Verdens supreste pappa

Dagens Supermann er en interessant, modig og dyp figur som fortjener et langt større publikum enn han har hatt på veldig mange år.

Mens de frittstående Supermann-historiene fra de siste tiårene har holdt jevnt høyt nivå, har den løpende serien på sitt beste vært temmelig overflødig – kun avbrutt av enkelte ekstra pinlige øyeblikk. For rundt ett år siden tok imidlertid DC Comics rev i seilene og snudde nok en gang opp ned på hele sitt tegneserieunivers. Den største endringen er at Supermann-serien igjen er verdt å lese, både for gamle og nye fans.

Superheltserier er noe av det fineste som finnes, i hvert fall når de er på sitt aller beste. På den ene siden kan de slukes som lettbent underholdning, men de mest interessante manusforfatterne bruker gjerne anledningen til å diskutere hva det vil si å være mennesker. Serieskapere med et høyt ambisjonsnivå bruker superheltseriene til å si noe interessant om grunnleggende valg, roller og følelser et vanlig menneske vil møte i løpet av et liv.

Den moderne tegneseriesuperhelten ble født i 1938, da en kappekledt Supermann løftet en bil over hodet på omslaget av Action Comics nr. 1. Siden den gangen har superheltseriene gått gjennom flere metarmofoser. Bransjen har opplevd enorme endringer, og serieforlagenes fremste verktøy i møte med et stadig mer krevende marked har vært å være i konstant forandring. Ble en superhelt avleggs? Gi rollen til en ny figur! Falt lesertallene? Ta livet av et kjent og kjært ikon! Virket ikke dette? Introduser parallelle verdener eller tidslinjer hvor alt er som før! Slutter kidsa å lese tegneserier? Gi favoritthelten deres en ungdommelig partner de kan identifisere seg med!

Supermann Rebirth
Jonathan i Rebirth er ikke den første Superboy, men han er uten tvil den beste. (Illustrasjon: DC Comics)

Snart 80 år med nye historier, ansikter og elleville ideer førte til at det å lese en superheltserie fremsto mer og mer som et sisyfosarbeid; for at historiene i de løpende serieutgivelsene skulle gi mening, måtte man bruke minst like mye tid på Wikipedia for å holde orden på hva det var som skjedde fra rute til rute.

Uten mål og mening

I 2011 lanserte DC Comics The New 52, et forsøk på å modernisere og å strømlinjeforme det etter hvert så uoversiktlige superheltuniverset sitt. Kort forklart gikk det ut på å gjøre samtlige figurer yngre og dermed fjerne store deler av deres historie. Alt som kunne forvirre leseren skulle bort. Resultatet ble et realt mageplask; leserne forsvant, kritikerne tordnet og manusforfatterne sluttet én etter én. Det grunnleggende problemet var at DC ikke hadde en ordentlig plan for hva de holdt på med eller hvor de ville med superheltene sine. Verst gikk det ut over Supermann, som mistet både superkrefter og sin superoptimisme. Hvem så vel den komme?

DC skjønte at noe måtte gjøres. Resultatet ble Rebirth, en ny, total omveltning som fikk konsekvenser for nær sagt alt forlaget noensinne hadde publisert. The New 52 ble omgjort, til stormende jubel. Det er vanskelig å gå særlig dypere inn i denne materien uten å avsløre for mye rundt en av de største begivenhetene i moderne tegneseriehistorie, men ta det med ro.

Alt ordnet seg.

Særlig for Supermann.

Superproblemet

Mye av problemet med Supermann er at hverken DC eller manusforfatterne har skjønt hvordan de skal gjøre en nær udødelig helt interessant for folk flest. Som maktfantasi er Supermann den ultimate helten; han kan fly, nesten ikke noe kan skade ham, han er supersnill og setter alltid andres helbred og lykke foran seg selv og sine egne ønsker. I årevis har DC forsøkt å bøte på dette ved å la ham bryne seg på stadig større og mer krevende utfordringer, uten å knekke koden. Supermanns popularitet har fortsatt å rase; i 2015 solgte serien stusselige 55 000 eksemplarer i måneden i USA, mens Batman til sammenligning ofte solgte mer enn 150 000 eksemplarer på samme tid. Noe slikt er ikke verdens supreste superhelt verdig.

DC har alltid slitt med å få en passende knagg for den angivelig så utdaterte Supermann. Mens de andre DC-heltene har latt seg tilpasse til nye tider og nye publikum, har Supermanns kjerneverdier vært hans største hemsko. Hvordan selger man en nesten supersunn, smått naiv kjernekar i en verden hvor Dommedagsklokken ikke har vært nærmere midnatt siden 1953, da både USA og Sovjet nettopp hadde prøvesprengt sine respektive hydrogenbomber? En ting er at folk kanskje trenger noe fint å tro på i en tid hvor polisen smelter, krig og terror raser og verdens mektigste politikere kan vinne valg på å fremstå som skruppelløse superskurker, men kan Supermann være den helten vi både trenger og fortjener?

