Å tenke innenfor boksen. Aksel Kielland om Pat Mills’ produksjon.

Denne uken gjester Pat Mills Oslo Comics Expo for å snakke om en lang og begivenhetsrik karriere innen britiske, amerikanske og franske serier. Her følger noen perspektiver på Mills’ tegneserier, basert på et lite utvalg av hans voluminøse bibliografi.

Det er liten tvil om at Pat Mills er en av de viktigste britiske tegneserieforfatterne fra de siste femti årene, og man skal lete lenge for å finne en redaktør som har betydd mer for britiske tegneserier enn ham. Mills har vært ansvarlig for viktige antologier som Battle Picture Weekly¹, Action² og den viktigste av dem alle, 2000 AD. Og som forfatter har han skapt populære og kritikerroste serier som Charley’s War, Nemesis the Warlock, ABC Warriors, Sláine og Marshal Law.

Vrien å plassere

Likevel er Mills en mann det kan være vanskelig å få et godt grep om. I motsetning til kolleger som Alan Moore, Neil Gaiman, Grant Morrison og Warren Ellis har han ikke noen umiddelbart gjenkjennelig signatur man kan følge fra arbeid til arbeid; i motsetning til sin mangeårige samarbeidspartner John Wagner er ikke hans karriere bygget opp rundt én sentral figur, og i motsetning til Garth Ennis – som ved siden av Wagner kanskje er den av disse han har mest til felles med – er det ikke lett å trekke frem ett eller to oppsummerende hovedverk fra Mills’ karriere.

Selv om han ikke er like notorisk ujevn som Peter Milligan, er Mills en forfatter som synes å forsvinne inn bak tegningene som formidler historiene han skriver. Et eksempel på dette er Sláine, som vel er den serien de fleste skandinaviske lesere forbinder ham med. Den titulære Sláine³ er en keltisk kriger basert på en mytisk irsk konge. Ledsaget av øksa Brainbiter og sin følgesvenn og skald Ukko har han hugget, myrdet og plyndret sin vei gjennom en rekke ulike sjangre.

Dominerende tegner

Den mest kjente fortellingen om Sláine – og en av de mest kjente av Mills’ arbeider over hodet – er The Horned God. Den er illustrert av Simon Bisley og opprinnelig publisert i 2000 AD mellom 1989 og 1990. Det er synd, for The Horned God er verken blant Mills beste serier eller videre representativ for hans arbeid. Historien er en relativt trofast gjenfortelling av en irsk sagnsyklus, men alt av historie og plott er fullstendig underordnet Bisleys kaotiske og heavy metal-inspirerte tilnærming til historiefortelling.

Bisleys arbeid på Sláine preges av flere av de svakhetene som i ettertid har blitt stående som de tidlige Image-tegnernes kastemerke, og da først og fremst hangen til å prioritere store, visuelt slående enkelttegninger på bekostning av leselig  historiefortelling. Mills er som nevnt ikke en forfatter som stiller sine tegnere i skyggen, men han er heller ikke den eneste forfatteren som druknet i Bisleys idiosynkratiske innfall. Bisley er på godt og vondt en av få tegnere som besitter evnen til å fullt og helt dominere et tegneseriesamarbeid, og selv om The Horned God framfor alt er Simon Bisleys Sláine, er det heller ikke Bisleys beste arbeid.

Metal-inspirert stil

Heldigvis  finnes det en rekke andre inkarnasjoner av den keltiske villmannen: Med Mike McMahon som tegner var Sláine en relativt tradisjonell barbarserie med et tydelig keltisk-mytologisk tilsnitt og et tiltalende tresnitt-lignende visuelt uttrykk. Under Glenn Fabry (og David Pugh) var den en forrykende og bisart fascinerende science fiction-serie med saga-aktig komprimerte actionscener og en estetikk som i dag sender tankene til så vidt forskjellige serier som Johnny Ryans Prison Pit og Jim Woodrings Frank. Og i hendene på dens hittil siste epokegjørende tegner Clint Langley er Sláine et overflødighetshorn av altomfattende psykotisk vold, formidlet gjennom et groteskt billedspråk som henter vel så mye inspirasjon fra dataspill og metal-plateomslag som det gjør fra Joe Colemans nitid detaljerte malerier.

