Hanne Sigbjørnsens bok Tegnehanne er en samling av gamle bloggposter fra bloggen med samme navn og fra hennes spalte i Aftenposten, i tillegg til et par nye historier i kjent stil. Enkelte av de gamle historiene har fått nye tegninger, fordi Sigbjørnsen, som hun innrømmer i et eget kapittel, ikke er så flink med back-ups.

Løfter munnvikene

Sigbjørnsen har skrevet og tegnet under navnet Tegnehanne på egen blogg siden 2010, og i 2013 ble hun plukket opp av Aftenposten. I 2011 ble hun kåret til «Årets blogger» under Vixen Blog Awards og hun ble i tillegg tidligere i høst tildelt Pondus-prisen.

Sigbjørnsen tegner enkelt og treffsikkert, og man kan ikke unngå å smile når man ser på tegningene. Historiene er gode og akkurat passe utleverende, og Sigbjørnsen er kjent for å ta hverdagslige ting på kornet.

 

Blogg i bokformat: Tegnehanne er vanligvis å finne på nett, men hun har nå tatt steget ut på papir.
Blogg i bokformat: Tegnehanne er vanligvis å finne på nett, men hun har nå tatt steget ut på papir.

Likevel føles det som at Sigbjørnsen og redaksjonen ikke har valgt de beste historiene fra bloggen til denne boken. Uten å kunne peke på spesifikke historier som «burde ha vært med», har jeg minner om flere som har gitt meg vanskeligheter med å opprettholde kontrollen over ansiktsmuskulaturen min.

Tegnehanne er Sigbjørnsens første bok. Mange bloggere får boktilbud fra forlagene, hvor det vanlige er å først utgi en bok med en «best of bloggen» – og tegnebloggere er intet unntak. Sigbjørnsens strek er sjarmerende og lettforståelig, og er ikke-god-men-god på samme måte som Hyperbole and a Half og The Oatmeal. I likhet med disse gir også Tegnehanne en følelse av unødvendighet, fordi både historiene og tegningene mister litt spenning på veien fra piksel til blekk.

«Vent, hva leser jeg om?»

Et annet problematisk moment er bokens kapittelinndeling. Historiene skilles fra hverandre utelukkende ved hjelp av en nesten usynlig linje på toppen av hver side, hvor hvert kapittel har sin egen farge. Selv om man skulle tro at fargene hjelper leseren å skille bloggpostene fra hverandre, fungerer det ikke slik. Flere ganger blir leseren dratt uvitende inn i neste kapittel. Kapitlene har en tilsynelatende uforståelig oppbygning, og det er ved ren tilfeldighet at man oppdager at man er i et nytt.

Tegnehannes tegninger viser små, dagligdagse episoder.
Tegnehannes tegninger viser små, dagligdagse episoder.

Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av skuffelse og «Var det alt?». Jeg liker Tegnehanne, men det jeg fikk ut av denne boken var en mistanke om at historiene i boken er plukket ut på måfå fordi «alle kule tegnebloggere må jo komme med en bok». Eller kanskje de ville spare de beste historiene til en senere utgivelse, for å ikke satse alle pengene på samme hest. Problemet er bare at den ene hesten som slapp ut av stallen ikke ga meg noen grunn til å investere videre i jockeyen. Dette er åpenbart en bok som er ment å ligge på et kaffebord eller stå urørt i bokhyllen til en superfan.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.