Jeg tilhører den typen mennesker som leser forordene i tegneserieutgivelser, og som regel leser jeg dem før jeg leser tegneseriene. Dette er like sant i dag som det var da jeg var tenåring og leste forordene i Vertigo-samlebøker som gjorde narr av mennesker som leser forordene i tegneserier (og særlig dem som leser dem før de leser tegneseriene), og da som nå har det mer å gjøre med en nevrotisk følelse av plikt enn noen tanke om at de innledende bemerkningene er av avgjørende betydning for å forstå eller kontekstualisere innholdet.

Jeg nevner dette fordi ÜberTerrors største svakhet nettopp er forordet, som forklarer at antologiens opprinnelige tema var gerilja, men at dette ble endret til terror etter hvert som bidragene begynte å tikke inn. Likhetstegnet mellom terror og geriljakrig som postuleres her er i beste fall unyansert, og i verste fall en grov fornærmelse mot hundretusenvis av tapre ofre for undertrykkelse og okkupasjon hvis heltemodige frigjøringskamp har kostet dem livet og dermed også muligheten til å nyte en utgave av Über (gitt at de altså var i stand til å lese norsk).

UberTerrorÜberTerror

Are Edvardsen (red.)

96 sider

UberPress 2018

Selv om noen hypotetiske mennesker et eller annet sted der ute dermed har et ypperlig utgangspunkt for å være dypt indignerte, er problemet med dette forordet først og fremst at det bidrar til å så tvil om hvorvidt resten av innholdet i bladet er (like lite) gjennomtenkt, og hvorvidt terror-perspektivet er en fruktbar inngang for leseren. Så kan man naturligvis innvende at det er smålig å henge seg opp i dette, all den tid Übers praksis med å bygge antologiene opp rundt temaer først og fremst er et redskap for å sette kreativiteten i gang hos bidragsyterne, og at bladet aldri har hatt ambisjoner om å presentere noen dypere teser om temaene det tar for seg. Oppfordringen er uansett: Hopp over forordet.

Må heve ambisjonene

Ser man bort fra forordsproblematikken, er den fremste innvendingen mot dette nummeret av Über den samme som med tidligere utgaver, nemlig at antologien er langt bedre på å løfte frem nye tegnetalenter enn den er på skape grobunn for aspirerende tegneserieforfattere. Über er den første norske tegneserieantologien i moderne tid som ikke er redd for mainstreamunderholdning, men hvis den virkelig skal legge grunnlaget for en (ny) gullalder for norske sjangertegneserier, er redaktør Are Edvardsen & Co. nødt til å fokusere mer på manusarbeidet.

Über har for lengst bevist at det finnes minst én generasjon norske illustratører og tegneserieskapere der ute som ikke er påvirket av tradisjonelle oppfatninger om hva norske tegneserier skal og ikke skal være. Dersom bladet skal fortsette å være et vitalt forum for nye norske tegneserier, er det dog på tide å heve ambisjonene for historiene som fortelles og for bladet som en helhetlig leseropplevelse.

Amerikansk underholdning

Den første historien i ÜberTerror bærer tittelen “Kontrakten” og er skrevet og tegnet av Trine Lise Normann. Hovedpersonen er Maina Olsen, en godt voksen lærer som starter i en ny jobb på Sisyfos skule. Her blir hun tatt entusiastisk i mot av en sosiopatisk skoleledelse og det som later til å være hjernevaskede lærerkolleger, som alle er lidenskapelig opptatt av fysisk avstraffelse av elevene. Elevene er urovekkende stille, veloppdragne og alvorlige, men når Olsen utsettes for en serie ondsinnede rampestreker – tegnestift på stolen, rotter i kateterskuffen, vannbøtter som ramler over henne når hun entrer klasserommet – har hun intet annet valg enn å ta spanskrøret til hjelp.

UberTerror
Fra «Kontrakten» av Trine Lise Normann.

“Kontrakten” er fortalt ved hjelp av glatte, karikerte tegninger av typen som sender tankene til amerikanske månedshefter fra Image og de mindre angstfylte avkrokene av DC-universet, og skildringene av de patologisk muntre voldsentusiastene i skoleledelsen er genuint forstyrrende. Det samme gjelder de vage, truende bemerkningene om kontrakten Olsen har undertegnet, og som ikke gir henne annet valg enn å bruke rå makt mot elevene. Fortellingens slutt er imidlertid både uklar og utilfredsstillende, til et punkt hvor undertegnede ble sittende og gruble på hvorvidt konflikten mellom lærerne og elevene var ment som en metafor for Israel og Palestina, med Olsens arbeidskontrakt som et bilde på tette militære bånd til USA (jeg falt ned på at den ikke var det).

