Ti tegneserier om å være far

Tegneseriefedre er som alle andre fedre: tross alt bare mennesker. Empirix feirer alle pappaer med vår topp ti-liste over skildringer av det å være far.

Hva er en pappa? Den viktigste personen i et barns liv – i alle fall på topp to. En som vet alt og kan fikse alt. Eller kanskje bare en usikker nervebunt, som de fleste av oss. Kanskje til og med verre?

Vi har gått på jakt etter de beste fedreskildringene tegneseriemediet har å by på, og dette er vår topp ti. Fortell oss om dine favoritter i kommentarfeltet!

10. Jokkes jul og Jakten på Jokkes pappa av Frode Øverli (Egmont, 2000 & 2001)

Jakten på Jokkes Pappa av Frode Øverli
Mannen i campingvognen: Jokke møter sin biologiske far i Jakten på Jokkes pappa.

Stripeserien Pondus skulle aldri være stedet for de store, ambisiøse historiene, men en gang rundt årtusenskiftet må det ha tiltet for Frode Øverli. Resultatet ble en tegneserienovelle i to deler hvor Pondus’ bestevenn Jokke får møte sin far for første gang siden barndommen.

Det var en uventet lavmælt og følelsesladet historie – vel å merke godt innenfor Pondus-universets etablerte humor – og det var kanskje nettopp derfor den gjorde så stort inntrykk på Pondus-lesere som trodde de visste hva de kunne vente seg av serien.  Jokkes far skulle vise seg å ikke ha forsvunnet frivillig, men gjenforeningen med sønnen ga ham ny tro på tilværelsen og den dag i dag driver de en lukrativ antikvitetsbutikk sammen. Kanskje var det den faderlige innflytelsen som gjorde at den løse fuglen Jokke fikk seg samboer og barn til slutt også?

Noen år senere prøvde Øverli seg igjen ved å fortelle historien om Günthers far, en tysk bombeflyger som ble skutt ned under andre verdenskrig. Magien uteble, og scenelyset ble raskt flyttet tilbake på bar, burugler og labre bussjåfører. Hvem vet hvilke Pondus-historier vi aldri ble fortalt.

 

9. Min fars dagbok av Jiro Taniguchi (Minuskel, 2014)

Min fars dagbok
På gulvet, i solen: Hovedpersonen minnes sin fars frisørsalong i Min fars dagbok.

Yoichi reiser fra Tokyo til den lille fødebyen sin for å delta i farens begravelse. Det er første gang på mange år han er i byen, men han blir varmt mottatt av familien som ikke har sett ham på lenge. Etter hvert som likvaken trekker ut, går det opp for Yoichi at han ikke kjente faren i det hele tatt. For Yoichi var faren den som alltid arbeidet. For onklene og tantene var han en moralsk, hardt arbeidende mann som jobbet året rundt for å slippe å være avhengig av andres hjelp. Selv foreldrenes skilsmisse blir satt i et annet lys for Yoichi mens slektningene drikker sake og utveksler historier utover natten.

En slik historiefortelling kan knapt kalles et nytt litterært trekk, men Jiro Taniguchi skriver og tegner som om han har funnet det på selv. Med en uhyre elegant og detaljert strek og en universell historie må denne boken (opprinnelig utgitt i 1994) kalles en klassiker. Og den kan gi enhver sønn eller datter dårlig nok samvittighet til å bestille flybilletter hjem innen siste side er lest.

 

8. The Underwater Welder av Jeff Lemire (Top Shelf, 2012)

The Underwater Welder av Jeff Lemire
Twilight Zone med hjerte: En serie om all den angsten og forsoningen som kan velle opp i en ny far: The Underwater Welder.

Jack Joseph er en sveiser som arbeider på en oljeplattform like utenfor kysten av Nova Scotia. Jack er et par uker unna å bli far, og med sine 33 år er han like gammel som faren hans var da han døde.

Noen kjenner kanskje Jeff Lemire best for arbeidet hans med DC Comics sin New 52, andre igjen for den postapokalyptiske Sweet Tooth eller den kanadiske oppvekstskildringen Essex County. The Underwater Welder føles som den mest personlige av dem, en tegneserie som handler om angsten for å bli far og de paralleller man da uvegerlig trekker til sine egne foreldre og deres feiltrinn. For å unngå at det hele skal bli for soft, er historien pakket inn i en creepy, saltmarmorert atmosfære som er verdig The Twilight Zone.

 

7. Asterix & sønn av Albert Uderzo (Hjemmet Serieforlaget, 1983)

Asterix & Sønn av Albert Uderzo
Hittebarn: Sjelden har noen mer uforberedt lykkes i å ta vare på et spedbarn: Asterix møter den nye virkeligheten.

Et hittebarn på trappen er vanligvis forbeholdt klostre eller håndverkerlaug, og ikke en singel gallerkriger i en liten landsby helt nord i Armorica omringet av romerske befestede garnisoner.