Alle disse inkarnasjonene av Sláine er altså skrevet av den samme mannen som sammen med tegneren Joe Colquhoun skapte Charley’s War, og som mellom 1979 og 1985 langsomt jobbet seg gjennom Den første verdenskrig i Battle – uke for uke og én meningsløs massakre etter en annen. Det sier seg selv at en tegneserieforfatter som er virksom i et kommersielt marked over fem tiår vil ende opp med å skrive ulike type serier, men samtidig er det vanskelig å forestille seg to tegneserier skrevet av én forfatter som er mer forskjellige enn Charley’s War og Mills og Langleys Slaine: The Book of Invasions.

Der førstnevnte er en langsomt kvernende og dypt moraliserende antikrigsfortelling som bruker sitt tradisjonelle uttrykk og episodiske format til å fortelle historien om hvordan den britiske overklassen og kommersielle interesser på begge sider av verdenskrigen brukte millioner av troskyldige menneskeliv til å mele sine egne tørre brødpuddinger, er The Book of Invasions en frydefull voldsorgie av en karakter jeg knapt nok har sett maken til i tegneserieform på denne siden av Tim Vigils Faust. Spørsmålet er hva denne spennvidden sier om Pat Mills som forfatter og auteur.

Den engelske skolen

Når man i 2014 diskuterer tegneserieforfattere, snakker man som regel om en  skole av engelskspråklige forfattere som skriver tegneserier hvor manuset stikker seg frem fra bak tegningene. Mer spesifikt er det snakk om en angloamerikansk tradisjon, som har blitt anført  av britiske forfattere som har gått fra å skrive for britiske antologier⁴ til å skrive hefteserier for det nordamerikanske markedet, og som best eksemplifiseres ved navn som Alan Moore, Neil Gaiman, Grant Morrison og  Warren Ellis. Alle disse forfatterne har skrevet tegneserier hvor de og deres respektive tegnere har gått opp i en nærmest sømløs symbiose⁵, men samtidig er deres evne til å skrive rundt dårlige tegninger en av hovedårsakene til at navnene deres i dag er store navn.

Blant de beste eksemplene på dette finner man Morrisons og Gaimans Vertigo-arbeider fra 90-tallet. Ikke bare fikk de to forfatterne ofte utdelt tegnere av tvilsom kvalitet, de måtte også forholde seg til forlagets begredelige grå-brune fargepalett, og begge disse faktorene gjorde det vanskelig å bibeholde den sensibiliteten de ønsket å formidle til sitt publikum. Når man i dag likevel lett kan identifisere en Gaiman- eller Morrison-serie, er det fordi de begge setter sitt umiskjennelige preg på ordene i tegneseriene de skriver. I Moores tilfelle er det de  nennsomt konstruerte plottene og sidene og den altomfattende formbevisstheten som utgjør de viktigste røde trådene, mens Ellis synes tilfreds med å resirkulere de samme arketypene og tropene igjen og igjen. Felles for dem alle er at manusene så å si er synlige gjennom tegningene, hvilket gjør det mulig å sette pris på deres litterære talent, kompositoriske geni og tematiske besettelser.

Forakten for det etablerte

Ikke sånn å forstå at Pat Mills’ tegneserier mangler fellesnevnere – en rettskaffen forakt for autoriter og dobbeltmoral er noe som stadig vender tilbake – men hans tilnærming til det å skrive tegneserier handler først og fremst om å operere innenfor de rammene og begrensningene han har valgt, eller blitt tildelt. På samme måte som kolleger som Wagner og Ennis er han en forfatter som forplikter seg til å innordne seg etter sine tegnere og ta de ofte banale konseptene han befatter seg med på fullt alvor. Mills bestreber seg alltid på å få prosjektene han arbeider med til å fungere som en helhet, og selv om man finner metakommentarer i hans arbeider så tidlig tilbake som i tredje episode av Charley’s War, ligger disse grepene som regel på et dypere plan, hvor de langsomt får utfolde seg over tid – gitt at man som leser faktisk følger ham inn i historiene han velger å fortelle.

På samme måte som en rekke store amerikanske filmregissører har valgt å hovedsakelig uttrykke seg innenfor westernsjangerens begrensede og begrensende rammer, har Mills hovedsakelig valgt å uttrykke seg ved hjelp av sjangertroper snarere enn ved å bryte med  – og dermed tematisere – dem. Dette strider mot den angloamerikanske trenden⁶, som siden Alan Moores epokegjørende subversive superheltserier Miracleman og Watchmen har sett mer til Jodorowskys El Topo og Tarantinos Django Unchained – for ikke å si Mel Brooks’ Blazing Saddles – enn til filmografiene til John Ford, Sam Peckinpah og Sergio Leone.

