Engasjerende og ærlig om ADHD

Øystein Runde gir oss i tegneserieformat en innføring i hva hyperkinetiske forstyrrelser – bedre kjent som ADHD – er ut ifra personlige, psykologiske og biologiske perspektiver. Denne boka er myntet på unge, men har også en seksjon på slutten som er dedikert til foreldre av barn med ADHD.

Runde har laget ei bok som på en artig og lett fordøyelig måte tar for seg et vanskelig tema veldig mange barn og voksne er berørt av. Vi får følge forfatterens egen reise gjennom å forstå ADHD som kjennes relaterbart og ærlig ut. Et viktig element i denne boka er hvordan Runde avstigmatiserer ADHD som en nevrologisk tilstand, samtidig som han ikke prøver å glorifisere noe. Det er ikke uvanlig at man har lyst til å spre optimisme og positivitet gjennom å snu perspektivet på ADHD fra lidelse til superkraft, men det er nok ikke så konstruktivt i lengden. Dette kommer fint frem i boka, og det legges større vekt på å få frem de gode sidene man har på tross av ADHD.

Det er en gjennomgående optimisme i forklaringer, anekdoter og råd som treffer bra. Også viktig er at mye av innholdet normaliserer følelsesaspektene ved ADHD, både for de med diagnosen og familien rundt. Innholdet er generelt veldig tilgjengelig, også for unge. Jeg spurte mine tre barn mellom 10 og 13 om å lese gjennom boka, og de forsto innholdet godt. Det er kanskje selvfølgelig at tegneserieformatet gjør slikt stoff ganske mye mer engasjerende enn andre formater kan gjøre. Men jeg opplever at det er litt vanskelig å følge den dypere tråden fra side til side da innholdet fremstår litt i overkant myldrende. Det er kanskje bare min hjerne.

Hjernen er en ninja

Som hjerneforsker er jeg over gjennomsnittet glad for å se at Runde tar et hjerneperspektiv! Hjerneforskning har vist oss helt tydelig at vi på alle meningsfulle måter er hjernen vår, men vi har nok alle et litt komplisert forhold til den. Den surrer og styrer og skaper alle våre opplevelser, minner og personlighetstrekk. Hjernen er et resultat av erfaring på to tidslinjer: evolusjon på den lengre tidslinjen og vårt eget liv på den kortere. Hjernen har evolvert frem et velde av ufattelig stilige funksjoner, men fra evolusjonens side er det nyttige heller enn objektivt sanne oppfatninger som gjelder.

Og så er hjernen som en ninja som utfører sitt virke uten å engang hinte til at den er der. Dermed legger vi ikke merke til hvor subjektive våre oppfatninger faktisk oftest er, noe som kan by på store psykologiske følger når noe er i ubalanse. Noen slike uoverensstemmelser har genetisk opphav (evolusjon og arv), og andre har opphav fra våre egne opplevelser (miljø). Boka får frem dette på en fin måte og bidrar med formildende syn på oss selv som både offer for – men med privilegier fra – biologien. Det å forstå vårt biologiske opphav kan lette tankene.

Tegnestilen til Runde fungerer ypperlig til denne typen formidling. Streken er lett manisk og formidler både følelser og situasjoner på en leken måte som engasjerer. Det er gjennomgående spenstige fargevalg som trekker oppmerksomheten fint fra panel til panel, men fargebruken er også gjennomtenkt på en slik måte at de panelene som hører sammen er løst fargekodet. Det er noe situasjonskomisk over tegnestilen som er med på å ufarliggjøre temaet. Tegnestilen varierer noe gjennom boka, men jeg opplever dette som tilpasset innholdet, selv om jeg nok synes at første halvdel har hakket bedre formuttrykk enn andre halvdel.

Faglig unyansert

Store deler av boka er basert på arbeidet til Russell Barkley, en nevropsykolog med lang erfaring innen forskning og behandling av ADHD. Selv om Barkley er en renommert, og ikke særlig kontroversiell, ekspert kjenner jeg at det rykker litt under forskerhatten.

