Vi kårer: Tegneseriehistoriens ti mest imponerende byer!

Megabyer, navnløse byer, mørke byer og byer som er bygget i papp: Empirix tar deg med på en guidet reise gjennom tegneseriehistoriens beste byer.

Mangler din favorittby på listen? Har vi rangert dem helt feil? Si i fra i kommentarfeltet!

Champignac

 10. Champignac, av André Franquin m.fl.

André Franquin var for Sprint det Carl Barks var for Donald Duck & co. Han skapte ikke serien, men han gjorde den levende ved å fylle inn alle detaljene som du ikke visste at manglet.

Blant annet byen Champignac. Du finner knapt en mer idyllisk fransk landsby enn Champignac (om du ser bort fra en liten gallisk landsby år 50 f.kr.). Den har en borgermester med groteske talegaver (”Så man ber oss kollaborere?! Det ord resonnerer i mitt hode som et brød jeg ikke spiser, min herre!”), en eksentrisk vitenskapsmann og greve med forkjærlighet for soppekstrakt, og en harmløs fyllik kalt Herr Alke. Den har veier som egner seg for både råkjøring med sportsbil og sykkelturisme. Noen som vet noe om boligprisene i området?

 

Brecht Evens
Brecht Evens’ navnløse by i «På feil sted».

9. Navnløs by i ”På feil sted” av Brecht Evens

Da Brecht Evens gjestet Oslo Comics Expo i 2014 ble han spurt på scenen om hvor nattklubben Disco Harem faktisk ligger. Trangen til å finne den er forståelig, for Disco Harem er en 1001 natt beliggende midt i en by av varmt mørke og vannfarger. I tegneserien På feil sted fester den karismatiske Robbie seg gjennom klubbens barer, dansegulv, hemmelige ganger, terrasser og eksotiske hager, mens det går gjetord om ham overalt der han ikke befinner seg.

Bor du i denne byen lever du for helgen, mens alt annet aldri blir noe annet enn vag forventning.

 

 

Soft City
Pushwagners framtidsdystopi «Soft City».

8. Soft City, av Pushwagner

Den norske kunstneren Pushwagner startet på ”Soft City” i 1969, inspirert av hippiekritikk av det grå hverdagslivet. Etter å ha vært på avveie i en koffert i mange år, kom serien til rette og ble til slutt utgitt i 2008.

”Soft City” er en grå masse av monotoni og forsvinnende horisonter, hvor alle gjør det samme hver dag. Den er et dystopisk, maskinelt mareritt. Og det er egentlig alt.

 

Ankomsten
Shaun Tans magiske by fra «Ankomsten».

7. Den navnløse byen i ”Ankomsten”, av Shaun Tan

Kanskje det er slik å komme til en ny by i et nytt land: Maten, dyrene, kjøkkenredskapene, skikkene og språket er ukjente, og alt er på samme tid underfullt og skremmende. Shaun Tans parabel om emigrantopplevelsen er farget i en ordløs sepia, og byen hovedpersonen ankommer til er som en eksotisk drøm.

Den virker spennende å besøke, men ville du bodd her?

 

 

Gotham City
Gotham, New Yorks vrengebilde.

6. Gotham, av Alan Moore (bl.a.)

Enda en ting for nordmenn å være stolte av: Ifølge tegneserieforfatter Alan Moore ble Gotham nemlig grunnlagt av nordmannen Jon Logerquist. Batmans hjemby er basert på de farligere områdene av New York nattestid, og er det mørke vrengebildet av Supermans solfylte Metropolis. Ellers byr Gotham på alt det en superhelt eller –skurk måtte forlange av en moderne metropol: Korrupsjon, mafiavirksomhet, lyssky karteller, og et dårlig sikret galehus for ”the criminally insane”.

Det burde ikke være noen overraskelse at den oppfyller så godt som ingen HMS-krav, men som sangen sier:
Om du kan slå gjennom her, kan du slå gjennom overalt.

