Muffens er et samarbeidsprosjekt mellom Knut Nærum og Karstein Volle. Boka tar for seg en verden hvor tegneserier er forbudt, der én mann nekter å legge fra seg pennen.
Les vår anmeldelse av boken her.
Muffens er en bok dere har laget sammen, med Nærum bak manus og Volle bak tegningene. Boka består av seks ulike historier. Hvordan startet dette samarbeidet?
Karstein: Knut skrev en roman som het Krig, og forlaget ville ha informasjonsgrafikk i boka. De prøvde å finne en som kunne gjøre det for dem, og da sa Knut: “Hvorfor ikke spørre Karstein?”
Dere kjente hverandre fra før?
Karstein: Jeg tror Knut hadde lest greiene mine, og så ble jeg kontaktet av Cappelen Damm ut av det blå. Neste gang jeg var i Oslo tok jeg kontakt med Knut, sa takk for tegnejobb og spurte om vi skulle møtes. Så tok vi en pils og begynte å prate om tegneserier. Det vi også pratet om da var å bytte historier.
Rammefortellingen i Muffens blir skapt av småhistoriene. Var dette alltid planen, eller ble det slik etter mye idémyldring?
Knut: Jeg tror rammehistorien kom etter to historier. Etter at “Gamle venner” hadde stått i Nemi, fikk vi beskjed om at de skulle slutte å ta inn andre ting enn komiske stripeserier.
Karstein: …tre skritt frem og ti tilbake.
Knut: Nemlig. Så det var den følelsen av å bite tenna sammen, brette opp ermene og si, “Da får vi gjøre det selv.”
Karstein, var det vanskelig å tegne etter noen andres manus?
Karstein: Nei, det er lettere enn å tegne etter sine egne. Når jeg skriver manus, er jeg min verste fiende. Jeg kan komme til et punkt hvor jeg innser at starten ikke funket, for eksempel. Så det er deilig å kunne legge fra seg den biten og tenke, “Knut vet hva han holder på med.”
En av de tingene som gjør boken interessant er din evne, Karstein, til å skape en viss stemning med tegningene dine. Er den jobben en lang prosess, eller kommer det naturlig?
Karstein: Mye kommer intuitivt. Før vi startet med dette hadde jeg lyst å lære meg Mangastudio (tegneserieprogramvare, journ.anm.), så det var en baktanke jeg hadde. Noe av det er hensynsløs eksperimentering, andre ting er å henfalle til gamle synder, og noe er sånn: “Oi, kan man gjøre dette? Kult!”
Knut: Du la også frem noen forslag før du begynte å tegne, og vi snakket om inspirasjonskilder og tegnere vi liker. Vi så på hvem vi kunne bruke litt av i de forskjellige historiene. Da tegningene var ferdige, lignet de ikke det vi snakket om. Inspirasjonen er der, men den syns ikke lenger. Men vi har vært obs på at hver historie skal ha sin egen form. Ikke bare i streken, men også paletten og bruken av tekst.
Jeg la merke til at hver historie er en ny måte å fortelle på. Dette er noe dere har tatt fra disse inspirasjonskildene?
Karstein: Å, ja! Vi satte opp en svær liste over ting vi likte. Kurtzman, Roald Dahl, Twilight Zone…
Knut: Manhattan-historien kommer helt klart fra Lovecraft.
Mener dere noe med rammefortellingen enn å skape et interessant univers?
Knut: Rammefortellingen kommer fra flere historier. Den kommer fra 1984 og den kommer fra Watchmen. Det er det samme grepet, en gang i fremtiden når noe er forbudt. Men siden vi ville leke såpass mye med mediet, tror jeg det kom ganske naturlig. Det er nok mer et forsøk på å få våre biter til å henge sammen enn et forsøk på å si noe om ytringsfrihetens kår i vår tid.
Karstein: Det handler mer om fortellerglede enn å rette pekefingre. En annen ting er at livet hovedpersonen lever og ting som skjer gjenspeiles i historiene hovedpersonen lager. Karakterdesignet er omtrent det samme i begge deler. Det var sånne ting som kom etter hvert, så “Gamle Venner” tegnet jeg om igjen, og redesignet hovedpersonen.
