Sentralt i New York, ikke så langt fra Central Parks østside, ligger et lite museum drevet av The Society of Illustrators. Museet er drevet mer eller mindre på dugnad og har et helt annet hjemmekoselig preg enn de store museumsmaskinene man ellers finner på Manhattan.
Imidlertid var det en spesifikk grunn til besøket mitt denne gangen: jubileumsutstillingen Drawn From The New Yorker: A Centennial Celebration, dedikert til tegningene til tidsskriftet The New Yorker.
Helt siden magasinets ble grunnlagt i 1925 – midt i «the jazz age» – har tegninger vært sentrale både på forsidene og inne i selve bladet. The New Yorker har gjennom sine 100 år levert politisk kommentar og analyse, kulturstoff, anmeldelser og ikke minst humor. Sistnevnte har særlig vært presentert via en omfattende bruk av én-ruters tegningen – cartoons, som de kaller dem – som format, en sjanger av tegning som magasinet har vært med på å forme.
Tidsskriftet er for utenforstående kanskje mest kjent for sine forsider, hvor enkelte også var utstilt i museet sammen med en hel rekke cartoons. Utstillingen spente helt fra bladets begynnelse i 1925 til 2025.
En ting som blir veldig tydelig ved å gå gjennom utstillingen, er hvor mange av disse tegningene – både forsider og cartoons, man faktisk har sett før. Mange er blitt gjenbrukt, noen har gått viralt på nett og andre igjen er blitt veldig populære som plakater.
Utstillingen er enkelt, men praktisk satt opp i de tildeles trange gangene i det lille museet. At de er hengt opp i originalstørrelse bidrar til at man må gå tett innpå. Dette fremhever bildenes særegenhet og kommunikative styrke på en annen måte enn hvis man hadde lest dem i bladet – fokuset på hvert enkelt bilde av gangen viser både hvordan streken til de forskjellige tegnere over tid har blitt til en egen genre som igjen er blitt en identitetsmarkør for bladet.
Utstillingen gir også mange uventede gjensyn med bilder som man ikke nødvendigvis har assosiert med The New Yorker, men som allikevel har blitt stående som visuelle kommentarer til hendelser gjennom de siste 100 år. Utstillingen har derfor også en historiografisk dimensjon, da et blikk tilbake på bilder som er flere tiår gamle gir påminnelser på hvordan man kommenterte ting i sin samtid og ikke etter flere år med bearbeidelse.
Noen av disse ser ut til å treffe også dagens tidsånd, slik som det mye delte bildet tegnet av Peter Steiner i 5. juli 1993 utgaven: «On the internet, nobody knows you are a dog». Forut for sin tid, er den i dag en treffende beskrivelse som om mulig er blitt enda mer relevant i vår tid hvor trollfabrikker og falske nyheter oversvømmer mediene.
Karikaturer på hver side av dammen
Med sine noe nedtonede stil holder The New Yorker en annen tradisjon i hevd enn den vi kjenner f.eks. i de betraktelig drøyere karikaturene fra Charlie Hebdo i Frankrike, som i større grad gjør narr og provoserer. Dette har nok flere grunner, men én sentral faktor er at mens karikaturtradisjonen som vi kjenner det fra Europa og det vi kjenner som cartoon har litt forskjellig opphavshistorie. Mens karikaturen er opptatt av – og gjør narr av – individet, er cartoons historisk sett mer opptatt av grupper.
Forholdet mellom makt og hvordan den fremstilles er også veldig forskjellig i USA og Frankrike. Et eksempel er hvordan man for eksempel portretterer Trump, hvor kontrasten mellom Charlie Hebdos ekstreme stil kontrasteres med The New Yorkers mer nedtonede og underfundige uttrykk:
Og til tross for magasinets mer avdempede tegnestil, er ikke innholdet tannløst av den grunn; satiren er bare mer underfundig. Og The New Yorker har aldri vist en uvilje mot å ta tak i dagsaktuelle og følsomme temaer.
Kvinnelige tegnere
Dessverre ble det ikke trykket et eget programhefte til utstillingen, noe som gjenspeiler de små, uavhengige museenes noe trange kår i USA. Men boken Very Funny Ladies var tilgjengelig for salg. Den handler om de kvinnelige karikaturtegnerne i The New Yorker gjennom tidene, og gir god innsikt i ett av områdene hvor The New Yorker var banebrytende: Allerede fra første nummer i 1925 hadde de både kvinnelige og mannlige karikaturtegnere, noe som kan sees i sammenheng med den generelle økende friheten for kvinner i det amerikanske samfunnet i jazzalderen.
Poenget med kjønnssammensetningen merker man også ved at mange av tegningene gjør narr av menn og hvordan de fremstår i forhold til kvinner. Mange av disse tegningen var foran sin tid og står seg bra den dag i dag, slik som tegningen nedenfor fra Barbara Shermund, som ble publisert i 1928.
Shermund, som med sin sylskarpe pen tegnet for The New Yorker helt fra begynnelsen og til langt utover 1940-tallet, er et godt eksempel på hvor langt fremme i skoene The New Yorker var allerede da. Sammen med andre kvinnelige tegnere var hun banebrytende i utviklingen av magasinets humoristiske stil, som ofte berørte temaer som sex, kvinners rettigheter og sosiale forskjeller. Dette er desto mer imponerende å se tilbake på med tanke på hvordan disse temaene nå er i ferd med å bli tabu igjen i deler av amerikansk offentlighet.
I tillegg er det verdt å merke seg at kvinneandelen av magasinets tegnere sank til null i årene 1959-1973. Muligens tilfeldig, men også i tråd med den generelle returen til kjøkkenbordet som kvinnene i den vestlige verden ble presset til etter andre verdenskrig. Denne trenden har snudd på ny, og i 2015 kom det første nummeret med flere kvinnelige cartoonists enn menn ut. Lysten til å tråkke på ømme tær og ta samfunnsdebatter på kornet forsvant nok aldri, som denne tegningen av Liza Donnelly, som kom på trykk i 2020, tydelig viser:
Utstillingen i seg selv gjorde ikke noe stort nummer ut av kjønnsperspektivet, selv om det er sannsynlig at den store andelen av kvinnelige tegnere – kanskje særlig tidlig i magasinets historie – bidro til en bredere vinkling på samfunnssatiren. Etter å ha gått gjennom hele utstillingen sitter man i alle fall igjen med en ny anerkjennelse av den særegne, litt lune humorstilen som The New Yorker har vært med å prege – alltid med en slags New York-snert, underfundig men ofte bitende.
Og avslutningsvis er det også verdt å merke seg at magasinet som sådan – på tross av kunstferdige forsider og ikoniske cartoons – i enda større grad er et blad som tar for seg politisk, kulturell og samfunnsmessig analyse.
Siden det muligens er de færreste som kan ta seg muligheten til en svipp over dammen og se selve jubileumsutstillingen, er denne korte videoen en god gjennomgang av bladets visuelle profil. Og musikken i videoen er av George Gershwin. Jazz, så klart.
