Ti trøblete typer

Er du lei av Hulk, Supermann og Wolverine på kino? Vi har løsningen.

X-Men: Apocalypse kommer snart på norske kinoer, men filmbransjen går snart tom for gode figurer å basere superheltfilmene sine på. Derfor snur Empirix bunken og velger ut ti ukjente superhelter som vi heller skulle sett på kinolerretet.

Av alle superheltserier er kanskje X-Men den mest forvirrende av dem alle. Superensemblet reiser i tid, bytter kropper, dør og gjenopplives så ofte at etter noen måneders lesepause er den bortimot uleselig uten et kompendium med superheltindeks og oversikt over alle de ulike tidslinjene ved ens side. Spillefilmene er ikke stort bedre, men nå kan det snart være slutt: 20. mai kommer nemlig Brian Singers X-Men: Apocalypse på norske kinoer, og da skal sagaen etter sigende avsluttes.

X-Men var den første serien (både på papir og på kinolerretet) som forsøkte å problematisere superheltenes rolle i det moderne samfunnet. Og ja, parallellene til rasespørsmål, diskriminering og storpolitikk kunne tidvis resultere i riktig så underholdende historier. Men la oss være helt ærlige: foruten enkelte hederlige unntak har X-Mens store problem alltid vært at de har vært belemret med sjangerens minst interessante rollegalleri. Å følge med på de stadige utbyttingene og nye konstellasjonene var omtrent som å blande sammen ti av de mest generiske, amerikanske og australske såpeseriene som har nådd våre breddegrader til en grå og smakløs velling, hvor det eneste som skiller superheltene fra hverandre er hårfargen og hvilken kroppsdel de bruker for å skyte telekinesiske energistråler. På sitt verste er X-Men superheltserienes svar på Sunset Beach, Home and Away og Models Inc.

Så hva nå? Marvels Avengers kan ikke alene bære superheltensemble-sjangeren alene. Her trengs det friskt blod! Om vi lærte noe som helst av fantastiske Guardians of the Galaxy, så var det at det funker utmerket å grave litt dypere i tegneseriearkivene for å finne rollefigurer som vil gjøre seg på det store lerretet.

Empirix er sitt ansvar bevisst, og har derfor plukket ut ti av de mest obskure superheltene vi aller helst vil se på kino. Vel bekomme!

Matter-Eater Lad

ALTENDE: Matter Eater Lad tar munnen full. (Tegnekred: DC Comics)
ALTENDE: Matter-Eater Lad tar munnen full. Og gjerne noe av metall. (Tegnekred: DC Comics)

Moderne superheltfilmer er fryktelig seriøse greier. Det finnes hederlige unntak, men vi savner den spinnville oppfinnsomheten og manglende selvkontrollen som serieskaperne led av under tegneserienes sølvalder. Uten den ville vi nemlig aldri hatt slike fantastiske superhelter som Matter-Eater Lad. Matter-Eater Lad kommer fra planeten Bismoll. Beboerne ser kanskje ut som meg og deg, men evolusjonen har gitt dem et stort fortrinn: De kan spise absolutt alt. Og det gjør Matter-Eater Lad til gagns; han trenger ikke engang piffikrydder for å slafse i seg rubbel og bit av det som måtte være i hans vei.

Derfor vil vi se ham på kino: Hvis Matter-Eater Lad kan spise seg gjennom jordkloden, trenger ikke vi skamme oss over å mumse i oss en jumbo-bøtte med popcorn.

Fantomah

(Illustrasjon: Fletcher Hanks)
JUNGELKVINNEN: Fantomah kan fly. Fantomah er synsk. Men hvor kommer hun fra? Næh. Vi vet ikke. (Illustrasjon: Fletcher Hanks)

Fantomah dukket opp for første gang i februar 1940, og var angivelig den første kvinnelige superhelten noensinne. Hun var mer for en ren naturkraft enn menneske å regne, og levde for å forsvare jungelen og urbefolkningen mot alle som ville dem vondt. Temmelig progressive greier for en kvinnelig superhelt fra 40-tallet, og superkreftene hennes er heller ikke til å kimse av: Fantomah hadde superstyrke, supersyn, hun kunne fly, teleportere og se inn i fremtiden. Best av alt: når hun ble sint ble hun blå og fikk et groteskt hodeskalleansikt. Hvor kreftene hennes kom fra fikk, man aldri vite; tegneserieskaper Fletcher Hanks var uansett altfor opptatt med å finne på nye krefter i stedet.

Derfor vil vi se henne på kino: Fantomah er farlig. Ordentlig farlig. Fantomet hadde løpt med halen mellom beina om han hadde møtt henne.

