Thomas Falla Eriksen er en ambisiøs type. Hans forrige tegneserie, Den fjerde veggen, var en lek med tegneserieformatet og, ja, den fjerde veggen. Følgearket til Squidologi, hans nyeste prosjekt, lover «en kreativ lek med konspirasjonsteorier, alternative tolkninger av teologi, og mer eller mindre innsiktsfulle tolkninger av kvantefysikk».
Dette, kombinert med inspirasjon hentet fra H.R. Gigers kunstverk, kan vekke en sterk nysgjerrighet hos leseren, men også en nagende uro over at serieskaperen har bitt over mer enn han kan svelge.
Gjennomtenkt men uforklart
Som i Den fjerde veggen viser Falla Eriksen med Squidologi at hans sterkeste side er store, gjerne symmetriske og ganske psykedeliske tegninger. Han er også en kløpper på konsepter, og det er tydelig at Squidologi er noe han har tenkt på, designet og jobbet med i lang tid. Universet som presenteres i serien virker godt gjennomtenkt og etablert, men det blir i hovedsak stående uforklart. Der vi får en slags opprinnelseshistorie, krever denne enda mer forklaring. Og det passer ikke alltid like bra sammen med at Squidologi er en ordløs tegneserie.
Squidologi
Thomas Falla Eriksen
Jippi forlag, 2018
Ordløse tegneserier er en lang og viktig tradisjon. På 1920- og 30-tallet var ordløse romaner (som de het den gangen) en populær sjanger, spesielt i Tyskland. Det var en sjanger som viste seg å være svært effektiv for å portrettere eksistensiell angst og sosial urettferdighet. Lynd Ward skapte ordløse romaner i USA, og har inspirert både Will Eisner og Art Spiegelmans arbeider. Men det er en vanskelig sjanger å produsere i. Når man tar bort en hel kommunikasjonsform, må man kompensere med å gjøre den gjenværende enda mer inderlig og ekspressiv.
Dessverre klarer ikke Squidologi dette, og står igjen som en rekke bilder. Det er lett å tenke at løsningen er enkel – bare sleng inn ord. Problemet er at Falla Eriksens store idé for universet han presenterer for leseren er såpass gjennomtenkt og innfløkt at teksten hadde måttet inneholde så mye eksposisjon at hele Squidologi ville minnet om en Marvel-tegneserie fra tidlig 70-tall.
Hvem handler det om?
Squidologis rollebesetning består av en rekke figurer leseren ikke blir kjent med, og derfor heller ikke bryr seg noe særlig om. Vi har en kvinnelig forsker som et stykke ut i boken rømmer fra jobben og samfunnet, og dette er antakelig historiens hovedperson. Det finnes også en rase med supersmarte blekkspruter som går med shorts og t-skjorte, ikke ulikt et nittitallsbilde på en rad dude, og vi følger enten én spesifikk av disse på eventyr, eller så ser vi bruddstykker av hva disse blekksprutene driver med sånn generelt.
Det er litt usikkert, for alle blekksprutene er like, både i utseende og klesvalg, bortsett fra at vi én gang ser at en av blekksprutene har en logo på t-skjorten sin. Vi ser ham aldri igjen, og han har ikke en funksjon når vi møter ham heller. Ellers har vi massevis av folk i bakgrunnen, både forskere av forskjellige raser (en annen type blekkspruter, samt firfislemenn).
Squidologi er på mange måter frustrerende. På den ene siden inneholder den flotte illustrasjoner av det kaleidoskopiske og psykedeliske slaget, og det er noen paneler Alien-fantaster vil glede seg stort over. På den andre siden er historien så godt gjemt at det krever ekstreme mengder velvilje for å lirke den ut.
Squidologi prøver å fortelle en (antakelig dyp) historie, men klarer bare å vise oss at “dette skjedde, så skjedde dette, og like etterpå skjedde dette”. Konspirasjonsteoriene som angivelig lekes med, ser ut til å være at det er et firfisleaktig humanoid vesen i serien, den alternative teologien ser ut til å være at sivilisasjonen og religion ble skapt av blekkspruter, og kvantefysikken fungerer mest som en unnskyldning for at figurer kan teleportere.
Mangler nyanser
Thomas Falla Eriksen prøver med Squidologi å fortelle en historie uten å fortelle hvorfor ting skjer i den, eller i det hele tatt hvorfor historien må fortelles. Leseren blir ikke kjent med figurene i serien, og når serien viser at noen gjør opprør, skjønner man ikke hvorfor det skjer – inntil det punktet har man bare sett at “sånn er det her”, og ikke at noen mistrives. Dette står i kontrast til de ordløse romanene Squidologi narrativt bygger på, hvor nettopp opprør mot et undertrykkende samfunn var en tematikk som viste seg svært passende for sjangeren.
Alt dette gjør at Squidologi er en samling med fine tegninger av ting som skjer, men som i det store og det hele mangler motivasjon og nyanser. Det virker som at Falla Eriksen har brukt så mye tid på å tenke ut universet og de store, underliggende temaene at han tar for gitt at leseren også kjenner til dette like godt som han selv. Det som blir igjen er en mengde grandiose øyeblikk som ikke er så store som de burde ha vært, fordi leseren ikke kjenner bakgrunnen til hvorfor de er store.