Om du er vordende eller nybakt far og resten av tegneseriene på denne listen gjør deg angstbitersk, kan du gjøre verre ting enn å plukke opp dette albumet – en av de siste klassikerne Albert Uderzo laget på egenhånd etter at kompanjongen René Goscinny falt fra. Asterix og Obelix klarer uten babyerfaring å holde den lille pjokken fornøyd, og før noen får sagt “misteltein” har han falt i gryten med styrkedråper med alt det medfører av kvestende superkrefter. Inn kommer en romersk amme med mistenkelig adamseple og et arsenal av krigerske vuggeviser, og før du vet ordet av det er alle utenforstående banket opp og det er tid for villsvinfest.

I god Asterix-tradisjon er det ingen lekser å lære, ingen dyrkjøpte innsikter om den menneskelige tilstanden. Og om du nettopp har blitt pappa, er det kanskje nettopp denne serien du trenger.

 

6. Gutten min av Oliver Schrauwen (No Comprendo Press, 2014)

SOM EN FEBERDRØM: Gutten min er en unik tegneserie på godt og vondt. Mest på godt.
Som en feberdrøm: Gutten min er en unik tegneserie på godt og vondt. Mest på godt.

Dette er et skikkelig lynchiansk mareritt transportert tilbake til avistegneserienes tidlige gullalder på 1900-tallet. Eraserhead møter Lille Nemo i drømmeland i belgiske Oliver Schrauwens historie om en beleven samfunnsstøtte og hans hånddukkestore lille mareritt av en sønn.

Her får du ingen tips og råd om å takle foreldrerollen, men i stedet kan du velte deg i et av de de siste årenes mest spennende visuelle uttrykk.

 

 

5. Uten tittel, av Jason i Mjau Mjau nummer 7 (Jippi forlag, 2000)

Uten tittel av Jason
Lære å fly: Jasons ikoniske fuglemann gjør en god jobb med å oppfostre en sønn.

Det er femten år siden jeg leste denne lille historien for første gang, men den har bitt seg fast. I løpet av nitten sider med slapstick og alvor møter Jasons unge fuglemann en dame, han blir alenefar, og vi følger ham og sønnen gjennom de neste tyve årene av livene deres.

En dag våkner sønnen og ser jerngitter på vinduene sine. Han bestemmer seg for å dra, men flyet han skrudde sammen alene mister vingene og faller ned. Faren hjelper ham å lage et nytt, og med et håndtrykk drar sønnen ut av historien og etterlater en far med nye rynker rundt øynene.

 

4. A User’s Guide to Neglectful Parenting av Guy Delisle (Drawn & Quarterly, 2013)

A User's Guide to Neglectful Parenting av Guy Delisle
Traumepappa: Guy Delisle gjør alle feilene man kan gjøre som far med godt kanadisk stå-på-mot i boken med den fortreffelige tittelen A User’s Guide to Neglectful Parenting. Som forresten også har fått en oppfølger.

Guy Delisle er mest kjent for å tilbringe lang tid på odde steder, for deretter å lage tegneserier om dem (Burma, Pyongyang og Jerusalem er bare noen av stoppestedene så langt). Han er også en likestilt tobarnspappa som, skal vi tro denne samlingen av enkelt skissede historier, har minst like mange svin på skogen som andre småbarnsfedre.

Delisle skildrer den skyldige, tilranede gleden fedre føler når de skremmer, lurer eller har sjansen til å ignorere barna sine i noen minutter. I løpet av denne samlingen kverulerer han om påskekaninen og tannfeen, sniker seg ut fra datterens svømmetrening for å sitte på kafé, og påfører trolig barna sjelelige sår når han later som om han er kvestet av en motorsag.

Som alle foreldre så vet Delisle at mesteparten av det han gjør er feil, men han klarer ikke helt å oversette den idealistiske foreldrekjærligheten til hverdagslivet. Den lille boken er usentimental, veldig morsom og skildret med en pervers glede over egne tilkortkommenheter. Sammenlignet med mange selvbiografiske serietegneres innstuderte selvhat er Delisles tilnærming forfriskende.

 

3. Fun Home av Alison Bechdel (Houghton Mifflin, 2006)

Fun Home av Alison Bechdel
Litterær familie: Alison Bechdel får litteraturtips av faren i Fun Home. Tegneserien er også utgitt på norsk under tittelen Husfred.

Alison Bechdel tok i bruk hele litteraturhistorien som referansegrunnlag da hun skulle fortelle historien om farens plutselige, muligens selvforskyldte død, den skjulte legningen hans, og hennes egen reise ut av skapet. Flommen av sitater og referanser kler dette portrettet av en dysfunksjonell og svært intellektuell familie hvor Alison og brødrene hennes lever blant staffasje og kulisser i det nygotiske, stadig oppussede familiehjemmet.

