLERBRUKSHUS: Foajeen på Aladdin fungerte som markeds- og utstillingsplass.

Holen har gjort hyppig bruk av “Hvem Hva Hvor” som referansekilde, Noguchi har hentet mye visuell inspirasjon fra den franske filmen “La Haine”. Stikkordet er autensitet.

Siste bind i det som skal bli en trilogi – skal man selge bøker til ungdom i slukealderen, må de visst komme i serier – er under planlegging.

Nordiske oppvekstskildringer

Mens Drabant er en utpreget urban serie tuftet på research, er Anja Dahle Øverbyes Hundedagar en personlig skildring av oppvekst innerst i en vestlandsfjord.

Øverbye er egentlig illustratør, men har de siste årene laget tegneserier hver dag. Noen av seriene hennes er dagbokaktige og legges rett ut på nett. Andre er mer ambisiøse og blir til bøker. Felles for alle er det selvbiografiske utgangspunktet.

Hun er forsiktig med å utlevere andre, men Øverbye er ikke redd for å fremstille seg selv som sårbar eller slem. I nettseriene har hun fortalt om sin kamp mot kreften, i Hundedagar tar hun inspirasjon fra sin egen barndom.

– Det kan være sunt å lese om noe jævlig, sa Øverbye, – og ikke bare rosablogger.

Svenske Malin Biller har en lignende innstilling. I Norge er hun mest kjent for vitseserier i Larsons gale verden og M, men det foreløpige hovedverket hennes er den selvbiografiske boken Om någon vrålar i skogen. Der er hun innom vonde temaer som mobbing, spisevegring og alkoholisme. Det var ikke for egenterapiens skyld Biller valgte å fortelle sin historie, hun gjorde det i håp om at den skulle kunne hjelpe andre. Og det vet hun at den har gjort.

Om någon vrålar i skogen er dessverre ikke oversatt til norsk, men lar seg skaffe i både svensk og dansk utgave. Anja Dahle Øverbye jobber for tiden med en bok som har arbeidstittelen Bergen.

Den oppdiktede oppveksten

En tredje innfallsvinkel til oppvekstskildringen – helt annerledes enn Holen og Noguchis historiske og Øverbye og Billers selvbiografiske – ble presentert av den kristiansandbaserte trioen Kristian Landmark, Ole Tellefsen og Kenneth Iversen.

Deres 7 er et ambisiøst prosjekt på alle plan. Det er snakk om syv unge superhelter i hvert sitt land. Det er snakk om en blanding av science fiction og sosialrealisme. Det er snakk om samfunnskritikk og satire. Og det er snakk om hundrevis av sider og en hel serie med bøker.

NYTT: Et utdrag fra den kommende boka "7" av Kristian Landmark, Kenneth Iversen og Ole Tellefsen.
NYTT: Et utdrag fra den kommende boka “7” av Kristian Landmark, Kenneth Iversen og Ole Tellefsen.

De tre ubeskrevne serieskaperne – Landmark og Tellefsen er egentlig film- og teaterfolk, Iversen har kun publisert noen sider i Bobla – har kort sagt lagt listen dumdristig høyt. Men sannelig om ikke smakebitene deres så imponerende ut. Ideene virket godt funderte, det visuelle ingenting om ikke proft. Hvis 7 virkelig skulle vise seg å leve opp til dette, snakker vi om den mest oppsiktsvekkende norske serien siden Krüger & Krogh.

Første bind skal etter planen være ute før jul neste år. Utgiver er Cappelen Damm.

Skal det være selvbiografi, så skal det være selvbiografi

Oppvekst og selvbiografi var tema også for en løs, litt-sånn-sent-på-kvelden-preget rundbordsamtale mellom Terhi Ekebom (Finland), Rufina Bazlova (Hviterussland), Maxim Prasolov (Ukraina), Anja Dahle Øverbye og Bård Lilleøien under oppsyn av Stribefebers utrettelige ordstyrer Kristian Hellesund.

DEBATT: Rufina Bazlova, Terhi Ekebom, Anja Dahle Øverbye, Bård Lilleøien og Kristian Hellesund rundt bordet.
DEBATT: Rufina Bazlova, Terhi Ekebom, Anja Dahle Øverbye, Bård Lilleøien og Kristian Hellesund rundt bordet.

Alle rundt bordet syntes enige om at Mummitrollet og Tommy & Tigern er oppvekstkildringer gode som noen. Marjane Satrapis Persepolis og David B.s Epileptisk ble trukket frem som selvbiografiske mesterverk.

Mine tanker gikk likevel til stakkars Joe Matt. Av alle selvbiografiske serieskapere, er han den klart mest selvutleverende. Joe Matts serier er selvutleverende inntil det selvdestruktive.

I hefteserien Peepshow brukte han massevis av plass på å beskrive sine seksuelle fantasier om en av venninnene til kjæresten. Han la ingenting i mellom. Han var besatt av denne jenta. Og det gikk som det måtte gå. Kjæresten leste seriene, ble rasende og gjorde det slutt. Og selvsagt handlet neste Peepshow om bruddet. Siden har Joe Matts serier – bortsett fra den fine, harmløse oppvekstskildringen Fair Weather – stort sett kretset rundt pornoavhengighet, selvforakt og en gradvis tilbaketrekning fra alt sosialt liv.

Dette har strengt tatt ikke noe med Stribefeber å gjøre. Men som siste ord om temaet selvbiografiske tegneserier – eller kanskje som en advarende pekefinger mot selvbiografiske tegneserier – kan jeg likevel ikke komme på noe mer passende enn historien om stakkars Joe Matt.

Koselig med festival

Selvsagt skjedde det mye mer i helgen. Det var debatter, det var workshops, det var stands, det var utstilling, det var filmvisninger og det var quiz. Og som vanlig fant de beste samtalene sted i baren etter at det offisielle programmet var over. Men sånn skal det være på festival. Man skal ikke rekke å få med seg alt.

Stribefeber gjør antakelig klokt i å velge en litt annen profil enn de allerede etablerte festivalene. Arrangementsmessig fungerer dessuten det meste godt. Utfordringen fremover blir å tiltrekke seg mer folk. I år var besøket brukbart på lørdag, men tynt på fredag og søndag.

TEGNET RAPPORT: Bård Lilleøien serieblogget fra festivalen.
TEGNET RAPPORT: Bård Lilleøien serieblogget fra festivalen.

Mitt tips – som serieskaper med festivalerfaring helt tilbake til forrige årtusen – er å legge enda mer vekt på det sosiale. Tegneseriefolk tilbringer veldig mye tid alene. Når de først kommer seg ut, vil de gjerne treffe likesinnede. Ta dem med på fest etter at dagens program er over. Gi dem mat og øl. La dem henge. Da vil de komme tilbake igjen også neste år. Og da tar de med seg serieskapervennene sine.

Og har man først klart å lokke til seg serieskaperne, vil serieleserne følge etter.