 

Andeby
Ja, Skrues pengebinge har sin egen arkitektoniske plantegning, selvfølgelig. Illustrasjon: Don Rosa

 5. Andeby, av Carl Barks m.fl.

Det var Carl Barks som ga navn til Andeby, men den viktigste arkitekten og byfornyeren er uten tvil Don Rosa. Rosa gikk systematisk til verks med å gnure sammen et sammenhengende narrativ fra Barks’ løse tråder. Ikke bare fikk han orden i Donald Ducks stamtre, Rosa ga oss også plantegningene for Onkel Skrues pengebinge.

Ellers har Andeby noe for alle. Den er stor nok til at kretsene til Mikke og Donald så godt som aldri møtes; opptil flere superhelter har sitt tilholdssted her; den har et skummelt havnekvarter, komplett med en kafé med navnet ”Den grønne papegøye” (noe alle havneområder burde ha); samtidig som den huser hovedkvarteret til et av verdens største milliardforetak, nemlig McDuck-konsernet. Andeby har alt som Gåseby bare kan drømme om.

 

New York
Winsor McCays fantastiske versjon av New York.

 4. New York, av Winsor McCay

Hver natt faller lille Nemo i søvn og inn i drømmeland, og etter hvert eventyr faller han ut av sengen og våkner: Det er en enkel tegneserieformel som likevel tjente McCay godt fra seriens start i 1905 til den ble avsluttet i 1926.

Serien revolusjonerte tegneseriemediet på mange områder, og ble opprinnelig trykket i et format med en høyde på rundt en halv meter (avisene var større den gangen). MCays tegnestil var art nouveau-snirklete og full av detaljer, ikke minst når lille Nemo utforsker speilbildet av byen sin i drømmeland. Hvem har vel ikke drømt om å klatre rundt over skyskraperne? Prisen å betale er åpenbart å våkne med et brak.

 

Palnu Cerebus
Nygotisismen lever i Palnu. Av Gerhard og Dave Sim.

3. Palnu, av Gerhard og Dave Sim

 

Dave Sims Cerebus har på mange måter blitt tegneserienes På sporet av den tapte tid:
Selvpublisert, kunne blitt strammere med en god readaktør, og de fleste som planlegger å lese den tenker de skal gjøre det en gang når de brekker benet og må ligge i ro noen uker.

Men der Marcel Proust selv skrev side etter side om utsmykningen av kirkeportaler i Combray, hyret Dave Sim tidlig inn arkitekten Gerhard for å tegne bygningene og innredningene i bystaten Palnu. Fra 1984 til seriens avslutning i 2004 skapte Gerhard intrikate katedraler, drikkesteder, herskapshus og enkle arbeiderinteriører. Du finner ikke en annen serie hvor selv det enkleste sidebord er tegnet med en slik omhu og nøyaktig strek. Ingen vil kalle det livfullt, men det er nøyaktig den bakgrunnen en mørk og innstendig serie som Cerebus trenger.

Prosessen var ikke akkurat en dans på roser. Serieskaper Dave Sim hadde knapt godt av den komplette friheten som en serie på 300 nummer (eller rundt 6000 sider) førte med seg, og Gerhards dedikasjon i bind fjorten av de samlede Cerebus-seriene lyder:
–Dedicated to not going completely mental before finishing this thing…

Men han holdt ut til slutten, og han matchet Sims rivende utvikling fra glad amatør til en av mediets mestere i sin egen smale nisje som arkitekturtegner. Eller som han selv oppsummerte det:
–Jeg tegner bord og stoler bak et jordsvin.

Transmetropolitan
Darick Robertson og Warren Ellis’ fargerike by i Transmetropolitan.

2. The City, av Darick Robertson og Warren Ellis

 

Litteraturen er full av deprimerende dystopier, men den navnløse megabyen i cyberpunk-serien Transmetropolitan er så mye mer enn bare deprimerende. Darick Robertsons by er fylt med fluoriserende farger og tusenvis av detaljer, og danner et kaotisk og pulserende bakteppe til gonzojournalist Spider Jerusalems herjinger.