ADHD som en nevrologisk tilstand er veldig kompleks både sett ut fra biologiske, psykososiale og psykiatriske hensyn. Jeg opplever at det er litt for heftig konsentrasjon på fagstoffet presentert gjennom kun én kanal (Barkley), og at dette dermed ikke resulterer i en nyansert faglig bakgrunn. Denne typen nyanse krever typisk at man har dedikert et arbeidsliv til fagfeltet, noe som selvfølgelig er urealistisk for en bok som dette.

Barkley er for eksempel mer positiv til ADHD-medisinering enn mange fagfeller, noe Runde også nevner. ADHD-medisiner kurerer ikke ADHD, men kan dempe symptomene. Det skal sies at Runde veldig tydelig oppgir at han selv ikke er fagekspert, og han oppfordrer først og fremst til profesjonell utredning, diagnose og behandling. Han forklarer også kildene sine godt. Men jeg tror at boka kunne fungert minst like bra i intervjuformat hvor tegningene/forklaringene reflekterer svarene til et ekspertpanel med ulike fagspesialiseringer.

Søvn er viktig

Jeg er heller ikke psykolog eller psykiater, bare så det er sagt. Men jeg tillater meg likevel å kommentere litt på ADHD som hjerneforsker. ADHD er i bunn og grunn ikke en binær tilstand i den forstand at man enten har det eller ikke. Det er et spektrum, og diagnosen deles ut når man bikker en viss poengsum på dedikerte tester. Dette nevnes også i boka. Men dette spekteret betyr også at ikke all ADHD er lik; noen har heftigere symptomer enn andre.

Gjennom mitt arbeid med hjernen blir jeg stadig imponert over hjernens egne mekanismer for å heles. Det kanskje aller viktigste for at en hjerne skal fungere, er søvn: God søvn er ansvarlig for et velde av helt kritiske opprydningsmekanismer i hjernen. Søvnproblemer er generelt svært utbredt hos dem med mentale lidelser og nevrologiske tilstander, og ADHD er ikke noe unntak. Forskning viser at søvnproblemer i tidlig alder kan brukes til å forutse ADHD-symptomer når man blir eldre. Fra dag til dag kan dårlig søvn forverre symptomene, og bedre søvn forbedrer dem. Jeg ville gjerne sett mer om viktigheten av ikke bare atferdsrutiner (som tas opp fint i boka), men fysiologiske rutiner som nettopp søvn. Det er ikke for å si at søvn kan erstatte medisinering, men det er en utrolig viktig fysiologisk funksjon for hjernen generelt, og som kan gi spesielt negativt eller positivt spillerom i tilstander som ADHD.

Jeg skulle også gjerne sett kommentarer på sammenhenger mellom ADHD og systemer som er konstruert for å kapre belønningssystemet vårt for impulsiv atferd – det finnes godt med forskning på problematikk rundt ADHD og sosiale medier.

Problemet med en diagnose

Til slutt er jeg litt var på hva en diagnose gjør med oss psykologisk. På en side er det forløsende at noe håndfast kan forklare problemer vi kanskje ellers legger skylden på oss selv for. Men så er det også muligheter for at en slik diagnose utvikler seg til noe annet som heller rettferdiggjør en uheldig utvikling gjennom for eksempel bekreftelsestendens. Derfor er det så viktig å underbygge ADHD-diagnoser med terapi som kan legge til rette for et sunt spor videre. Det er litt lite klargjort i boka hvor viktig terapi er i sammenheng med medisinering.

Dette er ei morsom bok som på engasjerende og ærlig vis tar leseren gjennom det vanskelige temaet ADHD. Boka har et optimistisk budskap uten å forkynne. Anekdotene veves fint inn med forklaringer og råd som fungerer både i delen for de unge så vel som for de voksne. Det er godt gjort å gjøre ADHD til gøy lesning, men det har Runde stort sett lykkes med.

---

[Øystein Runde er bidragsyter på Empirix, red.anm.]