En god dag på jobben

Stripeserien Storefri trosser svakhetene sine og gjør seg fortjent til sin første samling i stort format.

Storefri, Marius Henriksens stripeserie om lærere og elver på en ungdomsskole, sliter like mye med avskrift som figurene i serien. Ikke sånn å forstå at serien er et plagiat. Den er heller et godt eksempel på hvordan et nokså uoriginalt utgangspunkt kan modnes til en serie som underholder mer enn gjennomsnittet.

Gjenganger i stripebladene

Stripeserien Storefri dukket først opp for tre år siden i Lunch-bladet. Den gangen var det en heller banal serie som var på kollisjonskurs med den urbane næringslivshumoren til de andre seriene i bladet. Det føltes logisk da den flyttet over til Pondus-bladet, som tradisjonelt har hatt en mye lavere terskel for kroppsvæskehumor og dårlig tegnede hender.

26-årige Marius Henriksen er nå bladets yngste, faste bidragsyter, og Storefri-albumet blir utgitt i samme format som mer etablerte Egmont-klassikere som den komplette samlingen av Frode Øverlis Riskhospitalet og jubileumsalbumet til Lise Myhres Nemi. (Storefri-albumet inneholder også et utvalg av Henriksens enrutere Hurtigmat, som har fast plass i Rutetid-bladet).

Kjente fjes

Marius Henriksen har et lite sett med figurer og situasjoner som han resirkulerer effektivt. I serien får vi møte Den gode læreren, Den dårlige læreren, Den desillusjonerte læreren, Den fortvilede rektoren, Den dumme vaktmesteren og Den sadistiske gymlæreren.

Noen av figurene bør være veldig gjenkjennbare, også for dem som bare leste tegneserier på skolen: Rektoren, den evig omvandrende sjefen for det hele som stadig oppdager dypere hull i kunnskapsbedriften, er nokså lik rollen til sykehussjefen i Øverlis Riskhospitalet. Læreren Vidar, den amoralske anarkisten som såvidt blir holdt i tømme av rammene rundt seg, har lånt mange trekk av Kjell i Børge Lunds Lunch. Men der Lund tidlig faset ut seriens opprinnelige hovedperson og lot Kjell overta, har Henriksen beholdt sitt alter ego som kjernen i serien: Den blonde Sigbjørn med sin evig rutete skjorte kan best beskrives som en figur som har mistet alle sine illusjoner altfor tidlig, og han tegnes konsekvent med en geip og et skulende blikk som er et av de mest gjenkjennbare elementene i Storefri. 

Liten variasjon

Den største styrken i Storefri er dialogen. Mye av den beste humoren i serien oppstår når figurene snakker forbi hverandre eller ikke klarer å møtes på felles grunn, noe som er mesteparten av tiden. Serien er basert på klassisk lytehumor – akkurat som på en virkelig ungdomsskole inviteres vi til å le av de dumme, de stygge og de avvikende – men i god sosialdemokratisk ånd blir lærerne hengt ut i minst like stor grad som elevene.

Serien veksler mellom enkeltvitser og å fortelle lengre, sammenhengende historier med stripene. De få gangene serien beveger seg ut fra skolesfæren (for eksempel når den blir med Sigbjørn på blind-date), er det tydelig hvor avhengig serien er av den faste settingen for å lykkes i skille seg ut. Den mangler det rike persongalleriet til for eksempel Radio Gaga (av Øyvind “Flis” Sagåsen), og den har heller ikke de imponerende tegningene til Eons Lars Lauvik eller Pondus’ Frode Øverli. Tvert imot er Storefri ekstremt enkel i uttrykket, og tegningene gjør at serien fremstår som dårligere enn den faktisk er. Variasjonen er liten, uttrykkene til figurene er stort sett de samme, og store deler av serien blir fortalt fra Knøttene-perspektivet i halvfigur bak et bord eller lignende.

Treffer blink med dynamikken

Likevel har serien noe ekstra som gjør den til en liten fryd å lese. Henriksen har truffet på en dynamikk mellom figurene som fungerer, og språklig er serien presis og helt fri for den typen akrobatiske krumspring som skal skjule at det ikke finnes noe innhold der (også kjent som lederartikkel i Pondus-syndromet).

Serien har en litt uforutsigbar galskap ved seg som kjennetegner gode stripeserier og som gjør at den holder seg frisk selv etter et helt album. Om Henriksen klarer å utvikle serien videre slik at den gjør seg fortjent til et langt liv, vil jeg derimot bli positivt overrasket. Storefri briljerer tidvis innenfor sine veldig tydelige begrensninger. Bare dét er mer enn godt nok til en bestått-karakter.