Nylig ble det kjent at Nick Drnasos andre tegneserie, Sabrina, er blitt inkludert i langlista til den prestisjefylte engelske litteraturprisen Man Booker Prize. Det er første gang en tegneserie er nominert, noe som har ført til mange overskrifter og mye virak rundt den 29-årige amerikaneren. Stjerneforfatter Zadie Smith har uttalt at boka er den beste hun har lest om vår samtid, uansett medium. Andre prominente fans inkluderer Jonathan Lethem, Chris Ware og Adrian Tomine.

De to sistnevnte tegnerne kommer ikke som noen overraskelse, det var de to første navnene som slo meg da jeg så Drnasos tegninger for første gang. Drnaso deler deres forkjærlighet for rene flater, klare linjer og sobre fargeskalaer. Selv det stringente rutenettet minner om de to mesternes. Men de første smakebitene av Sabrina fylte meg også med tvil. Sidene var skjematiske og uenergiske. Tekstboblene hang på samme plass over alle tegningene, og trakk blikket mitt mer videre i det tekstlige enn gjennom tegningene.

I en samtale på Steffen Kvernelands Facebook-side stilte Jason nettopp det spørsmålet jeg selv også lurte på: Er dette en typisk tegneserie ”for de som ikke liker tegneserier?”

Sabrina Man Booker Prize

Takket være onde amazons überschnelle leveringssystem hadde jeg boka i hendene under 24 timer etter at jeg ble klar over dens eksistens. Det fysiske førsteinntrykket bekreftet det digitale. Tegningene er plassert inn i rigide rutenett og en grunnform som består av tolv like store ruter på hver side. Variasjonen går ut på å gjøre noen ruter like store som to, eller fire, av grunnrutene. Det er ingenting i Sabrina som er i nærheten av Chris Wares formsans og eksperimentvilje. Mens Wares serier ser rigide ut ved første øyekast, for så å åpne seg opp i alle retninger, forblir Drnaso i støpeformen. Menneskene er like uttrykksløse, de har strekansikter og vi ser dem som oftest litt på avstand. Det gis stor plass til ordløse ruter hvor de gjør hverdagslige ting. Noen steder er de så banale – mann åpner dør, setter seg, ser ut i luften, tar opp dukke – at jeg føler meg henvist til «Safety on board»-pamfletter og annen infocomics.

Da jeg begynte å lese forsterket dette inntrykket seg. Jeg følte at ble presset inn i en oppskriftsmessig lesemåte hvor hver side var lik den forrige. Jeg sovnet.

Men en bok som blir så unisont hyllet må jo ha noe ved seg, så jeg ga den en ny sjanse da jeg var mer opplagt. I prologen møter vi de to voksne søstrene Sabrina og Sandra som snakker om å dra på en sykkeltur sammen. Deretter forflytter historien seg til en annen by, hvor Teddy ankommer for å bo hos sin barndomsvenn, Calvin. Det viser seg raskt at Teddy er Sabrinas kjæreste og at hun har vært sporløst forsvunnet i en måned. Teddy er naturlig nok langt nede, og tilbringer dagene med å høre på podcasten til en konspirasjonsteoretiker.

Tidlig i boka blir Sabrina funnet død (så dette er ingen nevneverdig spoiler) og en video av mordet på henne begynner å sirkulere på nettet Drapet blir en stor mediesak og det er her Sabrina blir interessant: Den gir en svært presis skildring av vårt nye mediehverdag hvor folk nekter å tro på fakta og spinner de villeste konspirasjonsteorier som det er umulig å argumentere imot. Mannen bak podcasten mener drapet på Sabrina er iscenesatt av myndighetene for å skremme befolkningen. Sabrinas søster og kjæreste begynner å motta truende meldinger hvor de blir bedt om å innrømme at de er skuespillere. Selv Calvin får etter hvert trusselbrev hvor de sier de vil gå etter datteren hans hvis han ikke innrømmer at han er en del av et komplott.

Sabrina Man Booker Prize

I denne kalde og mistroiske virkeligheten kommer Drnasos tegninger mer til sin rett. En side består av hvite tekstruter som viser en hatmail, med Calvins store øyne og lamslåtte blikk til slutt. Den insisterende stemmen i podcasten blir illustrert av en anonym radio med store tekstbolker over som virker utmattende. Noen helsvarte drømmescener gir også gode avbrekk fra alt det beige og dueblå.

Sabrinas dagsaktualitet er slående. Bare for noen dager siden kunne Aftenposten avsløre hvor mye netthat ofrene etter 22. juli blir utsatt for. I boka skjer det samme: ofrene blir dobbelt ofre, samtidig som at hetserne virkelig tror på sin versjon. Boka gir et godt innblikk og innføring i konspirasjonsteoriene fra 9/11 og fremover, og klarer på veldig god måte å vise dynamikken i slike tragiske hendelser. Ofrene på sin side står alene igjen, uten noe sikkerhetsnett eller hjelp til å takle den dobbelte smerten de blir utsatt for.

Drnaso gjør en original og modig vri når han velger å vende blikket bort fra et spennende mordplott og heller viser disse nye sidene ved tragiske hendelser. Sabrina er opplysende og sterk lesning. Men er den så unikt god at den, som eneste tegneserie noensinne, fortjener å bli Bookerprisnominert?

Sabrina Man Booker Prize

Etter min mening er svaret et klart nei. Drnaso har svært mye å gå på som illustratør, han har selv sagt at han ikke har lest så mye tegneserier, han er mer opptatt av film. Det syns, boka minner mye om storyboards og selv om historien på mange måter kler det anonyme og distanserte uttrykket kunne mye ha vært gjort mer innovativt og engasjerende.

Så hvorfor er boka den første nominerte? Det er fristende å besvare Jasons spørsmål med ”ja”, dette er en tegneserie for de som ikke er vant til å lese tegneserier. Sabrina er lett å lese og veldig tekstfokusert. Tegningene benyttes for det meste kun for å vise hvor de er, at tiden går, og så videre. Samtidig er dens samfunnskritikk så presis og relevant at mange litteraturelskere dermed vil mene den er viktig, ”sjangeroverskridende”  og på et høyere nivå enn andre tegneserier.

Det er jeg ikke enig i, men Sabrinas popularitet hos et mer litterært publikum vil høyst sannsynlig gjøre flere av dem mer interessert i tegneserier. Derfor er Nick Drnasos nominasjon så gledelig. Det er en viktig anerkjennelse for tegneserier generelt, og forhåpentligvis er det starten på flere tegneserienominasjoner i internasjonale prestisjepriser fremover.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her