Svensk suksess i tegneserienes hjemland

Joanna Hellgren har klart å imponere de kresne franskmennene med sine serier. Nå bør nordmenn få opp øynene.

En kvinne pakker kofferten og bærer den ned trappa. Hun er i et stort hus, i en stol sitter en gammel mann, han spør, Vart ska du? Hun svarer, Men det har jag ju sagt. Jag åker och hämtar barnet. Jaså? sier mannen. Frances, Augusts flicka, svarer hun. Kvinnen går gjennom togstasjonen, hun er liten mot den store bygningen, setter seg på toget og toget kjører avgårde. Utenfor vinduet blir husene mindre og mindre, langsomt forsvinner de og bare himmelen, himmelen og gresset og trærne, trærne og kvinnen som ser dem, som sovner, er igjen.

Slik begynner første del av den usedvanlige, og usedvanlig vakre, tegneserietrilogien Frances. Den handler om barnet Frances, om tanta hennes, Ada, og seinere også om foreldrene. Tegnet i en blyantstrek som veksler mellom skarp forenkling og følsom skyggelegging skifter historien både i synsvinkel og i tid, uten forvarsler.

Sterke karakterer

Slik faller man inn i hver sekvens av denne serieromanen uten å vite hva man faller inn i, på nytt og på nytt faller man inn i ulike biter av dette universet, i disse menneskenes, denne familiens liv. Og det er et univers og noen mennesker man vil bli hos, fortsette å komme tilbake til og bli kjent med. De framstår som hele mennesker, samtidig får vi egentlig vite ganske lite om dem, det fortsetter å være steder i dem vi ikke blir kjent med. Skiftene i tid, sted og person bidrar også til at denne ganske så realistiske fortellingen samtidig får et preg av mystikk, eller i alle fall gjør at noe hele tiden føles litt uklart, litt usikkert, at noe flyter, historien flyter. Og som leser flyter man med.

Et varmt møte

Jeg møter Joanna under Stockholms internasjonale seriefestival, siste helga i mai. Det er en varm dag, det har vært utrolig varmt hele helga, og jeg går med t-skjorte for første gang i år. Hele festivalen er full av svette serieentusiaster, og jeg er glad, jeg er pepp, og samtidig veldig nervøs. Jeg har sett opp til Joanna og tegneseriene hennes i så mange år at jeg ikke helt kan forestille meg å faktisk skulle snakke med henne. Jeg, en helt vanlig person, liksom. Men når jeg snakker med Joanna viser hun seg å oppføre seg som en helt vanlig person hun også. Hun er snill, vennlig og ydmyk, og på tross av å være midt mellom en panelsamtale og en signering hos Galago, forlaget hennes, tar hun seg tid til å snakke rolig og lenge. Vi sitter i kafeen i første etasje på Kulturhuset der festivalen foregår, med utsikt til asfalten på Sergels torg, og hun kjøper en kopp te til meg, i stedet for omvendt. Ganske snart sitter vi og snakker.

Du har bodd i Frankrike under flere perioder, og både første del av Frances og Min nattbror, din første bok, ble utgitt på fransk før de kom på svensk. Hvor kommer interessen for Frankrike fra og hvordan endte du opp der?

Jeg ville dra på utveksling allerede da jeg søkte meg til Konstfack, Sveriges største kunst- og designskole, da jeg var nitten, men jeg visste ikke helt hvor. Egentlig tenkte på Reykjavik, men da det var tid for å søke var det februar og kaldt, så jeg valgte Paris i stedet. Det virket praktisk, jeg hadde jo hatt fransk i fem år på skolen, og dessuten ble moren min sammen med en franskmann da jeg var nitten, så jeg ville lære meg fransk ordentlig for å kunne snakke med den nye delen av familien. Etter å ha bodd der i et halvt år ville jeg bare bli der, og planla å ta en master der. Jeg kom ikke inn på den skolen jeg søkte på, men jeg ble værende likevel, jobbet i en butikk og i en kafé på Svenska Instituttet, og så jobbet jeg så mye jeg kunne med egne ting på kveldene. Jeg klamret meg fast i Paris så godt jeg kunne.

