Tegneserier for late dager

Hvilket lesestoff skal du ta med deg i hengekøyen i sommer? Vi spurte fem kjente fjes fra tegneserienorge om råd.

Ferien har startet for alvor. Så hva skal du pakke ned av lesestoff, enten du nå skal på hytten, på strandferie, eller bare ut i hagen?

Supersøte pasteller som fryser blodet til is

Berit Petersheim
Leder for Oslo Comics Expo
Anbefaler Beautiful Darkness av Kerascoët og Fabien Vehlmann

Beautiful darkness, tegneserier, sommerlesning, lesetips
Beautiful Darkness
 er noe av det vakreste og samtidig skumleste jeg har lest på lenge. Med Kerascoët sine vakre og søte akvareller blir man sugd inn i et supersøtt univers i pastellfarger. Allerede på side tre begynner det å mørkne. Blodet begynner sakte men sikkert å isne selv om du befinner deg på en strand med brennende varm sol. Jeg vil ikke røpe noe av handlingen, men vi følger et slags barneunivers som foregår ute i vakre naturomgivelser, med vennskap, svik og ondskap som hovedingredienser.

Tegneserien er en pageturner hvor karakterene er i konstant fare, og til syvende og sist handler det om å overleve. Det er lenge side sist jeg leste en tegneserie som evnet å overraske flere ganger og til tider sjokkere meg underveis i leseropplevelsen. Onde barn er jo fortsatt noe av de skumleste som finnes. Anbefales å lese utendørs på gresset!​

Sommerlig fantasyepos

Øyvind Naterstad
Leder for Raptus – Bergen Tegneseriefestival
Anbefaler Bone av Jeff Smith

Bone, Sommerlesning, lesetips

Ein snakkar ofte om å sluke TV-seriar på ulike strømmetenester, men eg har alltid vert ein som sluker litteratur óg. Det å velje berre ein teikneserie å ta med seg i hengekøya er så godt som umogleg. I løpet av sommaren kjem eg nok til å lese gamle Donald-blader (dei ein har på hytta), gamle Fantomet-blad (arva av far min og hans brør), nye utgjevingar og eit og anna frå bokhylla.

Akkurat no er det Jeff Smith sitt fantastiske fantasy-epos Bone som eg tenker å plukke fram. Det har blitt nokre år sidan sist, men eg ser frem til på nytt lese om eldsprutande dragar, “dumme, dumme rottenikker”, ku-ridande bestemødrer og sjølvsagt dei mange andre karakterane. Saman med humor, spenning og (litt) romantikk gjer dei Bone til ei god lesaroppleving. For dei som ikkje har lest serien enno, er sommaren ei god tid å drøyme seg litt vekk til ei fantasyverd som denne.

Dypdykk i mørket med Alan Moore

Øyvind Holen
Journalist, forfatter av Tegneserienes historie og Drabant.
Anbefaler Providence av Alan Moore og Jacen Burrows

Sommerlesning, tegneserietips, lesetips, Providence
Ved Yog-Sototh, jeg håper bok to av den nylig fullførte miniserien Providence av Alan Moore og Jacen Burrows dukker opp i tide for min sommerlesning. Serien er et mørkt speilbilde av The League of Extraordinary Gentlemen. Der League er en intertekstuell lek med den klassiske verdenslitteraturen, der alle verk og figurer henger sammen som om det var Marvel-universet, er Providence nyeste utvekst av Moores dypdykk i livet og litteraturen til skrekkmesteren H.P. Lovecraft.

Historien har sine røtter i Yuggoth Cultures, en bok Moore glemte igjen store deler av manuset til i en taxi tidlig i 1990-årene. Novellen The Courtyard ble utgitt i 1994, men Moore vendte først tilbake til Lovecraft etter at forlaget Avatar i 2003 laget tegneserie av novellen og samla restene av boka i miniserien Yuggoth Cultures and Other Growths. I 2010 skrev Moore miniserien Neonomicon, men selv om jeg leste alle disse, framsto de i første omgang som Moores forsøk på å sjokkere i Avatar-tradisjonen (tenk Garth Ennis’ Crossed).

Men så begynte altså Providence i 2015, og her fikk Moore og Burrows plass til å skildre en langt mer snikende uhygge. Dette er Moores grundigste og mest fascinerende utforskning av en annen forfatters liv og virke, der målet er å flette sammen Lovecrafts historier med samtiden de ble skrevet i og samtidig få leserne til å (gjen)oppdage Lovecraft som en eksperimentell modernist, en forfatter som fortsatt fortjener vårt granskende og beundrende blikk. Han har i alle fall overbevist denne leseren, og en gjenlesning av de foregående seriene var også en åpenbaring. Heldigvis har Moore også sagt at han har én siste Lovecraft-serie i ermet før han gir seg.

Friskt og lett med glimt i øyet

Trond Sätre
Redaktør for Serienett.no
Anbefaler Wonder Woman Earth One av Grant Morrison og Yanick Paquette.

