Hvem er redd for en fattig Batman?

Anmeldelse

Absolute Batman 1: The Zoo
Scott Snyder, Nick Dragotta og Gabriel Hernandez Walta
DC Comics, 2025

På listen over Batmans definerende egenskaper, er det faktum at han er veldig, veldig rik helt der oppe sammen med at han er uhelbredelig traumatisert etter drapet på sine foreldre og monomant opptatt av å kle seg ut som en flaggermus og bekjempe kriminalitet med nevene. Det finnes mange rike superhelter – Iron Man, Iron Fist, Green Arrow – men få som er synonymt med rikdom på samme måte som Batman. Formuen er ikke bare definerende for Bruce Wayne som person, den er også hovedforutsetningen for at Batman har tilgang til den endeløse rekken av høyteknologiske flaggermusformede farkoster og våpen som gjør ham i stand til å fungere som en superhelt.

Som gruppe betraktet utgjør superhelter en konservativ kraft i den forstand at de opprettholder lov og orden på etablissementets premisser. Når de “redder verden” handler det stort sett om å opprettholde det bestående ved å avverge katastrofer, og ikke om for eksempel å sette en stopper for hungersnød eller skape mer rettferdige samfunn. Dette er en kritikk som gjennom årenes løp både har blitt rettet mot superheltsjangeren utenfra og blitt tematisert i tegneseriene. Og i kraft av å være en søkkrik arving som bruker fritiden sin på å banke opp fattige og mentalt syke forbrytere i ført maske og kappe, er det ingen superhelt som inkarnerer denne problemstillingen i større grad enn Batman.

Et tilbakevendende – og evig uløst – spørsmål i Batman-tegneseriene er da også hvorvidt ikke Bruce Wayne kunne hatt større positiv påvirkning på kriminalitets-statistikken i Gotham City ved å bruke pengene sine på sosiale tiltak og politisk virksomhet. Å sparke bankranere i ansiktet er ikke noen åpenbar løsning på strukturelle samfunnsproblemer.

Ny versjon av Batman

For et år siden lanserte DC Comics en ny månedlig Batman-serie med en ny Batman – eller rettere sagt en ny versjon av Batman. Absolute Batman skrives av Scott Snyder og tegnes (hovedsakelig) av Nick Dragotta, og skildrer en Batman som skiller seg markant fra Batman og Bruce Wayne slik de tradisjonelt har vært skildret i tegneserier og på film og TV. Den Bruce Wayne vi møter i Absolute Batman er både betydelig yngre og fysisk større enn sin klassiske motpart, og er verken rik eller foreldreløs. I dette universet er Catwoman, the Penguin, the Riddler, Two-Face og Killer Croc Bruces barndomsvenner, mens the Joker – som spøker i bakgrunnen gjennom de tolv første nummerne – er en mystisk mangemilliarder som har fått kallenavnet sitt fordi han aldri ler.

Serien er en del av det nye Absolute-universet, som kan beskrives som DC-ekvivalenten av Marvels opprinnelige Ultimates-satsing fra tidlig 2000-tall (altså før det utartet seg til den obskøne kontinuitetsfloken det er i dag): Et parallelt univers fylt med yngre og rekonseptualiserte versjoner av forlagets mest berømte figurer, som er ment å skulle appellere til nye og yngre lesere. Så langt har prosjektet vært en kommersiell suksess, og ifølge DC var Absolute Batman #1 fjorårets bestselgende amerikanske tegneseriehefte. Kritikerne har på sin side særlig hyllet Kelly Thompson og Hayden Shermans Absolute Wonder Woman og Deniz Camp og Javier Rodríguez’ Absolute Martian Manhunter. Her er de Batman det skal handle om.

Eksepsjonelt voldelig

Det første man legger merke til med Absolute Batman er at den føles “feil”. Batman har gjennom sin 86 år lange historie eksistert i mange ulike og dels ukompatible versjoner (inkludert ridder-, vampyr- og preste-Batmen lansert under Elseworlds-merkelappen).Likevel har så å si alle offisielle versjoner av Batman en kjerne av uforanderlig batmanhet, og det er denne som glimrer med sitt fravær i Absolute Batman. Faktisk var min første tanke at den har noe av det samme off-brand-preget som Jiro Kuwatas Batman-manga fra 1966 som ble produsert i Japan for et japansk publikum, og som tok seg betydelige friheter med kildematerialet.

