Som ansatt i Serieteket, et bibliotek med bare tegneserier, er jeg i en unik posisjon til å observere publikums umiddelbare reaksjoner på ulike tegneserier.
Her om dagen opplevde jeg at det først kom inn ett par, hvor mannen forteller stolt at her er det faktisk tegneserier som ikke er for barn. Jeg synes egentlig det er ganske søtt, dette engasjementet på vegne av tegneserier. Senere samme dag skjer akkurat det samme én gang til med et annet par!
Etter å ha jobbet med formidling av tegneserier i over 15 år (shit, så fort tiden går), har jeg tenkt at dette er noe de fleste har fått med seg nå. At tegneserier, som alle andre medier, finnes i alle sjangre og for alle målgrupper. Så oppdager jeg at dette er noe folk faktisk er ganske opptatt av: At tegneserier ikke bare er for barn.
Men hva med barna da? I de siste årene har jeg hatt mye fokus på barn i jobben min på Serieteket. Rett som det er har jeg besøk av klasser, særlig i alderen 8-12 år. De er ofte svært tydelige og klare på hva de vil lese. De vil i hvert fall ikke ha tegneserier på engelsk. De har så klart lest Amuletten, og vil nå ha mer spenning og action. Ei jente i tiårsalderen ble ikke fornøyd med noe av det jeg kom med. Til slutt tenkte jeg at okei, da henter jeg fram The Walking Dead (på norsk). Har jo selv barn i den alderen, og tenker vel at det ikke er den tegneserien jeg vil anbefale aller først… Men jenta ble helt strålende fornøyd! Det var skikkelig action med blod og gørr hun ville ha.
Mange jenter vil ha KJÆRLIGHET. På norsk. Og helst i farger. Da begynner jeg å slite… Husker plutselig hvordan jeg selv smugleste tegneseriene i min storesøsters Romantikk-blader i niårsalderen. Akkurat på den fronten har behovet kanskje ikke endret seg så innmari mye fra 80 tallet til i dag? Kan ikke noen være så snille å lage noen heftige, kule, romantiske tegneserier i farger? På norsk! Jeg krysser alt jeg har for at kommende Nordlys av Malin Falch har et snev av romantikk i seg.
Når jeg har klassebesøk på Serieteket spør jeg alltid barna om de leser tegneserier og hva de liker å lese. Under siste besøk rakk ei jente opp hånda og sa: «Pappa lar meg ikke lese tegneserier. Han sier jeg må lese ordentlige bøker uten bilder». Hva er det med foreldre der ute? Jeg lærte barna et lite triks: Hvis de opplevde at foreldre eller voksne fortalte dem at tegneserier ikke var bra nok, så kunne de si at tegneserier er en egen kunstform. Den niende kunstformen. Nemlig. De virket egentlig ganske fornøyde med å få litt ammunisjon mot kranglete foreldre.
Likevel, barn kan også være overraskende fordomsfulle overfor tegneserier. Jeg har opplevd foreldre som har gjort alt de kan for å prakke på sitt barn en god tegneserie, men barnet sier: «…jammen her er det jo nesten bare bilder. Det er jo en tegneserie mamma!»
Hjælp. Da mister jeg nesten håpet for tegneserier for en stakket stund.
