Sporveiens historie på én-to-tre

I tegneseriesammenheng vil 2015 bli stående som et gjennombruddsår for tegneseriemediet som kommunikasjonsverktøy i den norske offentligheten. 2015 var nemlig året da så vidt forskjellige institusjoner som Nasjonalmuseet for arkitektur, Norsk folkehjelp og Sporveien omfavnet tegneserien i informasjonsøyemed, og når slike aktører kommer på banen er det som regel et tegn på at noe er i ferd med å skje – eller rettere sagt at det allerede har skjedd.

Tegneserienes nye rolle

Det startet i oktober med åpningen av Nasjonalmuseets utstilling Arkitekturstriper, som var viet til bruken av tegneserier i arkitektonisk sammenheng, og som gjorde en ypperlig jobb med å belyse de mange måtene mediet kan brukes til å illustrere og dramatisere byggeprosjekter, og skjenke dem et snev av personlighet og spesifisitet som 3D-modeller ikke er i stand til. Deretter produserte studioet Positive Negatives den dokumentariske Syria-pamfletten Den farlige reisen på oppdrag for Norsk folkehjelp, og nå er det altså Sporveien som kaster seg inn i julehefteracet med utgivelsen Sporveien i Oslo 1875-2015.

Felles for alle disse tilfellene er at tegneseriemediet fyller en rolle som tidligere ville blitt fylt av prosa, film og infografikk, og uansett hva man måtte mene om de konkrete resultatene, er det utelukkende positivt at andre aktører enn Kulturrådet og Bladkompaniet betaler folk for å lage og stille ut tegneserier her til lands. Jo flere betalte oppdrag norske tegneserieskapere har å velge mellom, jo flere muligheter vil de ha til å utvikle håndverket sitt, hvilket i tur innebærer bedre håndverk og bedre tegneserier.

For spesielt interesserte?

På Oslos trikker har man de siste ukene kunnet observere reklameplakater for Sporveien i Oslo 1875-2015, som markedsføres mot “alle som elsker trikk og tegneserier”. Vi har altså å gjøre med et vaskekte nisjeprodukt, men ettersom det er et nisjeprodukt som ser ut som et julehefte og utgis i førjulstida, har det potensielt et langt større nedslagsfelt enn en ordinær norsk tegneserieutgivelse. Undertegnede hører imidlertid til blant dem som med hånden på hjertet kan si at de virkelig elsker både trikk og tegneserier, og bør i så måte være utrustet med de nødvendige kunnskapene og fetisjene som skal til for å fullt utbytte av utgivelsen. Jeg har sågar en fortid som medlem i Norsk Jernbaneklubb, selv om det ble med ett år, og selv om min befatning med medlemsmagasinet På sporet begrenser seg til å ha skumlest et par av tekstene i artikkelserien “Nattog i Norden”.

Man kommer ikke unna det faktum at Sporveien i Oslo… henvender seg til et publikum med såpass spesifikke ønsker og behov at den plasserer seg på siden av det man tradisjonelt tenker på som kunst og underholdning. Dette er en utgivelse for mennesker som er levende interessert i hvordan trikkelinjene i hovedstaden har vært driftet og administert gjennom 140 år, og som er oppriktig takknemlig for den medfølgende plakaten hvor HaWa- og Høka-trikkene er tegnet opp side om side med SL-79 og Italia-trikken.

Godt håndlag med historien

Likevel er det ingen tvil om at Kristian Krohg-Sørensen gjør en god jobb med å skildre øyeblikksbilder fra Oslo-trikkens historie. Heftets røde tråd er en tidslinje som markerer viktige årstall i Oslo-sporveiens utvikling, og Krohg-Sørensens jobb har bestått i å omdanne disse merkeårene til énsidesvignetter som oversetter tekniske og historiske opplysninger til hverdagsscener leserne kan relatere til. Alle som har lest første bind av Gulosten vet at dette er en materie Krohg-Sørensen har et spesielt godt håndlag med, og selv om hans rolle i prosjektet til syvende og sist koker ned til å besørge en form for dramatisert infografikk, er det unektelig en sjarmerende og opphøyet form for infografikk.

Det er ikke helt godt å si hvorvidt Sporveien i Oslo… er en lokalpatriotisk og sporveisnostalgisk cash grab eller et heroisk nybrottsarbeid i skjæringspunktet mellom tegneserier og allmennopplysning. Selv står jeg i spagat med det ene beinet i en oppriktig verdsettelse av Krohg-Sørensens skildring av introduksjonen av trikkemodellen “Gullfisken” på 30-tallet og det andre i en mindre attråverdig følelse av å ha betalt 70 kroner for en glorifisert informasjonsbrosjyre.

Nybrottsarbeid

I den store sammenhengen representerer imidlertid

Sporveien i Oslo 1875-2015 – 140 år på skinner en slags seier: Det ble produsert et julehefte om sporveien i Oslo, og en av landets fremadstormende tegneserieskapere fikk – formodentlig – anstendig betalt for å tegne det. Det fantes en tid da institusjoner som Sporveien var tilfreds med å outsource denne typen oppgaver til anonyme grafikere og lokalhistorikere, og det faktum at de nå setter tegneserietegnere på jobben er et udelt gode.

Hva selve utgivelsen angår tilfredsstiller Sporveien i Oslo de fleste krav man rimeligvis kunne stille til et slikt prosjekt, og den eneste innvendingen av betydning går på at den med sine 24 sider – 13 av hvilke er viet tegneserier – er en smule dyr.

Interessert i å lese mer om 2015-debutant Kristian Krohg-Sørensen? Her er anmeldelsen av hans første tegneserie, Gulosten:
https://www.empirix.no/livet-helvete-har-aldri-vaert-bedre/