Selvpublisert
Norge er fullt av tegneserieskapere som ikke er tilknyttet noe forlag. I denne bloggen snakker Hege Haugan med noen av dem.
Vivian Nguyen fikk for alvor oppmerksomhet i tegneseriemiljøet etter kickstarteren for den fysiske utgaven av The Fool, The Absolute Mad Woman. Nguyen nådde målet på 24 timer, og klarte å dra inn en vanvittig halv million norske kroner fra totalt 833 «backere».
Med 107 000 følgere på instagram, en imponerende CV, og tre lengre selvpubliserte historier under beltet er Vivian på mange måter en som har klart det, og et naturlig sted å starte denne serien med intervjuer.
I planleggingen uttrykker Vivian et ønske om donuts, så vi møtes på Talormade i Bispevika. Selv om jeg kjenner Vivian litt fra før, både gjennom tidligere jobb og tegneserie- og markedsmiljøet, så kjenner jeg meg litt nervøs. Dette er første gang jeg gjør et intervju på denne måten, og – ikke for å bli helt Sex og Singelliv – jeg tar meg selv i å lure på om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg bestemmer meg for å innrømme det.
Så … jeg er litt nervøs.
– Ja jeg og! Nå begynner det!
Nå begynner det. Latteren sitter løst. Jeg bestiller donut og kaffe til oss begge. Vi småprater litt om løst og fast mens jeg tar en kikk på notatene mine. Vivian holder i kaffekoppen og smiler bredt. Hun har et åpent blikk, og er en person det er lett å like. Det gjør at praten vi begge var litt nervøse for løsner fort.
Hvorfor akkurat tegneserier?
– Jeg har studert animasjon og jobbet i animasjonsbransjen, men det var veldig tøffe vilkår og mye overarbeid. Jeg jobbet for amerikanske studioer, så når vi hadde møter var klokka liksom tolv på kvelden. Da var jeg kanskje litt emosjonell, så når jeg fikk kritikk kunne jeg gråte meg i søvn etterpå. Det ble litt tungt i lengden.
Hun ler, men det er åpenbart alvor i dette. Det er mange som har stått fram de siste årene og snakket om hvor tøff animasjonsbransjen kan være.
– Jeg lagde tegneserier før jeg begynte med animasjon, små webserier på Tapas. Å lage tegneserier føltes som mindre press siden du jobber for deg selv og etter dine egne kriterier. Så hvis jeg gjør noe feil, så er det mitt eget ansvar. Det var vanskelig å velge mellom tegneserier og animasjon, men for meg så er det litt mer frihet i det å lage egne tegneserier.
Husker du hva første tegneserien som gjorde inntrykk på deg var?
– Dragon Ball! Da den ble oversatt til norsk, kom det ut et volum i måneden. Jeg gikk til biblioteket for å spørre om når de fikk dem inn. Bibliotekarene gjorde et sterkt inntrykk på meg, fordi jeg følte de så meg. Da jeg kom tilbake med tegneserien jeg lagde for tre år siden [See You Again, Maybe] og spurte om de ville ta den inn, så sa de ja. De husket meg fordi jeg alltid satt og tegnet i biblioteket, og de spurte om jeg ville holde kurs der. Det var koselig.
Du holder en del kurs, gjør du ikke?
– Jeg prøver litt her og der. Det spørs litt på aldersgruppen hva jeg velger å fokusere på, om det er karakterdesign, tegneserie eller tegning generelt. Jeg har ikke holdt på så lenge. Jeg tror de første jeg hadde kurs med ble litt andpustne, for jeg ville at de skulle gjøre kjappe life drawings [kroki].
Jeg har inntrykk av at du er ganske kjapp når du tegner. Det tok jo ikke lang tid fra It All Ends WIth Me til The Fool, The Absolute Mad Woman.
– Nesten akkurat et år, de var begge laget til Short Box Comics Fair. Etter den første tok jeg et halvt års pause, før jeg jobbet et halvt år mot den nye deadlinen. Men etter tre år på rad føler jeg det begynner å bli litt slitsomt. Seriene ble selvpublisert etterpå. Det er fint å ha på messer. Bagasjen blir litt tyngre da, men.
Når man selvpubliserer så er man jo alle rollene i et firma. Markedsfører, skaper, økonom …
– Til og med postbud! Lillesøstra mi var den som postet mest etter kickstarteren, fordi jeg skadet armen. Jeg får mye hjelp fra familien, det er noen fordeler ved at jeg fortsatt bor hjemme. Jeg er litt bekymret for å flytte, for jeg er usikker på om jeg klarer å ta vare på meg selv.
Vivian ler, men jeg forstår godt bekymringen. Når man selvpubliserer, og fyller alle rollene i et firma og i produksjonen kan eget ve og vel falle raskt på prioriteringslista om man ikke har et godt nettverk rundt seg.
Du har jo fått tegneseriene dine inn i butikker i Norge, Storbritania og USA.
– Og Irland og Canada. Jeg spurte over e-post om de kunne være interessert. Mange ville prøve dem ut. I starten tok de imot kanskje tre til fem stykker. De siste årene har det gått mye bedre. Det gikk fra fem, til ti, til tjue og nå tretti eksemplarer av den nyeste tegneserien.
Det er tydelig at hun er en dame med driv, og hun har hatt en voldsom utvikling. Kickstarteren til The Fool, The Absolute Mad Woman gikk 900 prosent over målet, og etter Short Box Comics Fair i 2024 ble tegneserien omtalt på det nettbaserte tegneserietidsskriftet Comics Beat. Det virker som det går ganske bra med Vivian Nguyen.
– Jeg synes også jeg har vært heldig.
