Frankrike har gitt oss bernaise, haute couture og Mœbius, og det skal vi være dem evig takknemlige for, men utover statsborgerskapet har disse tingene lite til felles. I hvert fall inntil nå. Bernaise-sausen blir dessverre utelatt denne gang, mote og saus går som kjent dårlig sammen. Men i den franske illustratøren og tegneserieskaperen Annie Goetzingers bok «A girl in Dior» blir de to andre tingene fullt ut emulsjonert.
Boken, som kom ut i Frankrike i 2013 og nå akkurat har kommet på engelsk, tar for seg Christian Diors berømte motehus, fra den første banebrytende kolleksjonen til Diors død i 1957, men helt biografisk er historien ikke.
Stilsikre streker
Goetzinger (f. 1951) vant allerde i 1978 prisen for beste album i Angouême med boken «Légende et réalité de Casque d’or». Nå har hun vendt sitt blikk mot etterkrigstidens Dior-kolleksjoner og det er tydelig at hun, parisisk som hun er, har en sterk forståelse for mote, og ikke minst for dens visuelle formspråk.
Mote og tegneserier har mer til felles enn det man ofte tenker seg, en hver kjole begynner som en skisse, i hvert fall var det slik på Diors tid. Goetzinger har videreformidlet dette stilspråket ned til den minste detalj, det er som å se moteskisser som har brutt seg ut av skissearkene og begynt å lage sin egen hitorie.
Det visuelle er derfor svært betagende og for en hver moteinteressert spennende fra første blikk. Goetzinger går biografisk til verks og presenterer Dior og hans stab med detaljer og fulle navn. Tidskoloritten er perfekt og det er som å være flue på veggen i denne stressende tiden rett før Dior revolusjonerte moteverdenen med sin «New Look» i 1947. Vi får også info om Diors fortid, Paris rett etter andre verdenskrig og gode blikk på ulikhetene mellom fattig og rik på denne tiden. Blant annet illustrert av en motefotografering på et marked hvor en selger blir fra seg når en av modellene bare tar et eple for å posere med det. Den enes nonchalante forhold til noe som for selgeren var en viktig inntekt, og ikke minst mat, kommer dermed effektivt frem.
Haltende historie
Med dette glitrende utganspunktet kunne man ha laget en tegneserieklassiker som også kunne ha bergtatt moteverdenen og alle de «kreative», som de liker å kalle seg. Men det er dessverre ikke tilfellet. Goetzinger har valgt å ha en fiktiv hovedperson, Clara Nohant, som først er moteskribent, så modell for motehuset. Hele historien er skrevet i jeg-person, og med en så reell historisk ramme at Claras prinsessehistorie faller rett igjennom. Det verste er at leseren selv blir forlokket til å først tro på henne som en historisk person, og derfor fort blir skuffet når dette viser seg å være en lett Audrey Hepburn-inspirert éndimensjonal karakter.
Dette blir også skjebenen til alle karakterene i boken, man kommer ikke inn på dem, og Christian Dior selv blir utrolig nok bare en snill mann i bakgrunnen. Det er fryktelig synd, for den historiske rammen og tegnestilen gir forhåpninger om at det her skal tegnes litt kombinert mote- og tegneseriehistorie på en gang.
Etter den tsunamien vi nå ser av biografiske tegneserier om kunstnere er moteverdenen en ny, men opplagt tematikk å ta tak i. Man deler skissene, farge- og stilbevisstheten, ja, motehistorien kunne så enkelt vært omgjort til geniale tegneserier, til felles glede og dannelse av både mote- og tegneseriefolket.
Det perfekte utgangspunkt
Derfor er det synd at Goetzinger ødelegger sin gyllene sjanse til å nettopp gjøre alt dette ved å legge inn en totalt urealistisk og upersonlig historie som ikke får leseren til å føle noe, bare (eventuell) misunnelse for de flotte kjolene.
«A Girl in Dior» er likevel verd å lese for alle moteinteresserte tegneseriefans (hvor få det en gang skulle være). Men den tydeliggjør også hvor mye bedre dette kunne ha blitt gjort hvis hun hadde jobbet litt mer med det episke, ja, bare rett og slett også ved å gjøre boken lenger. Å skape den første geniale motetegneserien er dermed fortsatt fullt mulig. Så tegnere: Føl dere kallet, her er det mye gull og edle stoffer å ta tak i!
