Charles Burns’ Sugar Skull er ikke noen frittstående utgivelse. I enda sterkere grad enn X’ed Out (2010) og The Hive (2012) er den et et kapittel i en større historie, som først virkelig kommer til sin rett når man leser den sammen med de to foregående delene. Og det sier mye om den vestlige tegneserieøkonomien at Burns – som fortsatt må regnes blant de mest allment gjenkjennelige blant amerikanske tegneserieskapere – har sett seg nødt til å publisere denne historien som tre album i klassisk europeisk format utstyrt med nymotens, bokhandlervennlig prislapp.

Nye tider

Det fantes en tid da disse 176 sidene ville blitt publisert som seks hefter – for ikke å si en kort periode en gang på 00-tallet da store amerikanske bokforlag ville køet opp for å betale ham det nødvendige forskuddet for å utgi alt sammen samtidig. Den tiden er nå forbi, og i likhet med så mange andre tegneserieskapere har Burns måttet gjøre sitt beste for å forsøke å liste ut hvordan man skal føljetongpublisere tegneserier i et marked som i økende grad er opptatt av frittstående, helhetlige bokutgivelser. Og uavhengig av hvorvidt disse albumutgivelsene har vært en økonomisk suksess er det verdt å bemerke at de alle har fremstått som mer enn en smule antiklimaktiske, ettersom de ikke egner seg spesielt godt som frittstående lesning.

4-Burns42
En ulykkelig kjærlighetshistorie er kjernen i trilogien. Illustrasjon: Charles Burns

Uforglemmelig kjærlighet

Burns’ oppfølger-trilogi til Black Hole er historien om en ung mann ved navn Doug, som aldri har kommet over sitt kortvarige forhold til en vakker ung kvinne ved navn Sarah. Og historien om dette forholdet presenteres stykkevis side om side med tre allegoriske versjoner av den samme fortellingen. Den første og mest omfattende av disse er Dougs drømmelignende opplevelser i en fremmed og uhyggelig verden bosatt av øglemenn, eggleggende kvinner og monstrøse menneskelignende vesner. I denne verden figurerer Doug som Johnny 23, som er hans alter ego når han fremfører sine poesiperformancer, iført en Tintin-lignende maske. Johnny 23 er også kjent som Nitnit, og i rollen som Tintins trofaste terrier Terry finner vi den svarte katten Inky.

Johnny 23s eventyr skildres som underbevissthetens bearbeidning av de traumatiske opplevelsene som danner rammene for den alkoholiserte og senere pilleanarkomane Dougs besettelse med Sarah. Men historien gjenfortelles også på ytterligere to plan: I Johnny 23s verden finner man en versjon av historien om Doug og Sarah i en bunke gamle romantikktegneserier som Johnny gir til en kvinne med en gigantisk livmor og en kjønnsåpning det tyter store, rødflekkede egg ut av. Og i den virkelige verden tjener Dougs minner om sin avdøde far og hans besettelse med en gammel flamme langt på vei samme funksjon.

092812_thehive03
Som performance-poet bruker hovedpersonen en Tintin-maske. Illustrasjon: Charles Burns

 

Lynchianske tendenser

Det har for lengst gått inflasjon i å trekke inn David Lynchs navn i møte med fortellinger som bryter med etablerte stilistiske og fortellermessige konvensjoner, men i X’ed Out-trilogiens tilfelle er påkallelsen av Lynch helt på sin plass. Ikke bare er tegneserien bygget på en grotesk biledliggjøring av angst for farsansvar og menneskelig biologi som minner sterkt om den man finner i Eraserhead – Burns gjør også utstrakt bruk av den særegne dynamikken mellom ulike virkelighetsnivåer som er Lynchs fremste fortellergrep. Og som ikke dét var nok ligger en av de eggleggende kvinnene i en hule som er lukket av med røde fløyelsgardiner.