Supermann Rebirth
Gamle kjenninger hilser på i Rebirth. (Illustrasjon: DC Comics)

Noen ganger kan man imidlertid lure på om DC vet hva de selv publiserer. Parallelt med den begredelige, vanlige Supermann-serien har nemlig forlaget gitt ut flere fantastiske, enkeltstående Supermann-historier (Kingdom Come, Superman: Red Son, Must There Be a Superman?, Superman for All Seasons, Superman: American Alien og It’s a Bird …) som på forskjellig vis dekonstruerer Supermann-fabelen og problematiserer menneskehetens behov for et idol og hvordan verden forholder seg til noe fremmed. Tittelserien fikk derimot seile sin egen sjø, og den stadige strømmen av altutslettende katastrofer ble bare satt på pause hver gang DC tok livet av hovedpersonen. Å være Supermann-fan var en real prøvelse.

Helt til nå.

Gjenfødelse

Dette er egentlig alt du trenger å vite om den Supermann som nå står i bladhyllene: Alle historiene du har lest før, gjelder fremdeles. Nå bor Supermann på en gård ute på landsbygden under navnet Clark Smith, sammen med konen Lois, sønnen Jonathan Samuel og superhunden Krypto. Parallelt med at Supermann forsøker å finne sin plass i det nye Rebirth-universet må han og familien også bygge et hjem og et liv på deres nye hjemsted, samtidig som Jonathan selv stadig utvikler nye superkrefter.

Supermann Rebirth
Hvordan ville det vært å ha en pappa som også var en superhelt? Supermann redder buskapen i Rebirth. (Illustrasjon: DC Comics)

Premisset er interessant. Ikke bare får vi være flue på veggen når Lois og Clark drøfter Supermanns rolle og betydning, serien forsøker også å si noe mer vesentlig om hva det vil si å høre til i et lokalsamfunn. Gjennom Jonathans egen superutvikling får serien også anledning til å drøfte tidligere vedtatte sannheter om hvem og hva en Supermann må være, men mest interessant er det når Supermann og Lois’ ulike bakgrunner kommer til syne i måten de forsøker å oppdra sønnen og gjøre ham rustet for en mer kompleks og uoversiktlig verden enn den de selv vokste opp i.

Den nye Supermann-serien balanserer elegant mellom de store kontrastene. På den ene siden kan den tillate seg å følge Lois, Clark og Jonathan på fesjå under en lokal landbruksmesse, mens den i neste øyeblikk kan kaste den lille familien ut i fargesprakende slåsskamper mot kryptonske superskurker. For første gang på lenge ser DC ut til å omfavne alle fasettene som har preget Supermann-serien opp gjennom årene på én gang. Og det fungerer.

Litt av alt

Dagens Superman er – som intensjonen var – litt av alt. Han er en guddommelig fremmed, han er eventyreren som må hanskes med de mest outrerte monstrene og han er den snille, idealistiske bondesønnen som vil gjøre alle til lags. Greit nok, dette har han vært før også. Men det er én viktig forskjell: Supermann er blitt pappa – på ordentlig. Det låter kanskje litt kleint; det er ikke akkurat nybrottsverk at en superhelt får ansvaret for en mindre og mer uerfaren kompanjong, men i Supermanns tilfelle var det akkurat det som skulle til for å gjøre ham interessant igjen.

Superman har fått unger før, både adopterte og biologiske. De har imidlertid sjelden fylt en annen rolle enn enten å være et komisk innslag, eller å gi den (antatt unge) leseren noe han eller hun kan identifisere seg med. Men saken er at det å være forelder gjør noe med en. Plutselig er det ikke lenger en selv som betyr mest. Man får ansvar for et annet vesen; man ser seg selv gjennom barnets øyne; man får nye bekymringer – men også gleder.

Mens Supermann tidligere var forskånet fra de praktiske konsekvensene av sin tilstedeværelse på Jorden, har farsrollen gitt Supermann en grunn, et svar, noe å kjempe for. Sønnen Jonathan Kent blir jordingen Supermann trenger; det tvinger ham til å se seg selv, sin rolle og sin innflytelse i et helt nytt lys.

Kontrasten ser vi i Frank Millers The Dark Knight Strikes Again, hvor Supermann i stedet fikk et barn – Lara – med Wonder Woman. Forskjellen er enorm: Overjordiske Lara er ikke et menneske. Derfor kan hun egge sin far til opprør ved å insistere på noe både han og leserne gjerne har fryktet så lenge: «Du skylder dem ikke noe». Jonathan er derimot en legemliggjøring av alt det Supermann har kjempet for siden starten i 1938. Det er sønnen som gjør Supermann troverdig.

Supermann Rebirth
Rebirth er det beste som har hendt Supermann-serien. (Illustrasjon: DC Comics)

Det beste som kunne hendt

Supermann ble laget for å glede barn, men som DCs maskot lot han seg ikke endre på samme måte som andre superhelter. Farsrollen har imidlertid gitt forlaget et nytt redskap til å bygge bro mellom Supermanns kjerneverdier og nye og gamle lesere som krever mer av sine tegneseriehelter enn noensinne. Det beste er at alt føles så naturlig; det er åpenbart at både manusforfattere og tegnere har hatt det morsomt med disse utgivelsene. For Supermanns del er Rebirth det beste som kunne hendt ham; dette er en hyllest til alt som har gjort superheltserier morsomme å lese. Serien krever heller ikke en inngående bakgrunnskunnskap for at leseren skal få glede av den.

Supermann kler farsrollen. Denne nye starten får dagens Supermann til å føles relevant igjen. Familiedynamikken har gitt ham et helt nytt register å spille på. Mannen av stål er fremdeles nær usårlig, men det betyr ikke at han ikke kan være sårbar.