Konvensjoner kan kun brytes én gang

Da Alan Moore, Dave Gibbons og Frank Miller i 1986 halte superheltarketypen inn i en (post)moderne kontekst, var det et grep som fikk voldsomme ringvirkninger: Sammen med Art Spiegelmans Maus var Watchmen og The Dark Knight Returns seriene som for alvor åpnet den engelskspråklige allmennhetens øyne for det faktum at tegneserier er et legitimt kunstnerisk uttrykk. Med disse seriene tok amerikanske tegneserier steget ut fra det som i manges øyne hadde vært deres diskvalifiserende begrensninger, og dermed startet den lange ferden mot allmennkulturell aksept.

Disse seriene – og de hundrevis av middelmådige imitasjonene som fulgte i kjølvannet av dem – innebar et fundamentalt brudd med det som fram til da hadde fremstått som en implisitt kontrakt mellom tegneserieskaperne og deres lesere. Og disse bruddene fremstod – og fremstår fortsatt – som hulere, billigere og mer forslitte for hver gang de benyttes, til et punkt hvor noe så elementært som kompetente tradisjonelle sjangerfortellinger i dag virker som et friskt pust. Dersom man ser på Pat Mills karriere i et makroperspektiv er det som om han hele veien har arbeidet ut fra vissheten om at konvensjoner kun kan brytes én gang, og at subversive grep som bryter fullstendig med tradisjonen man jobber innenfor ikke er en bærekraftig praksis i det lange løp.

Ønsker å underholde

Dette er viktig å være seg bevisst, ettersom Pat Mills ellers lett kan oppfattes som en noe enkel og tidvis også anonym tegneserieforfatter. Visse av hans arbeider harmonerer med kvalitetene man finner hos kolleger som Moore og Morrison, men som regel er den mest fruktbare tilnærmingen til Mills’ bibliografi å dykke inn i hans tidvis absurd banale konsepter – som den utmattende sagaen om den gigantiske morderhaien Hook Jaw, eller isbjørnserien Shako – og ta dem på  fullt alvor. Selv de latterligste av Mills’ små mikrokosmos gir alltid mening innenfor sine egne rammer.

Mills’ ambisjoner har da heller aldri synes å ligge i retning av den opphøyde kunstnerstatusen som forfattere som Moore, Gaiman og Morrison har etterstrebet og oppnådd. Snarere har hans tilnærming til tidsånd, sjangerunderholdning og kommersialisme mer til felles med den man finner hos en Hollywood-produsent som bruker masseunderholdning som sitt redskap for å si noe om tilværelsen og samtiden. Dette har resultert i en rekke svært gode underholdningstegneserier, samt en liten håndfull arbeider som – lik en klassisk hollywoodfilm – overskrider den kommersielle underholdningsfiksjonens rammer og tar steget over i et annet domene som det synes helt på sin plass å omtale som kunst.

Pat Mills har en svært stor og delvis utilgjengelig biografi, og det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Følgende tre bøker byr på hver sin inngang til noen av hans hovedverk:

1. Sláine – Time Killer (eller Warrior’s Dawn)
2. Marshal Law – The Deluxe Edition
3. Charley’s War –  2 June – 1 August 1916 (bind 1)

Fotnoter

1. Også kjent som Battle, Battle Action Force og Battle with Storm Force.
2. En av få britiske tegneseriepublikasjoner som ble møtt med moralsk og formyndersk motstand av samme type som rammet amerikanske tegneserier på 50-tallet i kjølvannet av Fredric Werthams Seduction of the Innocent.
3. Uttales ‘Slan-je’.
4. Og da hovedsakelig 2000 AD og Warrior.
5. Moore: Watchmen, V for Vendetta, From Hell, Promethea, Gaiman: Death-miniseriene, Miracleman og samarbeidene med Dave McKean, Morrison: Zenith, The Filth og samarbeidene med Frank Quitely, Ellis: Transmetropolitan og Nextwave.
6. Vel å merke blant tegneserieforfattere med en tydelig stemme; blant de hundrevis av forfatterne som ganske enkelt hamrer ut maus basert på notatene til Marvel og DCs redaktører er ikke holdningen til sjangertropene vesensforskjellig fra den man fant i 1980 eller 1967.