Lot du deg inspirere av den franske serietradisjonen da du bodde der?

Lite grann, men de serieskaperne som har inspirert meg mest, stilmessig, er nok Anke Feuchtenberger, fra Tyskland, og Amanda Vähämäki, fra Finland. Det var jo en del franske serieskapere som jeg kikket på, og bladde i bøkene til, men som jeg ikke leste seinere eller festet meg noe særlig ved. Da jeg begynte å lese serier som voksen, var det Julie Doucet jeg likte best, men det ser jo helt annerledes ut enn det jeg selv tegner, så det kan man kanskje ikke se.

Noe annet jeg har lurt på når det gjelder seriene dine er hvordan du jobber med ord og bilder, seriene dine flyter så lett framover – skriver du først manus og tegner etterpå, eller tegner du først? Eller er det en blanding?

Det er i stor grad en blanding. Da jeg var barn ville jeg enten bli kunstner eller forfatter, og etter hvert tenkte jeg at jeg ville bli illustratør, for da får man jobbe med bøker, med begge deler samtidig, liksom. Jeg hadde faktisk ikke tenkt å bli serieskaper, ikke i det hele tatt, med unntak av en veldig kort periode da jeg var ti og ville tegne hesteserier. Rett før jeg lagde min første seriebok, Min nattbror, skrev jeg en del noveller og jobbet med forskjellige bildebøker, så forskjellen på den og på Frances er ganske stor. Min nattbror er skrevet som en dagbokroman i førsteperson, og da var det sånn at jeg skrev litt, tegnet noen bilder, skrev litt mer, tegnet litt mer. Men med Frances er det bare replikker, ingen beskrivende tekst overhodet, så det var en helt annen måte å jobbe på. Forskjellen ligger også i at jeg skrev Min nattbror på svensk og oversatte den til fransk etterpå, men da jeg lagde Frances hadde jeg et fransk forlag, selv om jeg bodde i Sverige, så jeg skrev den direkte på fransk. Det funket ganske bra, selv med alle feilene, for språket ble nødt til å være veldig enkelt. Jeg kunne jo bare skrive på så mye fransk som jeg kunne.

Så det at du skrev på fransk påvirket hvordan Frances ble som bok?

Ja, jeg tror det. Jeg hadde nok ikke kunnet skrive en tekst som Min nattbror direkte på fransk, for det er mer en litterær tekst. Det er et barn som forteller så den er jo også er ganske enkel i språket, i og for seg, men likevel. Med Frances skrev jeg replikkene samtidig som jeg tegnet tegningen, så i den prosessen hang alt sammen. Innimellom visste jeg hvordan ting skulle slutte, og så fylte jeg på innholdet etterhvert. Som for eksempel i den tredje boka visste jeg ca hvordan det skulle slutte, jeg visste at Frances’ pappa skulle være borte og jobbe et sted, men jeg visste ikke hvor. Jeg hadde bare det bildet i hodet at han skulle jobbe, og så skulle han ikke være så populær på de stedene han dukket opp, men jeg visste ikke eksakt hva som skulle skje eller hvem han skulle møte. Noen ganger tegnet jeg en episode, eller noen episoder, og så fylte jeg på med andre episoder imellom dem senere. Jeg hadde en perm hvor jeg la alt i plastmapper så kunne jeg flytte rundt på ting.

Fra Min nattbror. Illustrasjon: Joanna Hellgren
Fra Min nattbror. Illustrasjon: Joanna Hellgren

Hva med Frances del en og to, visste du hvordan de skulle slutte?

