Anmeldelse
Hvem rumpet brunosten?
Erlend Loe og Kim Hiorthøy
Cappelen Damm, 2021
Erlend Loe og Kim Hiorthøys nye tegneserie Hvem rumpet brunosten? starter med at kongen inviterer osteprodusent Lisen Von Kvantum til slottet for å smake hennes brunost, beryktet for å være verdens beste.
Von Kvantum tar med seg osten og setter seg på toget, og akkurat da hun har sagt til seg selv at det er viktig å ikke sovne, så sovner hun.
Velkjent lek
Loes velkjente, knappe og presise språk gir tegneserien en pangstart. Samtidig bremser Hiorthøys merkverdige tegninger lesehastigheten med sin insisterende, naivistiske stil. Prosjektet er gjennomført Loesk/Hiorthøysk: underfundig, men kjapt. Akkurat da jeg oppdager at det er Von Kvantums kjønnsløshet som pirrer nysgjerrigheten, så har noen rumpet – gnidd rumpa si i – kongens brunost. Dermed er ballet i gang.
Mysteriet intensiveres gjennom flere kapitler. I del to, Starten på Fluffenbergs ugjennomtrengelige etterforskning, møter vi Kriminalbetjent Fluffenberg som ifølge fortellerstemmen løser fire-fem umulige saker før lunsj. At figuren løser Rubiks kube på kontoret når dette blir nevnt, skaper en humor og dualitet mellom forfatter og illustratør, som strømmer gjennom hele boka.
Kriminalbetjent Fluffenberg drar aldri noen steder uten sine medaljer, og henter kongen i eget helikopter slik at han også kan bli med å løse mysteriet.
Kongen sitter gråbleik, med pistrete hår, i stor nattkjole og røyker seg gjennom en rekke skarpe avhør med etterforskeren, som stiller spørsmål om hvor mange ganger de mistenkte skifter truse og om de også hadde rumpe som barn. Avhøret avsluttes med at de mistenkte må tas rumpeavtrykk av.
Høytlesningens kraft
Hvem rumpet brunosten? er en lettlest tegneserie i krimsjangeren, en barnebok som passer for hele familien. Selv for familier bestående av voksne. Det er nemlig når jeg begynner å lese Hvem rumpet brunosten? høyt for min samboer på tretti, at jeg får full uttelling av boka. Boka er absurd humor for hele hurven.
Gjennom høytlesning får forfatterens språklek forhøyet oppmerksomhet, på blant annet figurenes navn, som passasjerene Wencke Bongski, enkefru Freud og Bruhn O. Steen. Høytlesningen komplementerer også handlingens absurditet: hvem er det egentlig som har gnidd rumpa si i verdens beste brunost? Eller som Wencke Bongski sier, ”Tenk at noen er frekke nok til å rumpe kongens brunost”. Bokas lek med respekt for majesteten driver leseren videre. Er det noen på toget som hater kongen? Er det Wencke Bongski?
På tross av absurd mye forutsigbar rumpehumor, tar historien en uforutsigbar, actionfylt vending. Dette inkluderer at kongen drar frem et svært bedøvelsesgevær.
Hvem rumpet brunosten? er en underholdende bok, en samtalestarter, som når sitt fulle potensial gjennom høytlesningens kraft. Kanskje blir dette Loe og Hiorthøys nye bruksbok? Jeg har allerede lest den to ganger, og beholder den i mitt bibliotek.