Danny The Street

(Tegnekred: Tom Taggert/Tom McCraw)
HIT THE STREETS: Danny er en noe utstrukket karakter. (Tegnekred: Tom Taggert/Tom McCraw)

Danny er en gate. Altså, han er et fysisk sted, men med bevissthet og personlighet. Danny er et tilfluktssted for både superhelter og vanlige mennesker som er i nød; han kan manifestere seg hvor som helst i hele DC-universet og dukker opp når han trengs mest. Danny kommuniserer i hovedsak gjennom sine bygninger og skilt, og vil mest av alt at alle skal ha det bra. Danny er en snill og tålmodig gate, og ifølge DC-kanonen bryr han seg ikke om stereotypiske kjønnsrollemønstre. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom at våpenbutikkene hans er dekorert med rosa blondegardiner.

Derfor vil vi se ham på kino: Menneskelige superhelter er bare sååå 2012.

Captain Euro

(Tegnekred: Nicolas de Santis)
EUROSENTRISK: Captain Euro med sine kompanjonger. Men… Pythagoras? (Tegnekred: Nicolas De Santis)

Captain Euro var ment som et promoteringsstunt for EU og euroen, men unionen takket høflig nei da serieskaper Nicolas De Santis presenterte ideene sine for dem. Captain Euro fikk likevel leve videre som nettserie, og har etter hvert opparbeidet seg en slags kultstatus. Nettserien følger Captain Euro og resten av teamets kamp mot den onde Dr. D. Vider og hans skumle planer om lite bærekraftig økonomisk vekst.

Derfor vil vi se ham på kino: På grunn av superkreftene. Hør bare her: Han er diplomatisk! Han har strålende kommunikasjonsevner! Han kan spille fotball! Han kan drikke mye espresso! Han tenker veldig logisk! Og han snakker mange, mange språk! Slikt må da gjøre seg på film?

Zeitgeist

(Tegnekred: Marvel)
SURT OPPSTØT: Det kan lønne seg å stille seg ved siden av Zeitgeist. (Tegnekred: Marvel)

Axel «Zeitgeist» Clunleys superkrefter var av det uappetittelige slaget. Han ble født som mutant, men kreftene hans manifesterte seg ikke før han en natt drakk seg snydens og endte opp på en øde strand sammen med et tilfeldig, kvinnelig bekjentskap. Antakeligvis var det de sterke følelsene som forløste superhelten i stakkars Clunley, for plutselig boblet superkreftene frem: Axel Clunleys oppkast var etsende. Det gikk så ille som det kunne gå. Men som Zeitgeist passet Clunley utmerket inn i Marvels relanserte X-Force/X-Statix, som på den tiden parodierte superheltsjangeren.

Derfor vil vi se ham på kino: Vent litt, vi har det på tunga …

Jazz

Jazz 1
(Tegnekred: Marvel)

I Marvel-universet er ikke superkrefter alltid noe positivt. Mange opplever å bli trakassert for deres genetiske fortrinn, noe særlig X-Men har fått erfare. John Arthur «Jazz» Zander er ikke noe unntak; mens faren hans var begunstiget med gener som ga ham ugjennomtrengelig hud, var Jazz’ eneste superkraft at han var blå. Blå som en ettermiddagshimmel på sommerstid. Jazz droppet ut av skolen som 16-åring og flyttet til New York for å bli musiker, men endte i stedet opp som dopdealer før han fikk innpass på Xavier-skolen for talenfulle ungdommer. Ja, også var han en helt middels rapper.

Derfor vil vi se ham på kino: Moderne superheltfilmer later som om de egentlig handler om vanlige, mellommenneskelige forhold, men roter det som regel til med oppbrukte klisjeer. En film med Jazz kunne kanskje tvunget filmskaperne til å endelig ta kildematerialet sitt på alvor. Dessuten var han blå. Da ba dee, da ba daa.

Gin Genie

(Tegnerked: Marvel)
(Tegnekred: Marvel)

Rebecca «Gin Genie» Parker var, som Zeitgeist, medlem av X-Force (senere X-Statix), Marvels satiriske superheltserie. Gin Genie var en beryktet superhelt som kunne skape store trykkbølger hun kunne bruke som våpen. Problemet var bare at superkreftene hennes var proporsjonale med alkoholinntaket. Jo mer hun drakk, jo sterkere var hun. Dette gjorde henne til en løs kanon, for å si det forsiktig. Og som regel skilte hun ikke mellom venner eller fiender når hun var på sitt mektigste.

Derfor vil vi se henne på kino: Hun får både Batman og Wolverine til å fremstå som kvitrende gladlakser. Dessuten: det er ingen sak å få publikum til å heie på spandexkledde speidergutter. Her er en skikkelig utfordring.