Knut: Tanken om et basisensemble er der. At figurene utgjør et ensemble som spiller forskjellige roller i de forskjellige historiene. Man finner dem i rammefortellingen, men også i småhistoriene. Alle historiene sier noe om hvor hovedpersonen er i rammefortelingen: Hvem stoler han på, hvor forfulgt føler han seg, hvor nærme tror han at han er å bli oppdaget eller sveket. Det ligger også noe bittert i rammehistorien: Hvor mye vits er det i å si noe som helst? Det er det punktet hvor det hele slutter.
Dere hadde denne felles idédugnaden før dere begynnte. Men er det noen ting i Muffens som er ubrukte ideer fra blokka? Ting som dere ikke har hatt anledning til å bruke før nå?
Karstein: Fargeharmonier og den slags. Konkrete tanker om hva som hadde vært kult å gjøre. For eksempel i “Stå opp”. Der prøvde jeg å bruke fargene for å vise sted. Man har veldig klare farger på forskjellige steder som gjør det lett å orientere seg i historien. Så det er en del formale ting som har vært kult å teste ut.
Det ligger også noe bittert i rammehistorien: Hvor mye vits er det i å si noe som helst?
Knut: Fortellergrepet i “Blomsten under støvelen” er også noe som jeg har hatt på blokka en stund. Det er en fortelling i førsteperson, men hva de andre gjør – ifølge fortellerstemmen – er spredt ut på de respektive snakkeboblene.
Karstein: Det at den historien hviler så mye på teksten gjorde også at jeg kunne jobbe veldig fritt med bildet. Det funker også veldig bra med de brå stilskiftene som jeg la inn i den. Jeg syntes det var en skrekkelig historie og fikk et ubehag første gang jeg leste den. Det hadde jeg lyst til å forsterke, så jeg prøvde å bruke stilskiftene for å gi leseren følelsen av at underlaget sklir og skape en usikkerhet om hvor man står. Den historien funker også som et anslag til resten av boka, med alle stilskiftene. Det tenkte jeg ikke på da jeg tegnet den, det slo meg først da vi satte sammen boken.
Knut, hvordan skriver du manus? Går du ned på detaljnivå eller holder du det generelt?
Knut: Når det skal være synlig handling, må jeg skrive litt detaljert. Jeg prøver å få til at hver rute er et skritt videre. Det er jo visuell historiefortelling dette her. Så jeg tror jeg har vært ganske omhyggelig når det kommer til innhold, men ikke noe om disponering av rutene.
Boka har en eksperimentell utforming. Er det noe dere kviet dere for å lage?
Karstein: Vi har bare laget det som fenger oss, så håper vi at det fenger andre også. Vi har ikke prøvd å være sære.
Knut: Vi vil gjerne vise frem noe som er litt annerledes, men som skal funke for de fleste. Vi vet jo at den er mer krevende enn en del andre serier. Serier er krevende i utgangspunktet, man må lære seg hvordan det virker, også har vi brukt det på en litt annen måte.
Ja, jeg måtte ha to gjennomlesninger.
Knut: Det er en del ting som ligger i forholdet mellom tegning og tekst. Jeg tror det blir vanskeligere jo lengre ut i boken man kommer. I “Monstrøsitetene på Manhattan” er det løpende vitnesbyrd fra politimannen, men det ligger under uansett hvor handlingen i rutene foregår. I “Stå opp” får man ingen hjelp i det hele tatt, og i “The Below” hvor vi har prøvd å innføre mer tid i rutene enn det som blir lagt mellom rutene.
Karstein: “The Below” var veldig morsom å tegne. Man kan ikke holde på med snakkebobler oppå hverandre og sånne ting i den. Hvis man har person en, to og tre som hver sier en ting, så må man tegne dem i leseretningen ved siden av hverandre.
Knut: Hvordan grupperes de i et rom eller ubåt? De må også ha noen bevegelser som er berettiget. Så ganske intrikat stoff, men forhåpentlig fortsatt leselig.
Karstein: Det som er veldig gøy er at det er veldig innfløkt. Og hensikten med “The Below” var å lage den ultimate Moviebox-historien.
Moviebox?
Knut: På åttitallet, før folk hadde råd til videospiller, kunne man leie en avspiller samtidig som man leide en VHS. Da bar man det hjem i en svart plastkoffert og plugget den i TV-en. Bildet var alltid ræva og fargene blødde. Så fikk man se forferdelige greier som Filmtilsynet ikke ville at folk skulle se på kino.
Karstein: Veldig mye baklys, det ser dramatisk ut, og veldig mye firkantede kjaker og veldig mye hockeysveis. Jeg ble stolt av hvor mye hockeysveis jeg klarte å skvise inn der.