Ellis’ og Robertsons gjetninger på hvordan bylivet vil være i fremtiden er så gode som noen: Nasjoner og kulturer blander seg i en lapskaus forsterket av teknologi som stadig sprenger etiske grenser. Og midt i det hele, som et løfte om at menneskeheten aldri egentlig endrer seg: En skurkaktig president inspirert av Richard Nixon.

Som Jerusalem selv sier i en passasje sjelden fri for banneord:
– Denne byen lot seg aldri forfalle eller forgå. Den vokste vilt og intenst. Den er et høylydt, skinnende, stinkende kaos. Den får styrke fra sine tusenvis av kulturer, og de tusenvis nye som vokser frem hver dag.

Dominion Seth

1. Dominion, av Seth 

Å si at kanadieren Seth lever i fortiden ville være en underdrivelse. Det har blitt sagt at han er så gammeldags at selv bloggen hans har stive permer og kommer ut én gang i året – nærmere bestemt ”Palookaville”-utgivelsene hans. Seth er til alle tider ulastelig kledd i dress, hatt og frakk.

Og der noen menn har en modelljernbane i kjelleren sin, har Seth laget femti bygningsmodeller som til sammen utgjør en idealisert, nordkanadisk by som på mange måter er litt på hell. ”Det ble et kjellerprosjekt, av den typen triste menn koker sammen når de blir middelaldrende”, skriver han i ”Palookaville” nummer 20.

Dominion er skapt ut fra Seths hode bygning for bygning. Notatbøkene hans er fylt opp med trivia og historie om bedrifter, restauranter og foreninger som har holdt til der. Byen danner bakgrunn for mange av bøkene hans også, og ”The Great Northern Brotherhood of Canadian Cartoonists”, ”Clyde Fans” og den ambisiøse ”George Sprott 1894-1975” finner alle sted i Dominion.

Gjennom å fortelle historiene sine gjennom Dominions gater, og institusjoners vekst og fall, har Seth for alvor gitt hovedrollen i tegneseriene sine til selve byen. Den er ikke lenger bare et bakteppe: Den er selve hovedpoenget.

  • Marie Aubert

    Men hvor, hvor er Sin City?

    • Erle Marie Sørheim

      Vi bør lage en oppfølgerliste, 10 verste byene du kunne tenke deg å bo i, der tror jeg Sin City ville kunne nå høyt!

      • Walter Wehus

        For ikke å snakke om Judge Dredd-byen, er det Mega City 1?

  • Annette Nordheim

    Flott utvalg! Personlig ville jeg nok hatt med noen av Schuiten og Peeters Obskure Byer, kanskje Tårnet eller Urbicande. Dessuten er jeg svak for musebyene i David Petersens Mouse Guard, for eksempel Barkstone og Sprucetuck. Og så er det naturligvis en rekke fantastiske byer i Sandman.

    • Erle Marie Sørheim

      Ja, i Sandman er det flere fantastiske, den om byen som drømmer f.eks., den er fascinerende, om enn kanskje på en mer idémessig måte. Hvilke Schuiten og Peeters-album ville du anbefalt å begynne med?

      • Annette Nordheim

        The Tower og Feber i Urbicande er mine personlige favoritter (de er tilgjengelig litt vekselvis på dansk, fransk og engelsk, jeg har sluttet å bry meg så mye om hvilket språk jeg leser dem på). De Hule Kloder av samme forfattere er også veldig bra, om enn på en annen måte – der har du blant annet Nogegon, som er noe så sært som et tegneseriepalindrom.

    • Walter Wehus

      Byene i Mouse Guard er flotte! Når det gjelder Sandman, tror jeg favoritten min er byen i flasken. Eventuelt den byen hvor begravelsesagentene bor…Necropolis, er det ikke?