Alisons far svikter i rollen som pappa, og er mer komfortabel med husrenovering og litteratur – og ungdommelige gutter – enn å oppfostre små jenter. Portrettet serieskaperen tegner av ham er utleverende, men ømt, som i dette lille partiet fra slutten av kapittel fem:

“My father once nearly came to blows with a female dinner guest about whether a particular patch of embroidery was fuchsia or magenta. But the infinite gradations of color in a fine sunset – from salmon to canary to midnight blue – left him wordless.”

 

2. Mats Kamp av Mats Jonsson (Galago, 2011)

Mats Kamp av Anders Jonsson
Realistisk og nakent: Svenske Mats Jonsson beskriver opp- og nedturene ved å få barn med et veldig godt øye for hverdagen. Kanskje det mest jordnære tegneserieportrettet av farskap som er laget.

Svenske Mats Jonsson har som mål å skildre hele livet sitt i tegneserieform.

Ikke nødvendigvis en original idé i en tegneserieverden befolket av Kellermanner, Pekarer og Crumber, men som tittelen hinter om, har Jonsson en Knausgårdsk evne til å fortelle sin egen historie uten å falle for fristelsen til å gjøre seg selv til en parodi. Han forteller nakent om hvordan det er å få – og skulle oppdra – et lite barn. Om de uventede, rare oppturene (å handle alene i en nesten tom matbutikk like før stengetid mens Blur spiller over høyttalerne), om de lenge varslede nedturene (han møter veggen, kollapser og må på sykehus), og om den selsomme opplevelsen det kan være å gå fra bytryne til bleietryne solid plassert i middelklassen i et av verdens mest likestilte land.

Mats Kamp er en uvanlig ærlig bok om det å bli far, om angsten før og angsten etterpå, om de fine øyeblikkene og om all logistikken som plutselig blir en viktig del av livet.

 

1. Tommy & Tigern av Bill Watterson (Andrews McMeel Publishing, 1985-1995)

Tommy & Tigern av Bill Watterson
Tommys pappa: Essensen av “pappa” i tegneseriemediet – den kjærlige stoikeren som er pappa til Tommy.

Vi utfordrer deg herved til å nevne en mer komplett skildret pappafigur enn faren til Tommy. Som holder innetemperaturen nede og hevder det bygger karakteren. Som drar en motvillig familie med på årlige campingturer til ingensteder. Som sykler til jobben gjennom tett snøstorm og lurer på hvor genene til den misbelligende sønnen hans kommer fra. Som visste at den beste roen finner man på kontoret, tjue år før Børge Lund vitset om det samme i Lunch. Som blir engstelig og ligger våken om natten etter at det har vært innbrudd i huset. Som iblant lar papirer være papirer og går ut og leker i snøen med sønnen sin. Slik pappaer gjør.

 

Enig? Uenig? Nå vil vi ha lesetips fra deg! Fortell oss om dine favoritter i kommentarfeltet!

  • Helge Asbjørn Staxrud

    Alltid gode tips til nye tegneserier i artiklene her på empirix.no. Jeg har ikke lest alle seriene/romanene som er lista opp, men tillater meg å komme med tre favoritt-tegneseriefedre allikevel: (i ingen bestemt rekkefølge utover den alfabetiske)

    Batman/Bruce Wayne i Grant Morrisons “Batman and Son” og videre. Så lenge det er Morrison som skriver er dette far-sønn forholdet til tider hysterisk tegneserie-morsomt, men også følelsesladet.

    Rabbineren i Joann Sfars “Rabbinerens katt”. Kultur- og generasjonsforskjeller håndteres eksemplarix i dette far-datter forholdet.

    Vladek Spiegelman i Art Spiegelmans “Maus”. Identitet og minne. En sønn som sliter med å forholde seg til sin fars erindring og gjenfortelling av å overleve holocaust; Vladek er på sin side helt fantastisk fremstilt når han hisser seg opp over sønnen og hans generasjons håpløshet.

    • Walter Wehus

      Gode tips! Jeg tror vi blir nødt til å lage en oppfølger til neste farsdag, og da stjeler jeg noen av dine. Akkurat nå leser jeg en avisstripeserien Gasoline Alley fra 1920-tallet om alenepappaen Walt og sønnen Skeezix.

      Men hvor er alle de gode tegneseriemødrene?

      • Helge Asbjørn Staxrud

        Så bra. Jeg er stor fan av listene deres, så fortsett med det. Tegneseriemødre var et veldig godt spørsmål. Det er noen veldig gode mødre i stripeformatet – Tommy og Tigern, Rose is Rose (kan ikke norsk navn på denne), Zits, og ikke minst Beate i Pondus. Jeg ble nødt til å lete litt i min egen samling grafiske noveller og det kan virke som at fravær av mødre må være en viktig del av det som gjør både protagonister og antagonister interessante. Skammelig.