Blant internasjonalt kjente japanske tegneserieskapere utmerker Jiro Taniguchi seg som en påfallende vestlig inspirert stilist. Det er noe med det rettvinklede ruteoppsettet, balansen mellom ord og bilder, og samspillet mellom figurer og bakgrunner som minner om estetikken man kjenner fra europeiske album.

Hos Taniguchi finner man få spor av den hektiske og nærmest filmatiske flyten som kjennetegner mainstreammanga, men desto mer av et stillferdig og kontemplativt uttrykk som gjennom historien har preget japansk spillefilm, og som man nylig kunne oppleve på norske kinoer i Hirokazu Koreedas Søstre.[infobox]

De to Taniguchi-bøkene Minuskel forlag har utgitt på norsk er også påfallende japanske i sin tematikk i den forstand at begge handler om voksne mannlige protagonister som forsøker å forstå sine fedre og – i forlengelse av dette – samfunnet og omstendighetene som formet disse kalde og fraværende mennene. Begge hovedpersonene er barn av den rekordstore økonomiske veksten som fant sted i Japan fra 50-tallet og fram til starten av 90-årene, og representerer både bevisst og ubevisst et brudd med japanske tradisjoner: Bevisst i den forstand at de omfavner et moderne, vestlig inspirert storbyliv, og ubevisst i den forstand at de er født etter at atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki, og dermed aldri har kjent noe annet enn det gjenoppbyggede, USA-påvirkede Japan.

Utgangspunktet for Min fjerne barndoms by er at den middelaldrende arkitekten Hiroshi Nahakara setter seg på feil tog hjem fra en forretningsreise til Kyoto, og dermed ender opp i byen hvor han vokste opp. Mens han venter på å ta toget tilbake spaserer han gjennom gatene han lekte i som ung, til han til slutt ender opp ved sin mors grav. Mens han sitter fordypet i sine egne tanker i den folketomme gravlunden, inntreffer det et mystisk fenomen som verken leseren eller Hiroshi helt forstår, og når vår mann kommer til seg selv, befinner han seg i kroppen til sitt fjorten år gamle jeg.

ORD: Blablabla
TILBAKE TIL FORTIDEN: Hiroshi blingser på rutetabellen og ender opp i sin egen tenåringstid.

Hiroshi tilbringer de neste 350 sidene med å jobbe seg gjennom dager og uker han kun har vage minner om, men i horisonten lurer en viktig merkedato: Da Hiroshi var fjorten år gammel forlot nemlig faren uten sin kone og to barn uten forvarsel, og ingen av dem hørte noensinne fra ham igjen. Med kunnskapene til sitt voksne jeg er det ikke noe problem for Hiroshi å sno seg gjennom hverdagen som tenåring, men det å forhindre faren i å forsvinne ut av familiens liv er ingen lett sak – ikke minst siden faren ikke viser det minste tegn på å være deprimert eller ulykkelig.

I sitt etterord påpeker oversetter Magne Tørring at Taniguchi muligens er i overkant nostalgisk i sin skildring av denne epoken av Japans historie, og sammenligner det bekymringsløse hverdagslivet i Min fjerne barndoms by med fremmedgjøringen som gjennomsyrer Yoshihiro Tatsumis skildringer av samme periode. Det er mulig en mer nyansert og problematiserende tilnærming til de japanske 60-årene hadde gagnet fortellingen, men siden Hiroshi hele veien har farens forestående forsvinningsnummer hengende over seg, sklir den aldri ut i den typen rosenrøde barndomsskildringer som er så populære blant aldrende mannlige kunstnere som er vokst opp i patriarkalske samfunn.

For selv om Taniguchi her klemmer til med magisk realisme av en type som er utbredt i såpeoperamanga – Hiroshi bemerker flere ganger at det ikke er passende å innlede et fysisk forhold til sin klassekamerat, ettersom han i realiteten er flere ganger så gammel som henne – er fortellingen konstruert rundt en kjerne av genuin emosjonell oppriktighet.

Spørsmålet om hvorfor Hiroshis far forlot familien første gang, og spenningen knyttet til hvorvidt han kan forhindre det å skje igjen, er preget av en blanding av sårhet og nysgjerrighet som styrer Taniguchi unna de verste sentimentale utskeielsene.

ORD: Blablabla
EUROPEISK: Jiro Taniguchis utgivelse er en påfallende vestliginspirert tegneserie, mener anmelderen.

Problemet – i den grad det er noen problemer med Min fjerne barndoms by – er at Taniguchi allerede har beskrevet en voksen manns forsoning med en fraværende far i den kortere og mer finstemte Min fars dagbok, som kom ut på norsk i 2014. Tematisk og stemningsmessig er de to fortellingene svært like, men i Min fjerne barndoms by er det mer av alt: flere rollefigurer, flere livsfaser, flere sjangerelementer, flere sammenflettede historier og – ikke minst – flere sider.

Man får følelsen av at Taniguchi etter å ha truffet blink på første forsøk ikke hadde noe annet valg enn å utvide i alle retninger, og selv om Min fjerne barndsoms by muligens er en mer tilgjengelig bok enn Min fars dagbok, fremstår den også som en større og hakket mindre treffsikker reprise.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.