      • Annette Nordheim

        Jeg tror Gaiman kaller den “The Necropolis”, som insinuerer at det er flere. Min favoritt er den som Erle nevner, om byen som egentlig er drømmen til en sovende by. Unheimlich, i mangel av et bedre ord, for hva om byene våkner?

  • Kristoffer Kjølberg

    • Gunnar Lundkvist har også bygget modeller av byen hvor Klas Katt og Olle Ångest bor (Hell City?): http://news.cision.com/se/kartago-forlag/i/utstallning-med-klas-katt,c87558

    • Elvis Road av Helge Reumann og Xavier Robel: http://www.adambaumgoldgallery.com/elvis_studio/elvis_road.htm

    • Trusebyen (ca. 2001) av Flu Hartberg.

    • Erle Marie Sørheim

      Har du noe bildebevis på Trusebyen? Den skulle jeg likt å sett.

      • Kristoffer Kjølberg

        Det var et veldig stort og forseggjort bilde som hang på veggen hjemme hos ham. Jeg var dessverre såpass åndsfraværende at jeg glemte å sikre bevis som jeg kunne fremlegge halvannet tiår senere. Men jeg kan spørre ham om han har et bilde.

        • Walter Wehus

          Jeg vil se trusebyen!

  • olalys

    Min personlige favoritt er den fiktive “Treasure Town” i Taiyo Matsumotos “Tekkonkinkreet”

  • Mange bra forslag på denne listen, men det blir litt rart å ikke ha med Francois Schuiten og Benoit Peeters serie “Les Cités obscures” («Hemmelighetsfulle byer» på dansk). Hvor gode disse bøkene er kan godt diskuteres, men de har siden begynnelsen av åttitallet gitt ut over tyve utgivleser hvor temaene by og arkitektur står i sentrum – ikke alle er rene tegneserier riktig nok. Hvis jeg må velge én enkelt utgivelse ville jeg nok landet på en av de første: «Les murailles de Samaris» eller «La fièvre d’Urbicande».

    Ellers kan vi god blåse litt i trompet for en av de første (og beste) seriealbumene som Carlsen Comix lansert undet «tegneserier for voskne» merkelappen i 1980, den smått fabelaktige «Fantasier fra forstæderne» av Caza. Fantastiske tegninger og ville historier – forstadsmareritt i full blomst, både med og uten kunstige tilsetningsstoffer.

    • Erle Marie Sørheim

      Den Caza-forsiden var utrolig stilig! Og Schuiten og Peeters er det mange som har nevnt i dag, morsomt, jeg kjenner igjen noen av albumforsidene, men har ikke lest det selv. Men nå har jeg bestilt Samaris, i det minste! Vet ikke om Walter er fan eller har utelatt det bevisst, det får han nesten ytre seg om selv.

      • Caza er egentlig nesten litt glemt, eller fortrengt. Han druknet de beste tingene sine i en endeløs rekke av senere sci-fi/fantasy albumutgivelser (noen av dem helt ok egentlig). Den danske (og svenske) Caza utgivelsen fra 1980 samler opprinnelig tre franske album med navnet “Scènes de la vie de banlieue”. Det går fra det løsslupne crazy til det noe av det mest grafisk stringente som er laget av serier. Veldig søttitallet, men på en god måte. Vel verdt å sjekek ut hvis man får tak i det.

        • Erle Marie Sørheim

          Finner ingen tyske tilgjengelige versjoner heller, nå MÅ jeg rett og slett læremester fransk..

    • Walter Wehus

      Ooh, spennende. Finnes disse på engelsk tro? Høres forbydende vanskelig ut å grave opp de skandinaviske utgivelsene.

  • Walter Wehus

    Jeg burde kanskje skrevet det innledningsvis, men ett av kriteriene som lå til grunn for listen, var at den ikke skulle telle virkelige byer. Tilfeller hvor serieskaperen har laget sin egen by med et virkelig grunnlag (som Windsor McCay) er med, men ikke for eksempel Harvey Pekars “Cleveland” eller Guy Delisles “Jerusalem”. Dette er ikke byer de har skapt på en slik måte.