Først av alt: All heder til serieskaper Håkon Aasnes og hans Smørbukk 2016 for å ha blitt tildelt Sproingprisen i august i år. Ingen er uenige om at prisen har gått til en hedersmann i norsk tegneseriebransje. Likevel er mange overrasket over at prisen går til en så tradisjonell tegneserie i et ellers veldig spennende tegneserieår.
Prisen for beste oversatte tegneserie gikk til Kazu Kibuishis Amuletten. Du kan lese Empirix-anmeldelsene av de ulike bindene her:
Sproingprisen har også provosert tidligere. Les daværende Empirix-redaktør Erle Marie Sørheims kommentar fra 2014: Er dette prisen vi vil ha?
For å få en utdypning tok Empirix en prat med Jan Petter Krogh, president i Norsk tegneserieforum, som deler ut Sproingprisen.
Kan du si noe om bakgrunnen for at prisen ble opprettet?
– Da vi opprettet prisen i 1986 hadde den tre oppgaver: Å ære gode tegnere, å oppmuntre til flere gode tegneserieutgivelser, og å fremme NTF. Sproing skal være en nasjonal tegneseriepris som medlemmene våre stemmer frem. Før Sproingprisen fantes det bare én barnebokpris i regi av det offentlige, og noen pris til oversatte serier fantes ikke i det hele tatt.
Hvordan avgjøres hvem som får Sproingprisen?
– Alle de 170 medlemmene i NTF kan sende inn forslag, som blir samlet i en lang liste. Med utgangspunkt i listen kan medlemmene sende inn prioriterte lister på fem norske og fem utenlandske serier. De som får flest stemmer her går videre til finalen, der alle har én stemme i hver klasse. Den som får flest stemmer vinner. Det er veldig demokratisk.
[infobox]Sproingprisen ble denne uken delt ut til Håkon Aasnes og Norsk Barneblad for juleheftet Smørbukk 2016. Finnes det noen begrunnelse, siden det kun er antall stemmer som avgjør?
– Ved utdelingen sa jeg noen ord om hva jeg rent subjektivt tror er grunnen til at serien vinner. Jeg leste den og lo veldig godt av den, og det må jeg innrømme at jeg ikke alltid gjør av Smørbukk. Den stod ikke øverst på min liste, men det er et veldig godt hefte.
Flere har sagt at det å gi prisen til Smørbukk representerer et nostalgisk og tilbakeskuende syn på tegneserier. Hva mener du om den kritikken?
– Da tror jeg ikke de har lest årets Smørbukk. For min egen del synes jeg tegneserien var veldig aktuell. I historien reagerer politiet på en mulig bombe, som viser seg å bare være Smørbukks pakke. Det kan godt være at kritikerne har rett i at noen har vært nostalgiske i stemmegivningen, en god del av medlemmene våre er oppi årene. Men det er ikke krav om begrunnelse hverken for å nominere eller for å avgi stemmer. Personlig har jeg lest nok anmeldelser i mitt liv til at jeg har gått lei av det. Det er en grunn til at anmeldelser av tegneserier, musikk og bøker har forsvunnet fra avisene.
Det er flere serier som åpenbart kunne vært nominert i år, blant annet den Bragepris-vinnende Ungdomsskolen av Anders Kvammen. Fungerer prosessen bak Sproingprisen tilfredsstillende når serier av åpenbart høy kvalitet ikke blir tatt med?
– Vi har forsøkt å ha et jurysystem tidligere, men det fungerte veldig udemokratisk. Vi fikk mange tilbakemeldinger på at prisen var på vei bort fra det brede lag i tegneserienorge, altså folk som leser Donald og Fantomet. Sproing skal ikke være en fagpris, vi lar det være opp til medlemmene våre å avgjøre hva som er bra eller dårlig. Om man føler at noen utgivelser mangler, bør man melde seg inn i foreningen og være med å påvirke. Det er forbløffende mange som ikke er medlem av Norsk tegneserieforum. Og det er veldig pussig at en organisasjon som skal fremme tegneserier nesten ikke har noen forlagsfolk blant medlemmene.
Sproingprisen har gått fra å være en veldig viktig pris i tegneserienorge, til en pris som knapt får omtale i media i det hele tatt. På utdelingen denne uken deltok rundt 20 personer, hvorav mange var fra forlaget som eide lokalene. Er du redd for at folk heller enn å melde seg inn og engasjere seg, bare vil anse prisen som irrelevant?
– Nei, jeg ble veldig glad av årets prisutdeling. Da vi delte ut prisen i rotunden på Deichmanske bibliotek de første årene, var det sjelden så mange som tyve personer som møtte opp. Det var ikke mer interesse for sproingprisen de årene hvor prisen hadde en avstemming som var åpen for alle.
Amuletten av Kazu Kibuishi vant Sproingprisen for beste oversatte serie. En av de norske nominerte. En skrue løs av Robert Markhus var nominert i norsk klasse. Fellesnevneren for de to er at forlagene nekter å omtale dem som tegneserier. Hvorfor tror du det er slik?
– Synet på tegneserier i Norge har blitt mer negativt de siste årene. Forlagene forteller at tegneserier blir boikottet av bokhandlere. Bibliotekarstudenter har fortalt meg at tegneserier ikke er noe man har et positivt forhold til lenger. Jeg frykter at tegneserier gjennom satire og karikaturer har en gjennomslagskraft som gjør at maktmennesker går inn for å gjøre dem mindre populære. Jeg tror du må tilbake til starten av 1970-tallet for å finne så mange forsøk på å stoppe utgivelser og innskrenke tegneres frihet. En annen type sensur er at serier får mindre penger gjennom pressen, siden serier og illustrasjoner gjerne er det første som kuttes. Men dette er mine personlige meninger, og ikke offisielle standpunkt fra NTF.