Nei, ikke i like stor grad. Og jeg synes fortsatt ikke at den første delen har noen særlig bra slutt, for jeg hadde så veldig travelt da jeg jobbet med den. Jeg var nødt til å bli ferdig med den innen forleggeren min fikk barn, for når barnet kom ville det ikke bli tid til boka. Det ble litt en kamp mot klokka. Vi hadde bestemt at det skulle bli flere bøker, men ikke hvor mange, så jeg behøvde heldigvis bare å få en slutt på den første delen. Jeg visste ikke hvordan det skulle gå eller noe, så den er litt sånn, ja, jeg vet ikke. Det ble som det ble, det var ikke en så bra slutt.

Jeg synes slutten er veldig fin.

Takk. Med den andre boka visste jeg nøyaktig hvordan det skulle slutte. Da hadde jeg en bevegelse å gå etter. Jeg visste at Frances’ pappa ønsker å være genuin, og syntes det var gøy å møte en jente som var fattig og «ekte», at det passet selvbildet hans, mens hun ville komme seg vekk, til byen, for å få et annet liv. Og da jeg hadde fått på plass denne bevegelsen var det egentlig bare å fylle på den med scener. Det var temaet for den boka, men jeg hadde ikke bestemt noen detaljer, unntatt slutten.

Frances foregår jo i fortiden, et ubestemt tidspunkt i fortiden – hvorfor valgte du en annen tidsepoke enn din egen og hva synes du det har tilført historien?

Da jeg begynte hadde jeg ingen aning om hva det skulle bli, jeg bare begynte fordi jeg syntes det var gøy, og jeg hadde aldri trodd at det skulle bli en så lang historie. Jeg har alltid hengt meg litt opp i ting jeg leste da jeg var barn, jeg leste foreksempel alle Det vesle huset på prærien-bøkene flere ganger, og andre barnebøker som foregikk i fortida, så jeg tror at jeg hang litt fast i at jeg ville ha en stemning som føltes mørk og litt fortidig. Da jeg gikk i gang med å jobbe var det jo veldig mange ting jeg ikke hadde bestemt, jeg hadde ikke bestemt hvor historien skulle utspille seg, jeg hadde ikke bestemt når. I starten så det faktisk ut til å foregå lenger bak i tiden, men etterhvert gikk jeg tilbake og endret det. Tegnet om klærne deres og sånn, flyttet det lenger fram, kanskje til femti-seksti-tallet. Si hvis det hadde vært på førti-tallet, da hadde jeg virkelig måttet bestemme meg for at det var dét det var. Og på førti-tallet var det jo andre verdenskrig, noe jeg ikke kunne latt være å ta med. Så da ble det ganske mye til at jeg unngikk saker og ting, jeg unngikk etternavn foreksempel. Jeg bestemte bare at det var «på landet», og «i byen». Og det tror jeg gir alt sammen en litt rar stemning. Det hadde nok vært lettere hvis jeg hadde bestemt sånne ting på forhånd. I den andre boka for eksempel bestemte jeg meg for at det skulle være i Sverige og ga dem svenske fornavn. Da den kom ut i Frankrike trodde alle at det foregår i Sverige og da den kom ut i Sverige skrev anmelderne at det foregår i Paris. Jeg vil nok ikke jobbe på denne måten igjen, for når man ikke vet når noe er kan man jo ikke undersøke hvordan det var.

Illustrasjon: Joanna Hellgren
Illustrasjon: Joanna Hellgren

Personene i Frances er veldig levende, og man føler man vet hvem de er nesten med en gang man ser ansiktet deres første gang. Hva gjorde du for å bli kjent med karakterene da du jobbet?