Hvordan går du fram med å ta kontakt med butikker? Synes du det er kleint?
– E-postene er nesten like, så det er ikke så kleint hvis man bare skriver inn adressen og trykker send. Bare gjør det fort, man får jo ikke svar før senere. Jeg sender så mye e-post at jeg blir ikke så nervøs. Hvis jeg får svar så er jo det bare hyggelig.
Du skriver på engelsk i stedet for norsk. Er det for å nå lenger?
– Det gjør det litt lettere. Det norske markedet er ganske lite, så da når man ikke så langt uansett. De fleste kundene mine er fra USA. Av alle som støttet utgivelsen på kickstarter, så gikk i hvert fall halvparten til USA.
Føler du at du har innpass i det norske tegneseriemiljøet, siden du skriver på engelsk?
– Alle er veldig hyggelige!
Hun stopper opp og tenker seg litt om.
– Jeg føler meg også litt utenfor. Når man ser det norske tegneseriemiljøet som helhet, så drar jeg ofte til utlandet mest på grunn av at det er større mangfold der.
Det er jo definitivt noe det norske tegneseriemiljøet kan jobbe med. Det er blenda-hvitt.
– Ja, og selv om alle er veldig hyggelige og aksepterende og vil hjelpe meg, så merker jeg det jo. Miljøet er veldig lite.
Vivian er uten tvil travel, og hun jobber iherdig med tegneserier og merkevaren sin. Jeg befinner meg selv ofte i messe- og markedskretsen, og har møtt på Vivian mange ganger på diverse markeder i hovedstaden bare det siste året.
– På det meste var jeg på fire messer på én uke. I fjor så var jeg nok på et sted mellom tjue og tretti messer til sammen.
Vivian har reist omtrent overalt hvor det finnes messer. Ikke bare i Norge, men også i Sverige, Danmark og Storbritania.
– Det har ikke alltid vært lønnsomt, så jeg prøver å roe litt ned i år. Men jeg møter mange som er veldig hyggelige og som sier de gleder seg til å lese den nye tegneserien. Jeg forventet egentlig ikke det. Nå prøver jeg å se hva som passer, og prøver nye ting. Som 24-timers tegneserie!
Vivian nevner at hun også har vært med i en del nettbaserte antologier. Det er få til ingen tegneserieantologier igjen i Norge.
– Jeg tror antologier hjelper veldig mange tegneserieskapere. Det er en fin måte å fremme dem som ikke er så etablerte. Det har hjulpet meg veldig mye, for eksempel med å bygge nettverk.
Du har definitivt din egen stil, men jeg synes jeg ser innslag av 90-talls manga?
– Da jeg gikk på animasjon studerte jeg stilartene til shojo-manga.
Her tar vi en liten pause for å lære meg å uttale «shojo». Shojo betyr jente, og referer ofte til manga og anime rettet hovedsakelig mot unge jenter, ofte med fokus på romantikk.
– Jeg skulle egentlig studere seksualitet innenfor shojo-sjangeren, men så ble jeg veldig inspirert av stilen. Frem til midten av 1900-tallet handlet shojo-magasiner mye om kjendis-sladder, men tegningene var inspirert av art nouveau og art deco. Jeg så på hva som inspirerte serieskaperne, og kombinerte det med hva jeg liker selv. Så gikk jeg videre derfra.
Du tenker også mye på komposisjon, vet jeg.
– Jeg tenker veldig mye på det, og prøver å gjøre mitt beste. Ved å analysere andres bilder så lærer man litt etter litt. Da jeg studerte var jeg veldig glad i å se på storyboards, og da legger man jo merke til komposisjon.
Har du noen tips til de som vil sende e-post, men som kanskje synes det er litt skummelt? Hvordan skal man få sine egne selvpubliserte tegneserier inn i butikkene?
– Generelt liker jeg å skrive alt det jeg ville spurt meg selv om. Få inn all informasjonen, det er et slags minipitch. Jeg starter alltid med å fortelle kort om meg selv, før jeg spør om de er interessert i den nye tegneserien min. Jeg legger ved et bilde av hvordan den ser ut, både forside og innside. Så skriver jeg et kort sammendrag av tegneserien, og hvor tegneserien har vært anmeldt, eller andre butikker som har tatt den inn. Og jeg legger alltid ved en PDF av hele tegneserien.
Du er i samtaler med et forlag nå, er du ikke?
– Jo. De kjenner til det jeg har gjort fra før på grunn av Short Box Comics Fair, og de sa jeg kunne kontakte dem hvis jeg ville. Så jeg prøvde meg fram. Jeg er ganske sky når det gjelder forlag. Det var veldig vanskelig å ta det første steget, men det er en god del som kontakter meg. Nå har jeg vært i kontakt med en fransk redaktør, for eksempel. Han fungerer litt mer som en agent som skal se over tegneserien min og forhøre seg med andre forlag. I utlandet så bruker man ofte agenter. Det gjør det kanskje litt lettere, for da er det de som pitcher tegneserien videre. Det er ikke så vanlig i Norge.
Den første stillheten i samtalen oppstår, og jeg innser at jeg ikke har spurt det mest åpenbare spørsmålet.
Hva er favoritt-tegneserien din?
– Nå om dagen er det Land of the Lustrous, men generelt er jeg veldig i glad i slice of life og romantikk.
Og så lager du horror?
Vivian nikker og ler.
Her finner du Laweyd på nett:
Vet du om noen som selvpubliserer tegneserier som burde bli intervjuet? Ta kontakt!
Liker du det du leser?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få nye artikler rett i innboksen.
Ingen spam. Meld deg av når som helst.