Dogwelder

(Tegnekred: DC Comics)
(Tegnekred: DC Comics)

Tegneserieskaper Garth Ennis er nok mest kjent for Preacher-serien, men han har hatt mange jern i ilden opp igjennom årene. På slutten av 90-tallet gjorde han moderat suksess med DC-serien Hitman, hvor verdens mest håpløse superheltgruppe dukket opp med jevne mellomrom. Denne gruppen – ved navn Section Eight – besto av et kobbel hjelpeløse superhelter, den ene mer idiotisk enn den andre; for eksempel var gruppens leder den beryktede Sixpack, hvis superkrefter var å kunne drikke seg fryktelig full. Men vår utvalgte helt er selveste Dogwelder. Umiddelbart fremstår Dogwelder som tatt ut av en av de mørke og antisosiale superheltseriene fra 80- og 90-tallet. Dogwelder er en mann av få ord, han holder seg for seg selv og er grusom mot de grusomme. Men der helter som Fantomet nøyer seg med å gi skurkene hodeskalletatoveringer hver gang han slår dem, merker Dogwelder sine ofre for livet ved å sveise døde hunder fast i ansiktene deres.

Ja, du leste riktig.

Section Eight er riktignok en parodi på superheltene, men selv Batman holdt på å bli medlem av denne gruppen en gang i tiden. Så dermed er det grei skuring å ta Dogwelder med her.

Derfor vil vi se ham på kino: Kun for å se filmanmeldernes ansikter under pressevisningen.

Skateman

(Tegnekred: Pacific Comics)
(Tegnekred: Pacific Comics)

Neal Adams er en av historiens mest innflytelsesrike serieskapere. Hans tolkninger av X-Men, Batman og Supermann trekkes stadig frem som de mest toneangivende innen sjangeren, og hans engasjement var avgjørende for at Supermanns fedre, Jerry Siegel og Joe Shuster, endelig fikk lønn og anerkjennelse som fortjent. Neal Adams er en helt. Han er også ikke helt god. Adams’ postmoderne tilnærming til fortellerteknikk kan drive selv den mest hardbarkede superheltentusiasten fra vettet. Bare les feberfantasien Batman: Odyssey, så skjønner du hva vi mener. På 80-tallet lagde Adams superhelten Billy «Skateman» Moon. Skateman er en Vietnam-veteran og kampsport-ekspert som har slått seg opp på sporten roller derby. Når bestevennen blir tatt av dage av en motorsykkelbande, bestemmer Skateman seg for å snøre på seg rulleskøytene ekstra hardt og rydde opp i byens bakgater, utelukkende bevæpnet med rulleskøyter og never av stål. Ikke overraskende ble det kun med én utgivelse på Skateman.

Derfor vil vi se ham på kino: Roller derby er knalltøft. Dessuten kan det da ikke bli dårligere enn Pacific Blue?

X-Treme

(Tegnekred: Marvel)
(Tegnekred: Marvel)

Han er en mann uten en fortid, på jakt etter en fremtid. X-treme, eller Adam-X, som han egentlig heter, oppsummerer alt som var galt med superheltseriene på 90-tallet. Ikke bare har X-treme det hvasseste bukkeskjegget av alle superheltene, han har også langt, bølgende hår og så mange pigger på drakten sin at han kunne besørget hele Marvel-universet med grillede marshmallows uten å anstrenge seg nevneverdig. Det mest xtreme ved X-treme er likevel at han kan få elektrolyttene i fiendenes blod til å koke, slik at de dør av overoppheting. Og ja, han har selvfølgelig caps på hodet. Bak-frem. Noe annet skulle tatt seg ut.

Derfor vil vi se ham på kino: Superhelter er kjekt, men i løpet av de neste tolv månedene har like mange superheltfilmer premiere. X-treme er nok ikke den helten vi trenger, men han er helten vi fortjener før dette opplegget løper fullstendig løpsk.

  • Jonny Johnsen

    Dc har jo hatt sin del av kuriøse superhelter? Det er bare å se tilbake til justice league. De var jo splittet opp i tre forskjellige avdelinger, hvor det fantes en del kuriøse superhelter, som for eksempel den bikkja som var grønne lykt. For ikke å snakke om alle de forskjellige superskurkene som er blitt presentert opp i gjennom årenes løp. Det er nok å velge i. Spørsmålet er om det er noe å vise som kinofilm? Kanskje noe for HBO, eller lignende?

    • Petter Lønningen

      Er noen DC-figurer her, men det er så mange flere hos Marvel. Særlig i sølvalderen Marvel urovekkende lav terskel for hva som kom på trykk. Men skulle gjerne sett en crossover med Superhunden Krypto, Grønne Lykt-hunden G’nort og den frosken som var Thor i en kort periode.

      At ikke Netflix gjør noe med Danny The Street, er derimot hinsides min fatteevne.

      • http://about.me/walterwehus Walter Wehus

        Den frosken som var Thor i en kort periode er det beste utgangspunktet for en stop-motion barneserie i leire jeg har hørt siden Sauen Shaun.