Der Lynch bruker parallelle virkelighetsfremstillinger til å skape subtile opplevelser av drømmelignende déjà vu, er Burns’ sammenflettede virkeligheter langt lettere å skille fra hverandre og analysere. Dette skyldes både tegneseriemediets større grad av oversiktlighet sammenlignet med film, men også at det aldri er noen tvil om hvilken virkelighet vi befinner oss i. Johnny 23 er fremstilt i en ligne claire-inspirert strek, mens Doug er gjengitt i en seminaturalistisk stil som minner om den man finner i Black Hole. Og dette innebærer at den målbevisste forvirringen som står så sentralt hos Lynch glimrer med sitt fravær. Ens eneste oppgave som leser består i å finne ut av hvordan de fire settene med puslespillbrikker hører sammen.

untitled
Lynchinspirert farsangst. Illustrasjon: Charles Burns

 

Lettleselig

I likhet med Black Hole er X’ed Out-trilogien en fortelling om den traumatiske opplevelsen av brått og uventet å måtte forholde seg til voksenverdenens realiteter. Men der Black Hole er en skrekkfortelling om bortfallet av barnlig uskyld, hvor seksualdriften spiller rollen som monsteret, handler den noe eldre Dougs marerittaktige eventyr om de uoversiktelige sosiale konsekvensene av disse samme driftene. Historien har form av en loop som hovedpersonen synes ute av stand til å bryte ut av, og Burns avdekker langsomt de avgjørende hendelsene som hensatte ham i denne tilstanden.

X’ed Out er et trekantdrama mellom Doug, Sarah og Sarahs voldelige og psykisk ustabile ekskjæreste Larry. Og selv om sistnevnte kun figurerer i et titalls ruter, kan hans trykkende nærvær skimtes i hver eneste av de ondsinnede vesnene som befolker Johnny 23s surrealistiske verden. Tidvis makter Burns å mane fram et presist og urovekkende portrett av angst, skam og frykt sauset sammen med en handlingslammelse som er flettet inn i et ukontrollert rusmiddelbruk.

Men når man leser de tre bøkene samlet preges fortellingen også av en påfallende mangel på mystikk og motstand.

Nettopp det at historien er såpass lett å dele opp i drøm og virkelighet innebærer imidlertid at den mangler det gjenstridige preget – det som ikke går helt opp – som gjør at Black Hole blir liggende og gnage i underbevisstheten lenge etter man har lest den.

BurnsTheHive2
Side fra The Hive. Illustrasjon: Charles Burns

 

Forbilledlige forbilder

X’ed Out, The Hive og Sugar Skull er alle veltegnede og utsøkt tiltalende tegneserieutgivelser, men det er betenkelig at det mest minneverdige bildet trilogien har å by på, er omslaget til første bind som er basert på omslaget til Tintin-albumet Den mystiske stjerne. Burns er en frustrerende treig tegner, men når han først leverer noe har sidene en tidløs kvalitet som er ytterst få andre tegnere forunt. Dette skyldes ikke bare den doble abstraksjonen i hans estetikk – tuftet som den er på 80-tallets postmodernistiske versjon av 50-tallet – men også at han i økende grad fremstår som en post-Roy Liechtenstein-serieskaper, som komponerer sine sider slik at hver eneste rute kan stå som et frittstående kunstverk.

Det er ingen tvil om at de tre albumene i X’ed Out-trilogien inneholder mye god tegneseriekunst, men forventningene til en mann av Burns kaliber er tross alt høye, og når man leser dem samlet oppleves historien som uhensiktsmessig enkel og lettfordøyelig. Dette skyldes ikke minst at fortellingens brudd med realismen danner såpass pene og pyntelige metaforer at den blir langt mer av en intellektuell enn en emosjonell opplevelse.

Selv tar jeg meg i å angre på at jeg aldri fikk ut fingeren den gangen for fire år siden da det franske forlaget Le Dernier Cri publiserte Johnny 23, en omarrangert “bootleg”-versjon av X’ed Out i svart-hvitt, hvor all tekst er gjengitt i det samme uleselige alfabetet som tidvis skimtes i Dougs drømmer.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.