Da jeg begynte å jobbe visste jeg jo ingenting om historien, men jeg visste jeg ville ha en hovedperson som Frances. Det er mange bøker jeg har elsket høyt som har en sånn hovedperson, og det er jo nesten en litterær klisjé med en snarrådig guttejente som går rundt og undersøker ting. Og jeg vet ikke, jeg bare liker den typen figurer veldig godt. Jeg identifiserer meg kanskje med den persontypen, selv om jeg aldri behøvde å gjennomgå noe av det Frances må gjennomgå, jeg var nok ganske vanlig. Hun er mye i slekt med Scout i To kill a Mockingbird, og forskjellige figurer i bøkene til Carson McCullers, som Mick i The heart is a lonely hunter. Hun har også en bok som heter The member of the wedding, der er det en person, Frankie Addams, som også går under navnet F. Jasmine, og når hun blir eldre kaller hun seg Frances! Hun er også en person jeg liker veldig godt, jeg liker sånne barndomsskildringer. Så det var litt som at jeg ville ha en hovedperson som lignet dem. De andre karakterene var mest «typer» fra starten. For eksempel var Ada den klassiske barnebokstanten. Man så henne bare fra barnets synsvinkel, hun var litt streng og litt ubekvem med barn. Hun er ikke så mamma-aktig, liksom. I begynnelsen hadde jeg tenkt å følge Frances til hun ble eldre, men da jeg merket hvordan jeg jobbet – at det gikk tretti sider uten at det hadde skjedd så mye – måtte jeg legge fra meg den ideen og ga mange av de egenskapene jeg hadde tenkt å gi til Frances når hun ble eldre til Ada i stedet for. Jeg begynte å sympatisere mer med Ada så jeg gikk faktisk tilbake og tegnet henne om. I starten var hun mye strengere og tristere.

Jeg opplever Frances som ganske politisk, på en stillferdig og lite proklamerende måte. Problemer personene dine møter dreier bl.a. omkring kvinners tilgang til abort og holdninger rundt seksuell legning – ser du på deg selv som en politisk serieskaper?

Jo, jeg ser på bøkene som politiske, men ikke på en veldig konkret måte. Jeg var faktisk litt redd da den andre boka kom for at noen skulle tolke den som abortmotstand. Jeg var litt nervøs for at noen skulle tenke «Åh, moren til Frances får ikke ta abort, derfor finnes Frances, og det er jo kjempebra.» Men det var ingen som tolket den sånn, heldigvis. Da jeg skulle lage den andre boka leste jeg for eksempel mye om abort-historie. Altså, de rike klarer seg jo alltid! De kan alltid få det de andre ikke kan få. Jeg føler meg som en politisk person, og jeg vet egentlig ikke om det synes så veldig i bøkene mine, men hva jeg synes påvirker jo hvordan historiene blir.

Lampeskjermer: Hellgren jobber også utenfor tradisjonelle tegneserierammer. Her er dekorerte lampeskjermer fra en utstilling på Grafikens Hus i Mariefred i Sverige.
Lampeskjermer: Hellgren jobber også utenfor tradisjonelle tegneserierammer. Her er dekorerte lampeskjermer fra en utstilling på Grafikens Hus i Mariefred i Sverige.

Hva jobber du på nå, etter Min nattbror og Frances?

Jeg jobber på to barnebøker som er samarbeidsprosjekter, så jeg har ikke skrevet dem selv. De har vært på gang kjempelenge, og jeg har ikke rukket å gjøre dem ferdig ennå. Det har jeg egentlig nettopp kommet i gang med. I morgen skal jeg lage to illustrasjoner til aviser, og på torsdag skal jeg reise til en bokmesse i Frankrike. Og etter det vil jeg lage en bok ut av en utstilling jeg lagde til Grafikens hus, på lampeskjermer. Dessverre for alle som jobber der og alle som hadde verk der, brant hele bygningen ned, det er virkelig tragisk. Så ja, jeg tenker i hvert fall å gjenskape den utstillingen, men i bokform.

Joanna Hellgren er gjest på årets Oslo Comics Expo og hennes trilogi Frances er utgitt på svensk av Galago forlag som er årets gjesteforlag.