Den tredje og nyeste boka i serien heter Steinbukkens vendekrets. Til nå har Minuskel gitt ut tre av tolv Maltese-bøker på norsk, og planen er at resten skal være utgitt innen 2018. De gis ut i sitt originale format, stort og sort-hvitt, slik den var ment å leses.
En kjapp gjennomgang av utgivelsene før Steinbukkens vendekrets: Den første boka, Unge år, er egentlig den siste Hugo Pratt lagde. Den forteller historien om en 17 år gammel Corto som befinner seg i Mandsjuria, midt i Russland-Japan-krigen i 1904–05. Her stifter han bekjentskap med den amerikanske krigskorrespondenten Jack London og den onde Rasputin, Cortos rival. Denne boka fungerer som en forløper til serien og ble aldri ferdigskrevet, men har Pratts skisser av resten av fortellingen bakerst. Boka er en glimrende introduksjon til universet og i ekte Minuskel-stil er den rik på tekst i både forord og etterord.
Bok to, som av mange regnes som en av de viktigste Corto-bøkene, er Balladen om det salte hav. Historien åpner med at Rasputin redder Corto der han ligger korsfestet (og garantert solbrent) på drivved i Stillehavet. Herfra forteller Pratt en mesterlig historie oversvømt av mystikk, action og en liten dæsj romantikk. Der Unge år er en kort serie som nesten har mer forord og etterord enn faktisk visuell historiefortelling, veier Balladen om det salte hav opp for det, og vel så det.[infobox]
Men det er først i Steinbukkens vendekrets at det blir tydelig at en av Pratts største styrker er at historiefortellingen er komplisert og mystisk. For meg er denne boka selve kjernen av det jeg håpet Corto Maltese skulle være. Det er her Corto som den komplekse karakteren han er virkelig kommer frem. Er han snill? Er han slem? Er han noens venn? Er han drevet av moral eller av personlig vinning? Og hva med denne Rasputin? Tilsynelatende ønsker han ikke noe annet enn å drepe Corto, men er likevel hans venn.
Hele Pratts persongalleri har en dybde i sin personlighet som man sjeldent finner andre steder i mediet.
Corto Maltese er sønn av en sjømann og en sigøynerkvinne. Selv er han en maritim nomade, tilsynelatende uten tilhørighet i noen form for nasjon eller ideologi. Det er det stadige spørsmålet leseren må stille seg – «Hva driver Corto?» – som gjør karakteren som gjør karakteren så mystisk. Corto gir uttrykk for at han gjør ting som passer ham best, men det kan likevel virke som at hans motiver kanskje ikke er så egenrådige likevel. I Steinbukkens vendekrets skal Corto få penger for hjelpen han ga til noen tidligere. Han takker pent nei for, som han sier selv: «Det var delvis min feil at skarpskytter døde… Gi pengene til folket hans». Hva som egentlig er hans motiver er vanskelig å vite og det driver historien frem på en unik måte.
Pratts teft for komplekse karakterer finner man fragmenter av hele seriens persongalleri. Enten det er stammeledere som er utdannete advokater, eller Rasputin: Karakterene har personligheter som spenner seg over flere nivåer. Dette gir karakterene dybde og en menneskelig fremtoning, i motsetning til å bli smurfeaktige arketyper.
Er han snill? Er han slem? Er han noens venn? Er han drevet av moral eller av personlig vinning?
I et tolvbinds-verk vil jeg påstå at en av de viktigste suksessfaktorene for serieskaperen er å gi leseren et forhold til karakterene, og det får Pratt og Minuskel virkelig til. Hvor de to første bøkene hadde sin styrke i historiefortelling og det visuelle, hever denne boken serien til et nytt nivå. Man begynner å bry seg om karakterene selv om de er tilslørt av mystikk og uante motiver. Ved første øyekast er bøkene vakre og estetisk smakfulle i sin grafiske utforming, og Pratts unike egenskap for å skape stemning med penselstrøk er mesterlig. Med så teksttunge verk kan nye lesere fort frykte å bli akterutseilt, men gir man historien en sjanse finner man fort ut at Corto Maltese lever så til de grader opp til sitt eget rykte.