Dette er en udelt god ting. I likhet med hovedkonkurrenten Marvel har DC Comics’ forretningsmodell de siste 20 årene gått ut på å finne stadig nye måter å skvise penger ut av de samme gamle figurene og fortellingene. Det er farlig langt mellom de nye ideene, og de fleste forsøk på fornyelse av de gamle franchisene er rent kosmetiske. Absolute Batman skiller seg ut i mengden av alternative versjoner av Batman fordi den rokker ved karakterens kjerne. Dette er en Batman som ikke har uendelige ressurser, som ikke er en del av Gotham Citys elite, som ikke er foreldreløs – som ikke er en trygg konservativ kraft i en kaotisk verden.

Vel så viktig er at serien skiller seg fra tradisjonelle Batman-tegneserier når det kommer til det visuelle. Nick Dragotta tegner Batman som større og mer muskuløs enn noen tidligere versjon av figuren, og har utstyrt ham med en stor øks, pinnsvin-aktige metallpigger og en merkelig tentakkelkappe. Absolute Batman er en eksepsjonelt voldelig tegneserie, og det på en måte som synes sterkt inspirert av japanske tegneserier for tenåringsgutter (snarere enn den muntre og uskyldige shonen-estetikken vi finner i Kuwatas Bat-manga). I en tid hvor det florerer av vestlige tegneserieskapere med manga-inspirert strek (men påfallende sjelden manga-inspirert fortellerteknikk), fanger Dragotta essensen av ultravoldelige japanske actiontegneserier uten å herme hverken overflateestetikken eller rute-til-rute-flyten.

Overraskende solid

Personlig har jeg ikke vært like entusiastisk for en månedlig Batman-tegneserie siden Grant Morrison avsluttet sin store saga om den mørke ridderen for et drøyt tiår siden. Dette er vellagede actiontegneserier som er forfriskende fri for den sykelige besettelsen med kontinuitet som i dag kveler amerikanske superhelttegneseirer. At DC har identifisert Batmans milliardærstatus som et problem i dagens marked er oppsiktsvekkende gitt forlagets generelle tonedøvhet i møte med alt som heter tidsånd og samfunnsstrømninger, men det har ikke desto mindre gitt oss den mest interessante nytolkningen av Batman på en liten evighet.

Gitt at vi har å gjøre med en månedlig superhelttegneserie fra et av den amerikanske tegneseriebransjens «Big Two» forlag, skorter det naturligvis ikke på gode grunner til å forvente at moroa snart vil ta slutt. Det er formodentlig bare et spørsmål om tid før crossovers med både de andre Absolute-seriene og det ordinære DC-universet begraver Snyders store fortelling under et fjell av fullstendig overflødige intertekstuelle forbindelser, og skviser egenarten ut av det han og Dragotta har skapt. Er man virkelig kynisk anlagt er det også fullt mulig å avskrive hele prosjektet som et direkte direkte utslag av at copyrighten på Batman utløper om ti år; DCs motivasjon for å oppdatere Batman kan med rette mistenkes for å handle om å gjøre figuren tilstrekkelig forskjellig fra sin opprinnelige inkarnasjon til at de kan forhindre andre i å lage tegneserier om samme Batman som dem selv.

Inntil det sporer av – eller Dragotta finner seg noe annet å tegne – er imidlertid Absolute Batman overraskende solide saker. Ambisjonen begrenser seg til å kna Bruce Wayne til en skikkelse som kan appellere til nye generasjoner av lesere som har vanskelig for å sympatisere med milliardærklassen, og bruke ham til å fortelle underholdende og – dersom man ser bort fra den entusiastiske volden – relativt konvensjonelle Batman-fortellinger. Snyder og Dragotta forsøker med andre ord ikke å gjenoppfinne hjulet. De nøyer seg med å gjenoppfinne Batman.