Fader’n brukte et knippe Knøttene-pocketbøker i engelskundervisninga for de øverste klassetrinna i barneskolen. Vanskelige ord og uttrykk var oversatt og forklart i margene. Fram til skolemoden alder hadde jeg lært engelsk gjennom heavy metal-tekster og lommeparlør, og som tegneserieglad guttepjokk utvida jeg vokabularet med fader’ns gamle pocketbøker. Engelskleksene blei heretter krydra flittig med gloser som «crabby», «blockhead», «fussbudget» og «I’m gonna slug ya» – i tillegg til «burn in hell» og «social disease».
Les om flere serieheltinner her
Jeg trur ikke det var tilfeldig at de orda jeg la meg sterkest på minnet kom fra en av tegneserienes mest fryktinngytende og ikoniske figurer, Lucy van Pelt.
Lenge trudde jeg Lucy var hovedpersonen i Knøttene. Måten hun typisk blei portrettert som en gretten, aggressivt dominerende skrikhals som både forventer og krever at verda skal innrette seg etter henne, bidro til inntrykket av at hun var seriens origo. Hennes tilstedeværelse tok oppmerksomheta i alle situasjoner. Om hun ikke regnes som hovedperson i serien, så er hun definitivt den som styrer den. Hun er en kombinasjon av høgrøsta og voldelig insistering, hensynslaus svarthvitt-tenking og uendelig sjøltillit, som nettopp i kraft av disse egenskapene kan overkjøre og hevde seg sjøl overfor vennene sine. Hun gjør seg sjøl umulig å overse.
Avisstriper flest går i en evig loop, der figurene opptrer som sjablonger i ulike situasjoner og gags, før serien vender tilbake til utgangspunktet. Ofte har en tegneseriefigur et knippe definerende karaktertrekk som mer oppfyller en funksjon heller enn å gi identitet. Et av de mest tiltalende trekka ved Knøttene er hvor komplekse og mangfoldige figurene er, og hvordan alle poenga i serien springer ut i fra presist definerte identiteter. Det spesifikke er morsommere enn det generelle: I Knøttene er som regel ikke et poeng morsomt kun i seg sjøl, men på grunn av hvilken figur som avleverer det.
Til tross for si røffe, brutale framtoning, har Lucy ei kjerne av usikkerhet. Sjølbildet og atferda preges av store svingninger: Hun fisker ofte etter komplimenter og søker bekreftelse fra vennene sine, men om hun ikke får den responsen hun håper på, blir hun deprimert og/eller sint. Hun innrømmer det sjelden åpenlyst, men hun er avhengig av de personene hun omgir seg med. Charlie Brown representerer uskyld og ro, og sjøl om hun ofte utnytter de kvalitetene som hun ikke har, oppmuntres hun av at de fins. I en sekvens fra søttitalet, der Charlie Brown havner på sjukehus og ikke synes å bli noe bedre, spør Lucy hva som er galt med verda når ikke en som Charlie Brown kan bli frisk igjen. I siste rute hytter hun frustrert med neven, mens hun roper: «I need someone to hit!»
Knøttene handler i bunn og grunn om skuffelse, bekymring og sårbarhet. Til dette hadde skaperen Charles M. Schulz å si: «Happiness isn’t funny». Under ei søt og koselig overflate finner man en serie befolka av tilsynelatende mistilpassa og dysfunksjonelle unger, men dette inntrykket virker noe fordreid. Hadde for eksempel Lucy vært en gutt og Charlie Brown ei jente, ville Knøttene etter alt å dømme ha vært en veldig annerledes serie.
Knøttenes univers utmerka seg ved fraværet av voksne, men kanskje mer subtilt utmerka den seg ved å la de kvinnelige figurene dominere. Schulz forutså på mange måter de omveltningene i likestillingsspørsmåla som babyboom-generasjonen skulle oppleve, ved å styre unna kjønnsstereotypene som prega etterkrigstida og reversere dem. Lucy er det mest lysende eksemplet: Med sitt aggressive vesen inntar hun med største sjølfølge lederposisjon. Hun demonstrerer overlegenheten sin overfor Charlie Brown. Hun er entrepenøren som starter egen virksomhet. Hun er sjåvinisten som plasserer gutter i to kategorier: følsomme fjols som Charlie Brown og hennes egen bror Linus, og sexobjekter som Schroeder. Guttene i Knøttene er passive og makteslause, fulle av følelser og engstelser – og i de fleste tilfeller ufrivillige ofre for jentenes amorøse tilnærminger.
Det løper ei åre av subtil feminisme gjennom Knøttene, som belyser forhold som dominans, makt og kjønnsroller på en snedig og uhyre festlig måte. Som Lucy ordlegger seg: «The crabby little girls of today are the crabby old women of tomorrow.»