Wonder Woman, Sommerlesning, serietips, tegneserier, lesetips
Litt opportunt kanskje, nå som filmen går sin sigersgong (og det er den vel unt), men Wonder Woman Earth One synes eg uansett er passande lesing for årstida. Akkurat som med filmane så er ikkje serien så tung og mørk som hos hennar mannlege superheltkolleger; heile serien har noko meir friskt og direkte over seg.

Når han skal gjenfortelle heltinna si opphavshistorie leiker Grant Morrison seg både med gresk mytologi og moderne og tradisjonelle kvinneideal, og ikkje minst med dei psykologiske kvinnedominans-teoriane til Wonder Womans opphavsmann, William Moulton Marston. Slapp av, det er gjort med langt meir glimt i auget enn det høyrest ut til.

Visuelt er serien minst like behageleg sommarlett; Yanick Paquette leverer vakre teikningar med forsiktige innslag av «cheesecake» og Nathan Fairbarn sine fargar er krona på verket.

En deprimerende manga full av tull og tøys

Ida Neverdahl
Serieskaper, aktuell med boken I’m a Girl, It’s Fantastic på Jippi Forlag.
Anbefaler Goodnight Punpun av Inio Asano.

Goodnight Punpun, lesetips, tegneserier, Ida Eva Neverdahl
Mitt tegneserietips er en serie for de sommerdagene hvor det er litt grått, kaldt og kjipt ute. Det passer bra, for tipset mitt er også en serie som tar en del tid å lese seg gjennom. Tegneserien er en manga, men ikke av typen hvor folk med fargerikt hår slåss, eller hvor søte jenter snubler og en gutt kikker under skoleuniformskjørtet og får et glimpse av trusen hennes og blør neseblod mens han fyker avgårde som en neseblodrakett.

Mangaens navn? Oyasumi Punpun, eller Goodnight Punpun som den heter på engelsk. Mangaen handler om livet til en liten gutt som heter Punpun, hans venner og slektninger. Sammen med Papa Punpun og mama Punpun utgjør de familien Punyama, en ganske vanlig japansk familie. Det eneste spesielle med dem er at de er tegnet som søte cartoony fugler, mens alle andre karakterer er skildret som vanlige, realistisk tegnede mennesker.

En dag våkner Punpun til at en “innbruddstyv” har “brutt seg inn” og slått mama Punpun i hodet og “stukket av”. Etter dette må Papa Punpun flytte ut, og vi ser lite til ham siden. Punpun sitter igjen med en uansvarlig mor som aller helst skulle ønske hun var ung og barnløs igjen, og onkelen Yuichi Onodera, som heller ikke er en særlig oppløftende omsorgsfigur. Etter dette går det så og si bare nedover for vår Punpun. Det eneste lyspunktet i livet hans, men kanskje også det som gir han mest kvaler, er jenta Aiko. Det hele starter den dagen Aiko begynner i Punpuns klasse og snur livet hans på hodet. Han blir fryktelig forelsket i henne, men forelskelsen er ulykkelig. Aiko forblir en kilde til magi og lengsel hos Punpun gjennom hele den sørgelige oppveksten hans.

Goodnight Punpun er en morsom, nydelig tegnet, rørende og opprivende leseopplevelse. Det er en langdryg og merkelig reise gjennom livet til en ung gutt og folka rundt han. Man vet aldri helt hva man kan forvente av denne mangaen. Noen partier er så realistiske at det gjør vondt. Det er ubehagelig å følge enkelte av personenes handlinger og tanker, og man skulle ønske at det ikke gikk an å tenke slik om tilværelsen og verden vi lever i. Samtidig er mangaen full i tull og tøys. Som barn kan Punpun tilkalle “Gud” i vanskelige stunder. Gud er fotografi av en glisende japansk mann med afro. Noen deler av mangaen er også viet til å følge aktivitetene til en slags religiøs sekt, som prøver å redde verden fra ødeleggelse gjennom musikk. Lederen deres er en fyr som kaller seg “pegasus”, og mottoet deres er Good vibrations.

Ingen i denne mangaen har det spesielt dårlig, men ingen har det noe særlig bra heller. Det hele er bare trist og kjipt, men samtidig vakkert. Jeg må innrømme noe: Jeg har faktisk aldri klart å lese mangaen ferdig fordi jeg synes den er for deprimerende. Men slutten skal visstnok være veldig bra. Uansett så leser jeg deler av den om igjen iblant bare for å føle på en mystisk følelse av meningsløshet som bare denne en mangaen klarer å få meg til å føle. Urk, jeg prøver liksom å skrive noe smart som forklarer den virkningen mangaen har hatt på meg, men hallo jeg skal jo bare anbefale, så kan dere lese den og fatte greia selv. For plis les den, det er definitivt en av de beste tegneseriene jeg har lest (nesten ferdig) iallefall.