Siste side av “Kontrakten” viser et høyt smell, mens en av figurene går direkte mot leseren i noe som er ment å illudere saktefilm, og etterfølges av ytterligere tre historier som slutter med store eksplosjoner og vissheten om at revolusjonen er i gang. “Kald som eld” av Jey Levang skildrer den interne lederstriden i en opprørsgruppe, “Innsida” av Lars Erik Helgemo fremstår som et kort utdrag fra slutten av en thriller om en varsler i et stort teknologiselskap, og C. Vinters “Resistansen” er en slags forviklingskomedie om to opprørsgrupper. “Kontrakten” er den klart mest vellykkede av disse, mye takket være Normanns stemningsfulle tegninger.

Poesi utenfor temaet

Bladets beste historie er Victoria H. Hamres “Trygg forvaring”, som også er det av bidragene som det er vanskeligst å knytte an til terror- – eller gerilja- – temaet. Det er vanskelig å konkretisere handlingen i fortellingen uten samtidig å punktere de symbolske tvetydighetene som gjør den til en god tegneserie, for her er metaforene både underlige og effektfulle. Handlingen er lagt til en institusjon for psykisk syke, der tvangsnevroser og sosiale relasjoner fremstilles ved hjelp av garn, og selv om den slutter med en enkel og på mange måter billig punchline (den virkelige twisten skjer tidligere i fortellingen), underminerer ikke denne alvoret eller den visuelle poesien.

Fra «Trygg forvaring» av Victoria H. Hamre.

Bruken av primærfarger og fraværet av konturstreker skaper assosiasjoner til animasjonsfilm og barnebøker, og uttrykket kler fortellingen godt. “Trygg forvaring” trekker veksler på både galehusskrekk og tradisjonen med personlige berettelser om psykisk sykdom, uten å innhentes av klisjeer fra noen av sjangrene. Med andre ord en merkelig og minneverdig liten fortelling fra en tegneserieskaper det skal bli interessant å se mer fra.

I “Lemenkongen” av Anders Sekanina og Regine Toften Holst er Tor med hammeren reinkarnert som lederen for MC-klubben Odins Venner, som okkuperer en boligblokk og gjør den til sitt hovedkvarter. I et formspråk som ligger et sted mellom kontinentaleuropeiske humorserier og Torbjørn Liens Kollektivet, skildrer Sekanina og Holst MC-gjengens møte med en flokk lemen som driver Tor til vanvidd. Det mest interessante med dette bidraget, er koblingen mellom norrøne gudeskikkelser og miljøene som i dag gjør krav på deres navn og symboler, men dette følges i liten grad opp. Brutal vold mot lemen er det derimot mer enn nok av.

Tuva Røislis “Heimekos” er mer av et fragment enn en fortelling, men det er et svært godt tegnet fragment, og bladets suverene visuelle høydepunkt. Med enkle streker og store ensfargede fargeflater, skildrer Røisli en familie som flytter inn i et gammelt hus og en katt som får et ublidt møte med noen små menneskelignende vesener i kjelleren. Stort mer enn som så hadde det ikke vært ikke å si om “Heimekos”, hvis det ikke var for at den fortsatte inn i Are Edvarsens “Levert på døra”, hvor en agorafobisk mann har stengt seg inne i tv-stua, med bestillingspizza som eneste kontakt med omverdenen.

UberTerror
Fra «Heimekos» av Tuva Røisli.

Trenger mer helhet

Ved å la hovedpersonens tv-apparat bli et vindu inn i Røislis serie, skaper Edvardsen her en følelse av sammenheng mellom bidragene som kler Über godt, og som fungerer langt bedre enn forordet. Übers viktigste funksjon har alltid vært å være en arena hvor nye illustrasjons-, animasjons-, spilldesign- og tegnetalenter kan vise seg frem i tegneserieformat, men de frie tøylene og bladets brede estetiske palett har innebåret at utgivelsene sjelden har fremstått som mer enn summen av sine bestanddeler.

Om Edvardsen – som er en dyktig tegneserietegner – fortsetter å lage slike rammesekvenser til kommende numre, vil det både bidra til å skape en følelse av helhet som Über-utgivelsene ofte har manglet, samt eliminere behovet for forord som legger føringer på leseropplevelsen.

Viktigst av alt er imidlertid at antologien begynner å fokusere på manushåndverk og fortelle historier som er like interessante for publikum å lese som de er for skaperne å tegne. Dette er naturligvis lettere sagt enn gjort, for når man begynner å stramme inn tøylene og stille høyere krav til bidragsyterne, risikerer man uunngåelig at entusiasmen og overskuddet som utgjør fundamentet i antologier som dette svinner hen. Likevel er det ingen vei utenom: Dersom Über virkelig skal lykkes som prosjekt må de involverte begynne å tenke på fortellinger som noe mer enn sjangerpastisjer og rammeverk for visuell utfoldelse – hvis ikke risikerer den å stagnere fullstendig. Man kan ikke være lovende for alltid.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her